Personlig trener Preben Thomassen har selv kjent på kroppen hvor hardt det kan være å gå ned i vekt. Dette har ført til at han ønsker å hjelpe andre med å gå gjennom samme livsstilsendring.
Av Anja Walker Brunvatne
På sitt største var Preben 103 kilo tung og hadde en BMI på 38. Han var 175 centimeter høy og hadde lite muskler.
– Jeg var en moroklump og en gladgutt, men det er klart det var sårt å være overvektig. Det var kjipt å kjøpe klær, og undervisning om kropp i skolen er bare en av de mange tingene som liksom gir et stikk i magen og gjør at man hele tiden blir minnet på at man er tjukk, forteller han om tiden som overvektig ungdom.
Hadde gitt opp
Preben spilte fotball og følte selv at han ikke spiste altfor mye. Han skjønte derfor ikke hvorfor han var overvektig og hadde egentlig gitt opp.
– Jeg var tjukk og hadde egentlig godtatt at det bare var sånn det var. Når jeg ser tilbake tenker jeg at det egentlig er ganske sykt å tro at det er for sent når man bare er 16 år. Det er aldri for sent å skifte livsstil, sier Preben. Han forteller at familien alltid har hatt et normalt kosthold, men at flere av dem er overvektig.
– Jeg tror det handler litt om gener. Det er klart jeg som tenåring kjøpte en bollepose her og der, men vi kaller det Thomassen-genene. Vi pleier å si hjemme at vi blir tjukk bare av å se på brødskiva, ler Preben. Da storebroren i familien greide å gå ned i vekt, kom vendepunktet for Preben. Konkurranseinstinktet slo inn. Broren gikk ned 40 kilo, og da ville også Preben greie det.
Beinhard prosess
Preben var fast bestemt på å komme seg ned i vekt.
– Jeg spiste usunt kun en dag i uka, og var veldig bestemt de andre dagene. I begynnelsen hadde jeg mye væsketap og gikk ned åtte kilo den første uka. Det var en enorm motivasjon å kunne se resultater så tidlig. Jeg kjørte på med trening. Det krever mye vilje å gjøre det på den måten, og det er ikke noe jeg anbefaler for kundene mine, sier han. På denne tiden gikk han idrettsfag på videregående skole, så han trente både før, under og etter skolen.
– Det var rett og slett en beinhard prosess, men jeg fikk til en livsstilsendring og fant gleden ved å trene, forteller Preben, som etter videregående skole studerte idrett i Brasil og Bali, før han gikk videre til Norges Idrettshøgskole i Oslo. Samtidig med dette begynte han å jobbe som gruppetimeinstruktør på Family Sports Club Søgne, hvor han nå jobber som personlig trener gjennom firmaet sitt PTPT.
Utilpassheten og skammen
Preben tar med seg sine personlige erfaringer til jobben som personlig trener.
– Jeg har vært der selv. Jeg har vært så usikker at jeg har kommet inn denne døra med holdningen «unnskyld at jeg er til». Dette ser jeg også på mange kunder når de kommer første gang. Jeg vet nøyaktig hva det koster i hodet og jeg har kjent det på egen kropp. Jeg har kjent på utilpassheten, skammen og flauheten. Jeg vet hvordan kundene mine føler det, og derfor legger jeg til rette for dem. Synes de det er ukomfortabelt å trene med andre, så låser vi av rommene til de er klar for det, sier han og legger til at det er en fordel for ham å ha gått gjennom prosessen selv.
– Jeg ser mer enn bare en person som skal kjøre gjennom en treningsøkt. Jeg er opptatt av at de skal få en god opplevelse og en positiv følelse rundt det å trene. Det å se kunder nå et mål, gir meg mye. Jeg vet selv hvor tøff prosessen er, så jeg gleder meg ekstra med dem da, smiler han.
Treningsglede viktigst
I dag trener Preben fem-seks ganger i uka. På spørsmål om hva som er det viktigste for å oppnå en varig endring av livsstil, svarer han å finne treningsgleden.
– Det er viktig å få med kropp, sjel og hode. For at motivasjonen skal holde, er det viktig å finne den treningen du synes er gøy. Sett langsiktige mål og samtidig få kompetansen du trenger i forhold til trening. Det koster penger å ha personlig trener, men det er en investering i helsa. Hva skal du med penger hvis du ikke har helse til å bruke dem? Selvfølgelig er det tungt å komme i gang av og til, det er det for meg også innimellom, men så blir det likevel gøy når man bare kommer i gang, sier han.