Heldigvis er det slik at fryktelige hendelser en gang går i glemmeboka. Men for noen, særlig for de involverte, kan det ta lang tid. Slik er det også i Søgne: Hvem vet nå i 2024 at det var en fæl ulykke på Røsstad ved juletider 1807, da hele 11 – elleve – barn gikk gjennom isen og druknet? Det kan jeg skrive om en annen gang, men nå noe helt annet.
Av Jostein Andreassen
Det er nok heller ikke så mange som kjenner til grufulle forliset som skjedde med ei Søgne-skute i 1872. Hele 10 unge menn herfra omkom, og da nyheten kom fram til bygda, var det et stort sjokk. Skuta het ”Medora”, en bark som hadde gått ut fra Høllen. Hun ble eid som så vanlig av et partsrederi, der en kunne tro at de to gründerne på strandstedet, Kervel (f. 1837) og broren Hans Jørgen Hansen (f. 1831), var temmelig involvert. Førstnevnte var deleier i hele 20 skuter, eide butikken i Høllen og grunnla dampsava – der Verven siden kom – ca 1870 sammen med Hans Jørgen Hansen. Han var skipper på større fartøyer. Jeg forestiller meg at noen har fått kjøpt ei skute billig fra England, satt henne i stand og hyret folk, for nesten alle om bord var fra Søgne. Ludvig Knudsen Åros fra bruk nr 9 på Åros var satt opp trolig som såkalt korresponderende reder.
Her er en beretning om forliset:
”Da barken ”Medora” av Søgne gikk ned i en uhyggelig storm i Østersjøen 13. november 1872:
Fra 12. til 15. november 1872 raste det en orkanaktig storm i Nordsjøen, Kattegat og Østersjøen. Samtidig ble det en voldsom springflo som skyllet inn over de danske, svenske og tyske østersjøkystene.
Ødeleggelsene var kolossale. På enkelte steder steg vannet hele 14 fot, nesten 5 meter høyere enn normal vannstand, og saltvannet som flommet innover marker og bebyggelse, tok med seg alt på sin vei.
I løpet av få døgn ble hundrevis av mennesker hjemløse. De hadde mistet alt de eide, men likevel var de blant de ”heldige”, for mange mistet også livet i de voldsomme vannmassene. Orkanen og springfloen har senere blitt betegnet som største naturkatastrofen i Norden på 1800-tallet. Denne rettet også et knusende slag mot de mange trelastfartøyene som befant seg i de danske beltene (Storebelt, Lillebelt) eller i Østersjøen på årets siste fart. I verket ”Den norske sjøfarts historie”, bind III, er det et kart utarbeidet av kaptein O.H. Gundersen i Det norske veritas. Det viser at ikke mindre enn 112 fartøyer var strandet bare fra Amagers sørspiss (”tuppen” av København) til Møns Klint, ca. 70 km. Av disse var 41 norske. En annen kapasitet, G. Isachsen, skriver: ”Om vi bare regner med de fartøyene som strandet på de danske og svenske kyster og hvis skjebne er kjent, blir tallet 133, og av disse var 54 norske.
Storm
Avisene brakte nyheter om hva som skjedde fra døgn til døgn, men et sammendrag av hendelsene ble offentliggjort 7. desember 1872. Beretningen bygger på flere sjøfolks beretninger til den danske presse:
Etter en sørlig storm som hadde stått på i flere døgn, dreide vinden den 10. november østlig og neste dag nordøstlig i Østersjøen. For å berge seg, satte en mengde fartøyer nå kursen sør- og sørvestover. Flere og flere kom inn mot Falsterbo (sørvest-spissen av Sverige der du går inn i Øresund fra sør), og herfra måtte de foreta en ”hard kryssing” opp mot Drogden (omtrent på høyde med Kastrup flyplass sør for København). Men det var bare noen få som klarte dette. Alt ut på kvelden den 11. var det storm, og de fleste skipene måtte som best de kunne bare prøve å holde seg flytende i området mens de håpet at været skulle gi seg. Men det ble bare verre og verre: Ved middagstider den 12. hersket det full orkan fra nordøst, og det var ikke lenger tale om å kunne føre seil i det hele tatt (ingen hadde jo motor).
Skipsførerne (som overlevde) og som på dette tidspunktet befant seg øst for Bornholm, forteller at de bare måtte la det stå unna ”for takkel og tau” i en sjø så grov som de aldri hadde opplevd maken til. Etter å ha passert Bornholms klipper (øya er jo det eneste stedet i Danmark det er fast fjell), fant de det nødvendig å prøve å legge sine fartøyer på været (altså prøve å holde baugen mot uværet) for å hindre at skipet skulle bli fylt med vann aktenfra.
Nå oppstod det en veldig sterk strøm ned mot Møens klint og Danmarkskysten. Fartøyene lå uten noen form for styring og dreiv i god fart veldig nær hverandre. Skum og hav føyk over dem som støvskyer i vindkastene. Det satte etter hvert også inn med hagl og snø slik at sikten nesten ble knapt en skipslengde. Kollisjoner skutene i mellom var ikke til å unngå. De var helt hjelpeløse. Enkelte skip støtte sammen med andre opptil tre ganger, men fløt videre kun på trelasten. I andre tilfeller gikk både det ene og det andre skipet ned. En kan anta at disse førte jern i tillegg til trelasten, slik at de gikk rett til bunns. Mannskapenes skjebne er ukjent, men det er all grunn til å tro at alle mann fra disse forsvant i havet. Ingen kunne komme fra slikt med livet i dette voldsomme været.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Kart over den danske øya Bornholm i Østersjøen. ”Medora” ble slått i land like ovenfor Tejn på nordkysten, aller øverst på kartet.
Hugget i bunnen
Inntil onsdag morgen var det få skip som hadde strandet, men fra da dagslyset kom, ble de slått langt inn på land, det ene etter det andre. Mange bønder fant havarerte og istykkerslåtte skuter langt inne på jordene og åkrene sine. Det var et fryktelig syn. Andre skip ble slått til pinneved da de kolliderte med kalkklippene på Møn og Stevnt klint. Noen klarte å manøvrere seg inn i Køge bukt for å få et ørlite håp om redning. Her kom de snart til å hugge i bunnen mens andre ble slått så langt opp på land i bølgene og av den voldsomme springfloen at de ikke kunne berges. Danske fiskere og kystboere gjorde en stor innsats for om mulig å hindre at sjømennene bare forsvant i bølgene.
En av mannskapet på ”Dea” av Fredrikstad forteller: ”Vi drev inn mot Køge bukt sammen med en del mindre skip. Alle vegne var det vrak å se, og det blåste så at det var umulig å holde seg oppreist. En svensk skonnert lastet med jern kom opp langs siden av oss inne i bukten. Like ved sank den, og det var med nød og neppe at mannskapet fikk sprunget over til oss. Da det lysnet av dag, møtte oss et forferdelig syn. Det var ikke annet enn vrak hvor vi vendte oss hen. Det var pussig å se et vrak langt inne i en potetåker.”
10 fartøyer i drift
En dansk kutter som lette etter overlevende da stormen hadde lagt seg, fant i løpet av ett døgn 10 fartøyer som lå i drift med bunnen i været. I sundet mellom Stevns klint og Drogden stakk det opp master fra tre skip. Det viste seg fort at en ikke kunne si sikkert hvor mye stormen hadde kostet av skip og menneskeliv. Ved strandingene omkom 38 sjøfolk og 23 av dem var norske, skriver G. Isachsen. (..)
50-60 fot i været
En avis på Bornholm skriver i slutten av november 1872: ”Brenningenes voldsomhet den 13. overgikk alt hva man tidligere hadde sett. Ut fra et blålig skum som dekket all utsikt over havet, kom uhyrlige bølger inn med rivende fart, møtte klippeveggene og sendte melkehvite vannstyrtninger 50-60 fot i været (15-20m). De ulykkelige skip som viljeløst fulgte i orkanens spor, var prisgitt den fullstendige undergang. 8-10 skip skal ha forulykket her på kysten. I to av tilfellene ble de slynget så langt inn mot land at besetningen kunne reddes, men hvem vet hvor mange som er gått bort i nattens mulm og mørke?
Nord for Svaneke ble et fartøy sønderslått i brenningene og forsvant med sitt mannskap. Og ved fiskerleiet Tejn strandet barkskipet ”Medora” av Kristiansand (hvor hun var registrert), og av 15 mann, ble bare én berget. Dette hendte midt på dagen, men det hersker ingen tvil om at mørket har skjult liknende scener.”
Ei dansk nettside forteller:
”13. nov. 1872 Medora. Den norske bark Medora med skipper Abraham Thomasen var på vej fra Sundsvall i Sverige til Dartmouth i England lastet med tømmer, da den under stormen 13. november 1872 kl. 13 indstrandede ud for Tejn fiskerleje øst for Allinge på Bornholms nordkyst og straks itusloges.
Af den 15 mand besætning omkom 14 i bølgerne og kun en 17-årige dæksdreng reddedes i brændingen i overordentlig forkommen tilstand og næsten blottet for klæder af en ældre svensk sømand bosiddende i Bådsted, der bragte ham over i sin båd og fik ham kørt til sit hjem, hvor han fik omhyggelig pleje og lægehjælp.
Drengen blev senere fører af et større skib og var engang i land i Allinge for at takke sin gamle redningsmand.
En stor del af besætningen var fra Søgne vest for Kristiansand, hvor 10 omkomne er nævnt i kirkebogen, blandt andet den kun 22-årige styrmand.”
Harde slag
Kirkeboka for Søgne forteller om hvem som ble der ute. Det var et ungt mannskap.” Så langt avisen.
Disse omkom ved Barkskipet ”Medora”s forlis:
Gårdbruker og skipper Abraham Thomassen, Røsstad, 36 år. (Han var far til Bent Abrahamsen som da var 12 år. Han var eldst og hadde fem yngre søsken. Bent ble siden skipper og gårdbruker som sin far. I 1890 startet han skipsbygging i stor stil på Røsstad. Snart hadde han fikset opp den tradisjonsrike Røsstadsava. Fram til 1897, da han gikk konkurs, hadde han fått bygd tre bramseilskonnerter: ”Røstad” (1891, 134 nettotonn, ”Trysfjord” (1893, 191 nettotonn og ”Balder” (1895, 214 nettotonn).
Styrmann Johannes Petersen, Amfeneset, 22 år.
Carl Marsilius Knudsen, Høllen, 18 år.
Emanuel Aanensen, Dvalås, 18 år.
Tønnes Aanensen Eg, 21 år. (Han var i undertegnedes familie og var fra gården ved ”Underganga” på Eig, bruk nr 1.)
Ludvig Bernhard Larsen Eg, 21 år. (Han var fra bruk nr 47, gården 100m sør for Brannstasjonen ved Salemsveien. Broren Tarald ble en berømt skipper. Dattera hans igjen, ble den enda mer berømte husstellærerinne ved Stabekk, Lovise Bernhardine, kalt ”Dina”. Hun skrev flere bøker om matstell, for eksempel ”Norsk mat” (1932). Det var en eldre bror av den omkomne, Jørgen, som skrev sangen om forliset).
Torkel Guttormsen Lunde, 26 år.
Nicolai Christian Aanensen Aaraas, 19 år.
Abraham Børufsen Taanevig, 17 år.
Conrad Ludvig Knudsen Aasene, 23 år.
4 mann fra andre steder omkom også. En ”kahyttgutt” ble reddet. I alt var 15 mann om bord.
Sangen
Sangen om ”Barkskib ”Medora”s forlis den 13. november 1872. (Forfatter: Jørgen Larsen, som nevnt fra bruk nr 47 på Eig og bror til en av de forulykkede):
La harpens toner klinge med vemodig klang
imedens vi vil synge barkskib ”Medora”s sang.
Til 10 kjæres minne hvis unge sjømannsliv
fikk dødens krans om tinde av dypets tang og siv.
Som havets trekkfuglskare med heltemod i bryst
de fullt av lengsler farer mod fjerne landes kyst,
så får de sjøfolk øve sin kraft i bølgers brag
og mangen gang å prøve med døden favnetag.
Hver gang når ankret lettes ved hjemmets kjære kyst,
og seilene tilsettes, det går med sang og lyst,
mens vemod hjertet rører. Du hjem, farvel, du hav,
måskje du atter fører os hjem, måskje vår grav.
”Medora” skulle lande kun denne ene gang
ved hjemmets lune strande, og derfor se der hang
ei sørgeflor om fjelle mens himlens strømme fløt,
rett som det skulle melde om savn, om sorg og død.
Fra Høllens havn og skjærgård de stevnet ut på hav,
den dype store kjergård [kirkegård] som er så mangens grav.
De så sitt hjemland glide av sigte mens de sang.
Men akk, hvem kunde vide de så det siste gang.
Og aller sist de visste da Bornhom var passert
at det var dem det siste av sjømanns lodd beskjært,
men visstnok alvors tanker de bar dypt i sitt bryst
den gang de lettet anker ved Bottenhavets kyst.
Det var senhøstes tider på Østersjøens speil
”Medora” sås at glide så stolt for fulle seil.
Fra Sundsvall gikk det føyelig sydover bølgen blå
de frydet sig fornøyelig for Londons havn å nå.
Men snart de fikk å skue fra havets fjerne bryn
henover himlens bue orkanens grumme syn.
Den gjennom luften suste med grusomt brøl og brag
og havets bølger bruste som var det dommedag.
Det hjalp ei at man bjerget [seil], det hjalp ei kraft og mot,
så grumt ble riggen herjet at vekk strøk hver en klut,
og hver en knagg på rattet, hun lystret ei sitt ror.
De ropte tungt, men fattet: Akk frels oss, Fader vår.
Snart fikk de Bornholms strande å skimte rett i le,
vi kan nu med dem sanne, den visse død å se.
Da roptes: Vi må strande, vi ser ei mer vårt nord.
Gud la os alle lande i himlen hvor du bor.
I flukt på grumme vover som jog i brann og brått
Hun støtte, krengte over, og straks ble sønderslått.
Av liv der kom alene kahyttgutten i land.
De andre 14 sjele fant grav i dypen vann.
Farvel hver elsket broder, farvel hver elsket venn.
O fikk I alle bo hvor stormen ei når hen.
Farvel, sov søtt der nede i Østersjøens grav.
Vår sorg skal som et klede med tiden slites av.”
Kilder:
Først og fremst kysthistorikeren H. W. Dannevigs artikkel i ”Fædrelandsvennen” 2. mars 1974. Sangen stammer fra Lovise Larsen, Egersund, niese av Jørgen, som sendte den inn til avisen pr. brev. Den står 14. november 1962. Jeg ser at Gerd Lillian Olsen har denne sangen med i sin verdifulle artikkel i ”Søgne før og nå”, bind 4, side 114f.
Språket her i artikkelen over er delvis korrigert, supplert og noe modernisert mht språket.
”Medora” (et kvinnenavn) har jeg ingen bilder av. Dette er et svensk fartøy med samme navn, også dette er en bark, der akterske mast er har en annen seilkonstruksjon enn de to første. Dette for å kunne klare seg med mindre mannskap og derved seile billigere. Seilene på de to første mastene kalles sværrigget, de er hengt opp over hverandre på lange stokker, rær,på tvers av båten. Den akterske masta er gaffelrigget og er hengt opp på langs av båten. Et annet navn på bakre mast er mesanmast.
