NODELAND: Nærmere 50 møtte da Songdalen bibliotek inviterte til bokbad onsdag kveld.
Av Klara Turid Fidje
«Den gamle kirken i grenda var begynt å synke i jorden. Værhanen pekte skrått mot himmelen, grunnmuren lå dypere i gresset. Hele kirkegården var et hav, gresset var bølgene, og kirken et skip i ferd med å gå ned».
Slik begynner første kapittel i Gaute Heivolls nye bok «Klokkerens evangelium», av anmeldere kalt årets julefortelling.
Artikkelen fortsetter under bildet.
SONGDALEN BIBLIOTEK: For biblioteksjef Ingunn Greibesland ble det en spesiell kveld. – Det er siste år for meg som biblioteksjef. Neste år er vi en filial, sa hun.
Klokkerens evangelium – fra idè til bok
Onsdag kveld møtte forfatteren for samtale om boka med Erlend Waade.
– Som alltid, så begynte det helt tilfeldig, og med noe helt annet, sa Heivoll.
Artikkelen fortsetter under bildet.
BOKBAD: Erlend Waade i samtale med forfatter Gaute Heivoll om hans nye bok «Klokkerens evangelium».
Den synkende kirken som vi leser om i boka, har flere likhetstrekk med den forrige kirken i Finsland. Også den begynte å synke.
Da den gamle kirka i Laudal ble revet, og innholdet solgt på auksjon, er følgende notert: «Det var en lokal bonde som kjøpte prekestolen».
– Da våknet forfatteren i meg. Hva i all verden skulle han med en prekestol, formidlet Heivoll.
Å gi det uvesentlige verdi
Hovedkarakteren i «Klokkerens evangelium» er sju år gamle Bendik. For ett år siden mistet han faren sin, Ole Klokker.
I likhet med Bendik, mistet også Heivoll sin far i relativt ung alder.
– Det er mye av min historie i denne teksten, også visuelt, påpekte Heivoll. Børge Bredenbekk, som står for illustrasjonene i boka, har tegnet kirka basert på et fotografi av gamle Finsland kirke, og prekestolen er gjenkjennelig helt ned til evangelistene.
– I kirka er der er så mange detaljer. Låsbeslaget bak altertavla er formet som et omvendt hjerte. Jeg bruker disse ubetydelige detaljene i det jeg skriver, der formålet er å gjøre det betydelig. Det å skrive handler ofte om å se. Jeg er opptatt av å gi det uvesentlige en verdi, sa Heivoll. For han gjelder dette også sin barndoms dal Finsland.
Artikkelen fortsetter under bildet.
SMAKEBIT: Forfatteren leser fra boka.
– Man vet ikke at man har vært der, selv om man har det. Det er viktig for meg å gi det stedet verdi, fastslo Heivoll. Og minnet om at det er stedet vi kommer fra, omgivelsene og folket der, som er med og former oss.
– Jeg har vokst opp med skog, en horisont mot vest og utsyn, sa Heivoll. Han har blitt beskyldt for å være en heimstaddikter, noe som oppfattes negativt.
– Jeg prøver å vise at vi alle kommer fra et sted. Det er grunnleggende viktig, for det er med og former hvem vi er, fastslo Heivoll.
Livets store spørsmål
– I kirka kommer vi i berøring med de store spørsmål i livet. Jeg har alltid vært opptatt av hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hvor vi skal, formidlet Heivoll.
I boka er vi vitne til Bendik som nærmer seg det forbudte, det ingen andre vil nærme seg. Muligheten for å reise til de døde å kunne treffe sine kjære igjen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
BOKSIGNERING: Mange i kø for å sikre seg signert bok av Gaute Heivoll.
– Jeg er fremdeles fem år i hodet når det gjelder de store spørsmålene, sa Heivoll. Hvorfor må vi miste de umistelige, hvorfor er verden sånn? Hvor er Gud når vi trenger han? Hvorfor fins ondskap i verden? Hvorfor fins døden?
– Jeg kan fremdeles stille spørsmålene, men har ingen svar, fastslo Heivoll.
«Klokkerens evangelium» handler i grove trekk om å reise ut og komme hjem, en urgammel struktur i litteraturen.
– Jeg har vært uforskammet nok til å skrive meg inn i juleevangeliet. Håpet i barnet er noe som aldri går av moten.
Artikkelen fortsetter under bildet.
BOKSIGNERING: Gaute Heivoll signerer boka si «Klokkerens evangelium».
Rom for tolkning
«Klokkerens evangelium» har 24 kapitler, et kapittel for hver dag i adventstida. Boka passer for barn og voksne i alle aldre, og er i følge Waade en av de beste julegavene det går an å finne på.
– Jeg er glad for at du har sett ting i dette som ikke jeg var klar over, men som allikevel er der, sa Heivoll til Waade ved bokbadets slutt.
– En tekst våkner til liv to ganger; når den skives, og når den leses. Jeg står bare for den første delen. Hvordan en tekst blir lest og forstått, det er ikke min oppgave, formidlet Heivoll.
