Skoleelevene Jonida Hadergjonaj, Mira Josefine Nygård Bomann og Inger Johanne Skjevrak holdt tankevekkende appeller under 17. mai-feiringen i Greipstad, Hadergjonaj under festarrangementer på formiddagen, Nygård Bomann under markeringen ved Ole Eidsås grav, og Skjevrak ved markeringen ved minnesmerket over de russiske krigsfangene. Vi bringer her talene som de tre holdt.
Elevrådsleder Jona Hadergjonai holdt ungdomsappell på Fagermoen torv.
Jonida Hadergjonajs tale:
Kjære alle sammen
Gratulerer med dagen! 17. mai er en dag hvor vi alle samles, vi går i tog, spiser is, og heiser flagget for å feire at på denne dagen for 205 år siden fikk Norge sin egen grunnlov. For 205 år siden var 112 menn samlet for å diskutere hva som skulle bli grunnlaget for vår grunnlov. Resultatet ble det frie demokratiske samfunnet vi har i dag.
Men 17. mai handler ikke bare om historie og tradisjoner, det er en feiring av våre rettigheter, vår frihet og vårt demokrati. Samfunnet vi lever i dag er annerledes enn da våre forfedre skrev Grunnloven og la fundamentet for den nasjonen vi er i dag. Vi lever i dag i et flerkulturelt samfunn, som vi må ivareta og bygge opp til en felles fremtid. Vi må fortsette å legge til rette for forståelse av hverandres kulturer, hvor vi sammen kan dele og danne nye bånd.
Vi som vokser opp i Norge er privilegerte. Vi lever i et samfunn basert på frihet, samhold, respekt, og toleranse. Vi blir verdsatt som enkeltindivider og vi har rett til å si, tenke og tro det vi selv ønsker.
La oss alle være bevisste på, og vise respekt, for hva våre forfedre har bygget opp.
Til slutt ønsker å lese opp et utdrag fra kongens tale fra 2016:
Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.
Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.
Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.
Med andre ord: Norge er dere.
Norge er oss
På vegne av alle elver i Songdalen kommune ønsker vi å si:
Fortsatt god 17. mai, og gratulerer med dagen alle sammen!
Ole Eidså
Tradisjonen tro valgte mange å starte feiring av nasjonaldagen med kirkebesøk og kransenedleggelse ved minnestøtta til motormann Ole Eidså som falt i kampen for Norge under krigen i 1942. De tre russiske krigsfangene som har fått sitt hvilested ved Greipstad kirke ble også hedret med blomster.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Josefine Nygård Bomann.
Det er Greipstad historielag i samarbeid med Songdalen kommune som står for denne årlige markeringen ved ved Greipstad kirke. I år var det ungdomsskoleelevene Josefine Nygård Bomann og Inger Johanne Skjevrak som sto for talene de selv har skrevet.
Josefine Nygård Bomann, 9. klassingen fra Songdalen ungdomsskole holdt denne appellen:
Vi minnes Ole Eidså hver 17. mai for alt han har gjort. I år ville Ole Eidså vært 100 år.
Ole er et symbol for alle som seilte til sjøs under den andre verdenskrig. Han reiste til sjøs som 18-åring og kom aldri tilbake. Det er både litt skummelt og litt rart å tenke på.
Hvis jeg måtte dra fra mine kjære for å gå ut i krig, så hadde jeg blitt livredd. Jeg hadde ikke greid å gå fra de jeg elsker.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Noe som hadde blitt enda verre, hadde vært å være en som er nær noen som ikke kom tilbake. Hvis noen jeg elsket gikk ut i krig. Og jeg aldri fikk sett dem igjen. Jeg kunne aldri ha sett for meg det.
Ole Eidså ble bare 23 år gammel. Han hadde fortsatt hele livet sitt foran seg. Men det tok slutt altfor tidlig. Og det vet jeg flere av dere mener.
Han tenkte sikkert ikke at hans liv skulle bli så dramatisk da han sa farvel til familien sin på Eidså. Han var bare 18 år da han reiste.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Å leve et liv med konstant trussel om å bli angrepet av ubåter og torpedoer, er nesten umulig å se for seg.
Vi minnes Ole Eidså hver 17. mai for alt han har gjort for Norge. Tusen takk til alle som kom til minnestedet i dag og årene som kommer.
Takk for meg, hvil i fred.
Russiske krigsfanger
Inger Johanne Skjevrak, elev i 9. klasse fra Songdalen ungdomsskole holdt denne appellen ved minnesteinen over russiske krigsfanger:
Artikkelen fortsetter under bildet.
Inger-Johanne Skjevrak var en av ungdomsskoleelevene som holdt appell på nasjonaldagen.
I starten av mai dro vi hit til kirkegården og så på denne minnesteinen, og så snakket rektor litt med oss om krigen her i Songdalen. Da var det et par ting jeg synes var litt rart. Det ene var at jeg ikke visste mer om krigen her i Songdalen. For når vi lærer, leser og hører om krigen på skolen, hører vi om krigen på verdensbasis. Jeg har vel visst det, men ikke tenkt så mye over at det faktisk var krig her i Songdalen og. Så da var det veldig fint at jeg kunne lære litt mer nå.
En annen ting jeg syntes var litt rart, var at det ikke stod noe navn eller dato på denne minnesteinen. Disse personene hadde jo et navn. De var ikke bare russiske krigsfanger. De var jo så mye mer. Før krigen var de noens sønn, kanskje noens bror, bestevenn eller kjæreste. Men under krigen, blir jo alt dette glemt. Slik tror jeg også det er når vi unge leser om krigen i historiebøkene våre.
Jeg tror at når vi leser om hvor mange jøder, krigsfanger, krigsseilere og andre personer som døde under 2. verdenskrig, så glemmer vi helt at de faktisk har hatt et liv de også. De hadde noen de var glad i og noen som var glad i dem som de aldri fikk sett igjen. Kanskje venta familiene til disse tre fangene spente og nervøse på at nettopp de skulle komme hjem.
Artikkelen fortsetter under bildet.
I Norge døde omtrent 13.000 russiske krigsfanger under 2. verdenskrig. For veldig mange unge er det bare et tall hentet fra en kilde, men for familiene til disse 13.000 russerne, er dette en av deres kjæres liv som har gått tapt.
Derfor synes jeg det er utrolig bra og fint at her i Songdalen, så minnes vi disse hvert år selv om vi ikke helt vet hva de heter. Da føler jeg at de ikke bare blir en del av et tall som vi leser et sted og kanskje glemmer etter et par dager.
Hvil i fred.
