Kvinnelige kunstnere har fått lite oppmerksomhet gjennom historien, noe som føles veldig urettferdig for forsker Frida Forsgren. Selv om kvinnene har vært både godt utdannet, fremoverlent og engasjerte i kunstverden, har de fått en ufortjent liten plass i historiebøkene.
Av RUDOLF AARLI SALVESEN
Frida er førsteamanuensis i kunsthistorie ved Institutt for visuelle og sceniske fag ved Universitetet i Agder, Kristiansand. Hun har også en doktorgrad i renessanse-studier, og arbeider for tiden hovedsakelig med modernismen og samtidskunst. I nyere tid har hun også vært aktuell med utstillingen Modernismens Pionerer, Et utvalg fra Tangen-samlingen på Sørlandets Kunstmuseum våren 2021.
– Der presenterte vi et utvalg nordiske kvinnelige kunstnere som var sentrale i utviklingen av modernismen som prosjekt og som epoke, men som av ulike grunner har blitt utelatt og oversett i den kunsthistoriske fortellingen om modernismen, forteller Frida under et intervju med Fritidsnytt.
Artikkelen fortsetter under bildet.
GJENOPPDAGET: Bildet på veggen er Komposisjon av Elsa Thoresen. Hun var en dansk/norsk surrealist som ble løftet frem i utstillingen Modernismens Pionerer. Et utvalg fra Tangen-samlingen. Nå vises hun i Sørlandets Kunstmuseums utstilling Flukten fra fornuften.
Løfter opp
Fridas store lidenskap består i å lete frem glemte kvinnelige kunstnere fra fortiden, mange vel så dyktige som kjente menn. Hun forteller også at problemet er at det ikke alltid er så mye informasjon å spore opp om kunstnernes forhistorier, noe som gjør jobben både utfordrende, men også ekstra spennende.
– Jeg legger nok merke til kvinnelige kunstnere mer enn andre når jeg leser meg gjennom arkivene jeg har tilgang på, mye antagelig fordi jeg er kvinne selv. Dette er også en interesse jeg har hatt lenge, og det hele begynte da jeg skrev min doktorgrad på 2000-tallet. Den gang skrev jeg kun om mannlige kunstnere, og stusset over hvor lite informasjon det var om kvinnelige kunstnere.
Arkiv-detektiven
– Selv synes jeg kanskje at jeg er litt nerdete som er så opptatt av dette, flirer Frida. Likevel er researchen veldig viktig, forteller hun videre under intervjuet.
Spørsmål hun ofte stiller seg når hun leter opp kvinners forhistorie er:
– Hvorfor forsvant denne damen eller disse navnene egentlig bort i fra kunsthistorien? Hvem var de, hva ble av deres skjebner og hvor ble det egentlig av alle kunstverkene de produserte?
Artikkelen fortsetter under bildet.
ARKIVSØK: På nettsider som nasjonalbiblioteket.no speider Frida etter nye kvinnlige kunstnere. Innholdet er heldigvis søkbart, noe som gjør arbeidet noe lettere.
Et viktig arbeid
Forskeren selv har lenge jobbet med å løfte frem kvinnene fra kunsthistorien og studert hele den amerikanske beatkulturen i hele 14 år, hvor hun fikk frem flere kvinner fra kunsthistorien.
– Når jeg ser på mine mannlige kollegaer, har de ofte ikke samme interesser for å hjelpe kvinner frem fra mørkealderen. Selv har jeg et ekte engasjement fordi jeg kjenner meg igjen i dem, og derfor får lyst til å løfte dem opp, forteller Frida engasjert.
For ydmyke
Frida legger til at mange kvinner heller ikke var villige til å våge å stikke seg frem, selv om mange av dem var imponerende høyt utdannet og holdt vel så seriøse utstillinger både i Norge og utland, som kjente og etablerte menn.
– Diskriminerende faktorer og mangel på støtteordninger og kunstnerstipend var også noe av årsakene til at kvinner falt fra. Andre faktorer som økonomi og husmorsplikter sørget også for at mange kvinner ikke fikk nok tid til kunstnerskapet.
– Norge var et husmorvelde, og det var spesielt vanskelig å være kvinnelig kunstner. Hjem og barn kunne skape for mye problemer for damene, forteller Frida.
WENCKE SMITH: (1927-1972) var en norsk skulptør som kom i skyggen av Carl Nesjar, Odd Tandberg og Arnold Haukeland. Her viser hun skulpturen “Vermont blue”, samt andre Frida ikke har funnet titler på.
– Hvordan finner du nye kunstnere?
– Ta for eksempel kunstneren “Wenche Smith”, dette var et navn jeg tilfeldigvis kom over da jeg leste noe helt annet. Dette fikk meg til å spørre meg selv spørsmålet “Hvem var egentlig Wenche Smith”? Så begynte ferden med å lese meg opp på hennes liv og forhistorie.
– Ofte er det slik forskningen min begynner, så tas jeg videre etter hvert som jeg oppdager mer og mer underveis. Det hele kan minne litt om slektsforskning, man finner informasjon i alt fra lokale aviser til historiebøker. Det meste er også offentlig tilgjengelig for alle.
– Finnes det noe som gjør dette arbeidet vanskelig?
– Et stort problem er at utstillinger, kritikk og omtaler av kvinnelige kunstnere før 1980 er en stor mangelvare. De har blitt veldig dårlig dokumentert. Det finnes rett og slett lite materiale å spore opp.
Artikkelen fortsetter under bildet.
SLIKKEPOTT: Gunvor Kongelf laget sine malerier utført med slikkepott.
Fremdeles urettferdighet
Selv om verden har blitt mye mer likestilt og man er på god vei, finnes det fremdeles urettferdig forfordeling av mannlige kunstnere. Frida selv mener vi fremdeles har en jobb å gjøre.
– Dette gjelder både private og offentlige samlinger, og det er derfor viktig å formidle at kvinners kunstnerskap fremdeles er underrepresentert i forhold til menns. Her må kunst-institusjoner ta et større ansvar, så vel som at det er viktig å informere beslutningstakerne om urettferdigheten av skjevfordelingen.
Kunstanmelder
Frida har også jobb som kunstanmelder, en ganske annerledes jobb i forhold til det å være akademiker. Selv liker hun best å besøke utstillingene sammen med andre.
– Når jeg er på en ny utstilling må jeg bruke en helt annen side av meg selv, og det blir som å ta på seg en annen hatt. Da prøver jeg heller å sanse og beskrive hva jeg ser, for så å gjøre noen analytiske poenger om hva kunsten handler om og sin rolle i samfunnet.
– Det kan til tider være vanskelig å være anmelder. Personlig har jeg ikke lyst til å være veldig negativ, krass osv., da jeg ikke er slik selv av natur. Jeg prøver heller å forstå det jeg ser, men også at de som kanskje ikke forstår kunst, likevel skal forstå hva det er de ser på, gjennom et forståelig språk i anmeldelsene.
– Hva kan man gjøre for å rette opp for tapte kvinner i kunsthistorien?
– Mitt bidrag er jo å holde foredrag, utgi artikler og bøker. For min del er jo undervisningen også veldig viktig. Jeg ser på det som en arena hvor jeg kan bidra til endringer, være bevisst på utvalg av mine kunstnere og passe på at det er kjønnsbalanse, forteller Frida videre.
– Dette er noe man kan overføre til alle yrkesgrupper. Vi har alle et ansvar for å passe på at alle er inkludert.
Vet du om kvinnelige kunstnere fra fortiden?
Kontakt Frida Forsgren og send bilder og opplysninger til:
frida.forsgren@uia.no
LØFTER FREM: Mye av Frida Forsgrens tid har godt til å drive med dektektiv arbeid i arkiver på jakt etter kvinners fortidshistorie, tapt ifra kunsthistorien.
