Ute råder kuldegradene, og et lite snøteppe har lagt seg. Solen skinner, og det går mot en idyllisk vinterdag. Det ble også mange flotte sommerdager i 2020. Vår fotograf har fanget noen øyeblikk fra en sommerdag som viser hvor vakkert bare Høllen kan være.
Foto: Vibeke Garmann Johnsen
Se også flere øyeblikk i bildegalleriet
Det sier Else Marie Nerland fra Søgne som har skrevet hovedoppgave i historie om legen og professoren Ernst Ferdinand Lochmann.
Av Vibeke Garmann Johnsen
Else Marie Nerland fra Eidsvoll flyttet til Søgne for to år siden, og tok hovedoppgaven i historie i voksen alder, om Ernst Ferdinand Lochmann 1820-1891.
Det startet med at hun var på forum for universitetshistorie hvor man skulle skrive universitetets 200 år gamle historie til jubileet i 2011.
– Jeg tenkte først å skrive om Eilert Sundt, men det var så mange som hadde skrevet om ham, men så jeg lot seg overtale til å skrive om Lochmann, sier hun.
Ernst Ferdinand Lochmann
Etter legestudier i Kristiania, slo Lochmann i 1845 seg ned som militærlege i hjembyen Kristiansand, hvor han også giftet seg, i 1851. Han drev privat legepraksis og var blant annet bystyremedlem i 15 år fra 1850 og i en periode medlem av sunnhetskommisjonen.
– I 1847 lanserte Semmelweis teorien om at en måtte vaske hendene. Media tar frem Semmelwais, men Lochmann er enda større, sier Else Marie Nerland, for allerede i 1842 sa Lochmann at det er mennesket som er bærere av smittestoffer og at det smitter fra menneske til menneske.
Denne kunnskapen hadde de erfart i Kristiansand, ved karantenestasjonen.
Karantenestasjonen på Odderøya
I 1796 ble det nemlig bestemt at Norge-Danmark og Holstein skulle være karantenestasjon for Nord Europa. Fra 1804 ble det karantenehavn på Odderøya. Det var skip som hadde fått pest eller kolera om bord som ble omdirigert dertil. Karant kommer av latin og betyr 40, 40 dager regnet de med et skip måtte ligge der. Det var tre store epidemier, i 1833, i 1853 og i 1866. Lochmann vokste opp i Østre Strandgate og må ha sett mange skip som kom til Odderøya i sin oppvekst og fulgt med hva som skjedde der ute. Han tok embetseksamen i 1843. Da fikk han utmerkelser i alle fag og fikk innstilling til kongen, men allerede i 1842 så holdt han et foredrag i det medisinske øvelsesselskap og han skrev en artikkel i et ukeskrift, Medisin farmasi, med påstanden om at det er mennesket som er smittebærer, men ingen ville høre om det Lochmann var kommet fram til.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Ernst Ferdinand Lochmann var legen som var forut for sin tid i kampen for å bekjempe smittepandemi.
Fikk langt færre døde
Ernst Ferdinand Lochmann var i sunnhetskomminsjonen og sjekket at alt ble gjort på riktig måte i forhold til smitte i Kristiansand. Etter hvert hadde Kristiansand langt færre døde av pest og kolera, sammenlignet med andre havnebyer i Norge.
De syke ble plassert på lasarettene som ble bygd på øya. De ble vasket på hender og i nesebor med klorkalk. Øvrig mannskap var i karantene på skipene. De måtte vaske hender og ansikt hver dag. Skipet ble vasket, og tøy vasket og luftet, og av og til ble tøy brent på en holme utenfor Odderøya.
På Odderøya brukte de de riktige botemidlene, klorkalk og eddik. De skjønte her at smitte ble overført fra menneske til menneske, og via tøy og toalettbøtter.
– På denne tiden var det vanlig å tro på et diffust smittestoff som kaltes kontagium, som fantes i luften. Det kalles miasmeteorien som går helt tilbake til antikken, forteller Else Marie.
God hygiene var ikke anerkjent mot smitte
I Norge var motstanden mot de nye ideene stor, og Lochmann var lenge alene om å argumentere for overføring ved smitte. Han kom i konflikt med mange kolleger av denne grunn, og hans aktive deltakelse i diskusjonene i datidens viktigste medisinske forum, Det Norske Medicinske Selskab, er legendarisk. Han måtte tåle kritikk, men Lochmann lot seg ikke avskrekke, og hans kompromissløse stahet vakte oppmerksomhet. Henrik Ibsen brukte ham som modell for dr. Stockmann i En folkefiende.
Omstridt professor i Kristiania
Høsten 1865 var Lochmann tilbake i Christiania og foreleste i Holsts fag farmakologi, toksikologi og hygiene. Han ble konstituert 1866 og utnevnt i professoratet 1867. Lochmann arbeidet som professor helt til sin død 1891, på tross av at han var praktisk talt blind av grønn stær fra begynnelsen av 1880-årene og var avhengig av at andre leste for ham.
– Jeg er historiker, og jeg prøver å forstå Lochmann. Det var en tøff kamp han fikk, så jeg fikk gnisten i meg til å undersøke mer om ham. Lochmann drev pionerarbeid og var med på å legge grunnlaget for den vitenskapelig hygiene, sier Else Marie.
– Han har ikke fått berømmelse for sitt fremsyn, mener Else Marie. Noe av grunnen er at det skjedde en eiendommelig stagnasjon i hans medisinske anskuelser som professor. Han ble ikke fortrolig med den begynnende eksperimentelle laboratoriemedisin. Så blir han beskylt for å være imot bakteriologien og darwinismen.
– Han er ikke imot, men måten å behandle mennesker på, som han var skeptiske til, sier Else Marie.
– I arbeidet med oppgaven levde jeg meg inn i Lochmanns verden. Det var veldig spennende. Jeg skjønner at de tok feil av Lochmann. Det er den største feilslutningen eller misforståelsen i norsk historie, er det som er gjengitt om Lochmann, slår Else Marie fast.
En betydelig personlighet
Videre beskriver hun Lochmann som en mann med utpregede allmenninteresser. Han var interessert i en lang rekke andre emner, f.eks. alkohol og ernæring og deltok i mangfoldige diskusjoner om kultur, politikk og religion, og i tillegg var han godt orientert i sosiale og litterære spørsmål. Selv om hans synspunkter, ifølge leksikonet ikke kunne betegnes som originale, blir han omtalt som en betydelig personlighet som inntok en fremskutt plass i hele vårt åndsliv i 1870- og 1880- årene.
Han deltok i tidens debatter knyttet til det vi kaller det moderne gjennombruddet i norsk historie, og ettertiden har behandlet ham som en konservativ og fremskrittsfiendtlig mann. Dette var på hans eldre dager.
– Lochmanns budskap ble ført i pennen av hans døtre og det gjorde det enkelt å tyde skriften, forteller Else Marie. Han var som sagt etterhvert svaksynt på grunn av grønn stær. De få brev og notater Lochmann skrev selv, var derfor vanskelige å lese.
Karantenestasjonen på Odderøya.
– Alle notatlapper med kommentarer i tillegg til kladd for avisinnlegg og foredrag, med overstrykninger og parenteser, har gitt meg en følelse av å komme nærmere inn på hva som kunne ligge bak Lochmanns uttalelser og påstander. Jeg har fått et bestemt inntrykk av at han ikke alltid var enig med seg selv, i hva som var passende å meddele offentligheten, og det kan synes som om han var mer liberal i visse grunnholdninger enn de han valgte å ta parti med i åndskampen.
I spenningsfeltet mellom kristen og darwinistisk synsmåte
Hun sier videre at Lochmann på grunn av sine bestemte meninger, ble stående mellom to spenningsforhold. Han var i en klemme mellom en kristen og darwinistisk synsmåte. Langt på vei delte han darwinistenes standpunkter, men han lot seg ikke overbevise på områder der han opplevde at den nye tankeretningen kom i konflikt med moralske hensyn. Lochmann var fullt med ved ett paradigmeskifte, men han stilte seg kritisk ved neste omskifte.
– I virkeligheten beundret Darwins naturforskning, sier hun og beskrev seg selv som darwinist i snever forstand. Han hadde klare forestillinger om darwinismens betydning for medisinen, men han ble avvist av kollegene da han ville orientere dem om sine kunnskaper.
Et misbruk av Darwins teori
Lochmann rettet angrep mot en ideologi som det først i ettertid har vært mulig å se rekkevidden av. Det handler om sosialdarwinisme, en sosiologisk strømning etablert av filosofen Herbert Spencer. Retningen som ble lansert, ble misbrukt av Hitler. Det var nettopp det Lochmann var redd, darwinismen på avveier.
På Lochmanns tid var sosialdarwinisme et ukjent begrep. Både som lege og professor skuet han dynamikken i fenomener som andre kom etter og satte navn på, bakteriologi og sosialdarwinisme.
– Jeg har arbeidet ut fra tesen om at det ikke var Lochmanns konservatisme eller religiøsitet som var drivkraften i hans engasjement, men at det var ”seerblikket han fikk i vuggegave” som drev ham over i opposisjon til det som var identisk med fremskritt og utvikling, skriver Else Marie Nerland.
I utakt med samtiden, i takt med fremtiden
– Så jeg mener han er misforstått. Han så farene med sosialdarwinismen, men sosialdarwinisme var et begrep en ennå ikke kjente til. Det er derfor min oppgave heter: «I utakt med samtiden, i takt med fremtiden». Jeg mener han fortjener en mer fremskutt plass i norsk vitenskapshistorie, sier hun.
Det er mye interessant å lese om utviklingen av vitenskapsmetoder på 1800- og 1900 tallet, som har ført til at vi kan utvikle medisiner som kan slå ned store sykdomsutbrudd, som det vi har i dag. For de fleste av oss medfører ikke moderne vitenskap lenger noe motsetningsforhold til kristen tro.
Else Marie Nerland fikk ikke Lochmann med i universitetshistorien i 2011, så hun mener det er på tide å dra han frem og hedre ham for sitt vidsyn. Han forsto metoder vi bruker i dag for å bekjempe smitte.
Sosialdarwinismen: Det er en filosofisk/ideologisk retning hvor man forsøker å styre menneskeskapte samfunn ut fra en overbevisning om at naturen er normativ. Sosialdarwinismen var en sosiologisk strømning etablert av den britiske filosofen Herbert Spencer på slutten av 1800-tallet. Teorien innebar en rettferdiggjørelse av klasseskiller og diskriminering på bakgrunn av kjønn, legning og etnisitet.
Fakta om Ernst Ferdinand Lochmann:
Ernst Ferdinand Lochmann var født i Kristiansand 12. oktober 1820. Hans foreldre var megler Carl Ferdinand Lochmann og Claudine Olrog, og han ble gift med Charlotte Marie Eleonore Johnsen fra Kristiansand. Hun var datter av stadshauptmann og bankadministrator Hans Johnsen og Charlotte Amalie Loss. Han ble en kjent skikkelse i Norge. Ferdinand Lochmann ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1882; han var dessuten kommandør av Dannebrogordenen og ridder av den svenske Nordstjärneorden.
ROSSELAND: Gleden var stor blant de 47 barna som, etter en lang pause grunnet koronasituasjonen, endelig kunne møtes igjen på Torsdagsklubben.
Av Klara Turid Fidje
Artikkelen fortsetter under bildet.
ROSSELAND BEDEHUS: Ingrid Aarhus ønsker velkommen, deler ut antibac og registrerer alle som kommer på Torsdagsklubben denne kvelden.
«Barn og unge under 20 år kan trene og delta på fritidsaktiviteter som normalt, både ute og inne. De kan også unntas fra anbefalingen om 1 meters avstand når det er nødvendig for å drive med aktiviteten.»
Meldingen fra Helsedirektoratet datert 18. januar 2021 gjorde at det igjen var mulig for barn i aldersgruppen 4. til og med 7. klasse og møtes til Torsdagsklubb på Rosseland bedehus.
Venninnene Lotte Godø, Mille Rosseland, Saranda Tahiraj og Tiril Celine Stuen uttrykte stor glede over å endelig kunne møtes igjen.
– Vi kan få ut mye energi sånn at vi blir trette på kvelden igjen, meddeler Mille.
– Godteri koster bare to-tre kroner her, forteller Lotte.
– Vi blir veldig gira av at den har starta. Vi har mange leker, sier Saranda.
– Og spiser veldig mye god mat, tilføyer smiler Tiril Celine. Som legger til:
– Veldig gøy at vi kan gå når det er korona.
Artikkelen fortsetter under bildet.
ROSSELAND BEDEHUS: TK-dansen øves inn for nye medlemmer.
Antibac og registrering
Utenfor Rosseland bedehus står Ingrid Aarhus og tar i mot. Den pågående pandemien gjør det nødvendig å registrere og dele ut antibac til de fremmøtte. Etterpå går hun inn for å lede kveldens arrangement.
Artikkelen fortsetter under bildet.
BAK SPAKENE: – Jeg er litt sånn DJ i kveld, smiler Steffen Aarhus. Han har vært leder for Torsdagsklubben i en årrekke.
– Hvem kom før klokken 19.00 og fikk lodd, spør hun. Det har seg nemlig slik at de som møter presis til Torsdagsklubben belønnes med gratis lodd og muligheter for å vinne ting i kiosken.
Artikkelen fortsetter under bildet.
TORSDAGSKLUBBEN: En vegg av gode minner.
– Det er disse som er fremtiden
Arne Mikalsen var mannen som i sin tid tok initiativ til å starte Torsdagsklubben. Steffen Aarhus ble med på laget noe senere, og har vært en av lederne helt siden et par år før hans eldste datter Ingrid (18) ble gammel nok til å kunne begynne.
Artikkelen fortsetter under bildet.
SIGNERER: Viola setter håndavtrykket sitt på veggen.
– Mellom 1.500 og 2.000 barn har vært innom Torsdagsklubben i årenes løp, forteller Aarhus. Før koronapandemien satte en stopper for alt av fritidsaktiviteter, var drøyt 60 barn innom klubben, som holder åpent annenhver torsdag mellom klokken 19.00 og 20.30. Denne kvelden er 47 barn samlet for å danse TK-dansen, høre 17 år gamle Thea Utsogn fortelle om hvordan det er å ha Jesus som venn, spille bordtennis, spise pizza og ha det gøy sammen.
På spørsmål om hva det er som gjør at han år etter år bruker tid på Torsdagsklubben, svarer Aarhus:
– Jeg ble spurt om å stille som kandidat for Høyre i Nye Kristiansand. Men hvorfor bruke masse tid på den politiske kampen? Det er disse som er fremtiden, og som det er viktig å bruke tid på for å få en god verden, påpeker Aarhus. Han nikker mot ungene, som ser ut til å storkose seg sammen.
– Her er et sted som alle kan være. Du trenger ikke være spesielt god til noe. Dette er en arena der du ikke kan feile, du kan være deg selv, fremholder han. Aarhus forteller også at barna på Torsdagsklubben er veldig flinke til å si ifra hvis noen ikke har det greit.
Artikkelen fortsetter under bildet.
GØY: – Vi har lyst til å gå så lenge vi kan. Det er gøy her, sier Lenneah Tronstad og Laila Tyrkiel. De har bestemt seg for å bli hjelpeledere på Torsdagsklubben.
Populære turer
Pandemien har ført til at den årlige turen til både Danmark og Aquarama har uteblitt.
– Turen vi har fast til Danmark i mars, går nok ikke i år heller. Vi satser på at det blir lov å reise etter sommerferien. Dere som skal begynne på ungdomsskolen får lov å være med, sier Aarhus henvendt til forsamlingen.
– Danmarksturen er det alle gleder seg til hvert år, sier Lenneah Tronstad. Både hun og venninnen Leila Tyrkiel, som begge fyller 13 inneværende år, har gått på Torsdagsklubben siden de var 4.klassinger.
Artikkelen fortsetter under bildet.
KIOSKMEDARBEIDERE: Darta Grantina, Leah Galdal og Mathias Finsådal.
– Vi har lyst til å gå så lenge vi kan, det er gøy her, fastslår Lenneah. På spørsmål hva det er som er gøy, svarer jentene:
– Opplegget. Det de finner på. Hvert år så er det noe forskjellig. Og så er lederne veldig snille.
Faktisk har både Lenneah og Leila bestemt seg for å bli med som hjelpeledere når de fra høsten av begynner på ungdomsskolen.
– Har dere noe å si til de som lurer på om de skal begynne på Torsdagsklubben?
– Bare begynn! Ikke noe å tenke på. Det er veldig gøy, så bare begynn, svarer Lenneah.
GØY PÅ TORSDAGSKLUBBEN: Viola Aateigen Bergstøl, Lotte Godø og Tuva Hansen.
At det ved forrige århundreskifte skulle ha vært en kombinert gull- og sølvgruve et sted i Søgne, det høres da ut som en skikkelig skipperskrøne. Men så er det altså ikke det, til tross for at det var totalt ukjent, både for så vel stedets folk som for den mest lokalkjente geolog.
Av Jostein Andreassen
Forekomsten står heller ikke i Neümanns ytterst spissfindige oversikt over landets mineraler. Men i en Kristiansands-avis står visselig aksjeinnbydelsen til prøvedrift og en nøyaktig beskrivelse av forekomsten: Jevnt over to gram gull og 18 gram sølv pr. tonn stein, egentlig er det mye, og mengden av de edle metallene ble antatt å øke drastisk fra seks meter ned i fjellet. I omtalen står det fullt navn på de to aksjeinnbyderne, den ene fra Søgne, den andre en med penger fra Mandal. Mange analyser er gjort, fortelles det, ”af Stadskemiker Schmelk i Christianssand”. Det ville ha vært rart om en slik kapasitet hadde forvekslet gull med svovelkis og sølv med for eksempel molybden, som så mange gjennom tidene har tabbet seg ut på og med store konsekvenser.
Kan ses med det blotte øyet
Et sted, heter det i artikkelen, opptrer gullet nettopp sammen med svovelkis, men gullkornene kan ses med det blotte øye. Vedlagt er omtalen, som stod i ”Christianssands Tidende” fredag 4. september 1903, side en. Jeg fant den da jeg satt på Folkebiblioteket i Byen og lette etter stoff av forfatteren Vilhelm Krag, og jeg skal si jeg hoppet i stolen, ja, jeg måtte knipe øynene igjen og se en gang til: Himmel og hav! Var dette virkelig mulig? For å være ærlig, hadde jeg alltid vært misunnelig på Hagen i Torridal og stedets sølvåre. Som ved et trylleslag hadde vi i Søgne noe som var enda bedre!
Artikkelen fortsetter under bildet.
Avisartikkelen som stod i ”Christianssands Tidende” fredag 4. september 1903.
Opplysninger ringes inn
Da jeg etterlyste opplysninger om gruva på ”Tredje side” i ”Fædrelandsvennen” 10. oktober 1992, kom det inn fire telefoner, akkurat nok til at saken fant sin løsning. En eldre person kunne huske faren fortalte om dette, en annen hadde avskrift av mutingsbrevet *, en var etterkommer av kjemikeren som stod for analysen og den fjerde tipset om en annen gruve. Ellers var det taust. Forekomsten var også ukjent for Agder bergarkiv og daværende Kristiansand Museum (Agder naturmuseum og botaniske have).
Vestre Lauholmen
Det var C. A. Wathne fra Mandal som var hovedmannen bak gruvedriften sammen med to brødre fra Trysnes, A. J. Abrahamsen (1829-1918) på bruk 6 og H. Abrahamsen (1837-1919) på bruk 4. Den kombinerte gull- og sølvgruva lå på Henriks eiendom på Vestre Lauholmen (senere også kalt Gullholmen, men folk visste ikke grunnen, en fortalte at han trodde en person en gang hadde mistet et gebiss med gulltenner i). Holmen ligger like innenfor Torøya et stykke nord for Uvår i Søgne. På sørøst-pynten er det skutt seks meter ned i en kvartsgang akkurat som avisartikkelen fra 1903 beretter. Tydeligvis begynte det hele med uttak av kvarts, men nå står dette hullet og gror litt igjen, halvfullt av vann, men kan fremdeles fortelle noe av sin historie.
Mutingsbrevet
Mutingsbrevet levner heller ingen tvil: ”I Skriv af 11te modtaget 13de dennes Kl. 9 Formd. har Hr. C. A. Wathne af Mandal begjært Mutingsbrev for en ’Kvartsgang’, der, efter Analyse af Stadskemiker Schmelk, opgives at føre ’Guld’.”
Lensmann Alfred Olsen leste opp hele mutingsbrevet fra Lensmannssteinen på Kirkebakken på Lunde søndag den 13. september 1903, og for dette skulle han ha hele 80 øre. (Denne steinen fins ennå like utenfor Kirkemuren, noen meter øst for hovedtrappa opp fra gamle riksvei 40.)
Artikkelen fortsetter under bildet.
Vestre Lauholmen ved Torøya innenfor Uvår. Gruva ligger like sør for 7-tallet i ”367” nær leia markert med – 51 – (som er Torøysundet).
Stadskjemiker Schmelk
Tok så ikke Stadskjemiker Schmelk feil? Til det må vi kort og godt si: Nei.
Ludvig Henrik Benjamin Schmelk (1857-1916) var en stor kapasitet, og det står bilde og mye omtale av ham i eldre leksika, for eksempel ”Illustreret Norsk Konversasjonsleksikon”, bind 6 for 1913. Det er faktisk en større gåte at han befant seg bedre som stadskjemiker i lille Kristiansand og ikke som professor ute i Europa enn at det ble funnet gull i Søgne. Det er utenkelig at en så stor kapasitet som Schmelk skulle ha tatt feil av svovelkis og gull.
Meget erfaren
Både i ”Morgenbladet” for 8. mai 1908 og i ”Bergverksnyt” samme år ser vi at Schmelk er en meget erfaren mann på edle metaller. Visste du forresten at en del konsentrert salpetersyre og tre deler konsentrert saltsyre (såkalt ”Kongevann”) kan løse opp gull, det er en god test om du skulle prøve deg som gullgraver eller vaske grus i Søgneelva.
Det ble også skutt på Kallholmen og på Torøya i håp om å finne ut om gullåra fortsatte på andre holmer. Men driften stoppet opp av seg selv. Det ble solgt en del aksjebrev, jeg har sett et slikt pålydende 10 kroner, det var innkjøpt av en bonde på Fjellro, den nå gjenfylte dalen tvers over innkjørselen til Rige i Kristiansand.
Klondike?
Ja, ja, noe Klondike (hvis gullrush startet kun sju år før dette) ble det ikke. Men nå ligger gruva på Vestre lauholmen og kan fortelle at der en gang ble funnet GULL i Søgne. Og den fjæra setter vi gjerne i hatten! Men når vi nå tenker oss om, egentlig er det mye her i bygda som er gull verd, ja, mer enn det. Ikke så rart at Kristiansand gjerne ville ha oss ..
*Dokument om juridisk rett til å undersøke et område for drivverdige mineraler
Vestre Lauholmen. Gruva er et hull i kvartsganga lengst sørøst på holmen, kloss i sjøen.
Presiseringer fra både sentrale og lokale myndigheter gjør at Kilden vil åpne for publikum fra mandag 25. januar. Inntil videre gjelder det først og fremst publikum fra Kristiansand eller publikum som har Kristiansand som sitt virkeområde.
Pressemelding
Fra Kristiansand kommune heter det: «Kristiansand kommune ber ansvarlige for arrangementer som i nær framtid vil bli gjennomført å fraråde folk å komme reisende til byen for å delta. Det vil ikke være nødvendig å be en innbygger som har Kristiansand som sitt hverdagslige virkeområde å la være å komme, men arrangørene bør motvirke reisevirksomhet og at grupper av mennesker som ellers ikke opererer i samme område møtes.»
Det betyr at konserten med Espen Grjotheim på tirsdag, konsertene med Kristiansand Symfoniorkester torsdag og fredag, samt Lørdagskilden neste lørdag, går som planlagt. Publikum som ikke er hjemmehørende i Kristiansand kommune eller ikke har Kristiansand som sitt virkeområde kan få refundert sine billetter ved henvendelse til billett@kilden.com.
Kulturminister Abid Raja presiserte tirsdag at kulturlivet kan spille dersom virksomheten og den lokale smittevernmyndigheten finner det forsvarlig, inntil videre kun for innbyggerne av kommunen der virksomheten finner sted. Hovedansvaret for etterlevelsen er lagt på publikum selv. Virksomheten har ingen kontrollplikt.
Nora og Jakob ble de mest populære navnene i Norge i 2020, viser oversikten som Statistisk Sentralbyrå, SSB, presentere nå i morgentimene torsdag. På guttesiden fortsetter trenden med bibelske navn, og et mulig Harry Potter-inspirert jentenavn klatrer på listene.
Av Ivar Eidsaa
Emma ble det mest populære jentenavnet i 2019. Selv Emma fortsatt er et populært navn hos mange nybakte foreldre, var det Nora som gikk til topps som det mest populære jentenavnet i fjor, med i alt 416 tilfeller, og med Emma som en god nummer to (362 ganger).
Ella, Maja, Olivia, Emilie, Sofie, Leah, Sofia og Ingrid fulgte på det neste plassene.
Hos guttene var det Jakob det navnet som ble valgt flest ganger i 2020, i alt 422 ganger. Deretter fulgte Emil, Noah, Liver, Filip, William, Lucas, Liam, Henrik og Oscar.
– Nora er en kortform av Eleonore, og dukket opp i kjølvannet av Ibsens «Et dukkehjem». Nora var lite brukt mellom 1940 og 1980, men så kom et oppsving sammen med mange andre korte jentenavn som slutter på «a», forteller seniorrådgiver Jørgen Ouren i SSB.
Nora var også toppnavn i 2012 og 2014, og kom på andreplass i 2019. Det er det tredje mest brukte jentenavnet etter årtusenskiftet, etter Emma og Sara.
54 prosent av jentene som ble født i 2020 fikk et navn som slutter på «a». I 1947 var tilsvarende andel 12,5 prosent.
Guttenavn fra bibelen
Jakob eller Jacob kom inn på topp 10-listen i 2013, og har siden tatt førsteplassen både i 2017, 2019 og 2020.
– Jakob er et hebraisk navn av ukjent opphav, og er et typisk bibelnavn. Når vi finner Noah på tredje, Filip på femte og Lucas på syvendeplass, ser vi at bølgen med bibelske guttenavn lever i beste velgående. 1,5 prosent nyfødte fikk slike navn rundt 1950, og i 2006 var andelen på 22,5. Siden har den gått litt ned og er nå 20,4 prosent, sier Ouren.
Hedvig
Et navn som er verdt å merke seg i år, er Hedvig. Det siste året har navnet gjort et stort hopp fra 70. plass til 40. plass på listen.
– For de som kjenner historien om Harry Potter, er uglen Hedvig en kjent karakter. Den første boken om Harry Potter ble utgitt i 1997. Mange av dem som leste om Harry Potters magiske verden som barn eller ungdom, er nå voksne. Det vites ikke sikkert, men kanskje noen har latt seg inspirere av Harrys kloke ugle når de selv har fått barn, sier Ouren.
Navnepopulariteten går ofte i lange bølger. Ofte er det opp mot 120 år mellom toppene. Hedvig hadde topp 1900-1910, før det dalte og var nesten borte i lang tid. Fra 1990 har bruken steget jevnt, før det har gjort et hopp det siste året.
Stabile navnevalg
Det er to nye navn på jentenes topp 10-liste i år: Emilie og Leah. Sara er for første gang siden 1999 ikke lenger blant topp 10. Heller ikke Ada, som var blant de ti mest populære jentenavnene i 2019, er å se på listen i år.
På guttenes topp 10 er det kun ett nytt navn. Det er Liam, som har overtatt for Aksel. Liam er opprinnelig irsk og er en variant av William. Liam er ett av de nye navnene, nesten ukjent før 2000, og har vært populært siden 2010.
Illustrasjon: Statistisk Sentralbyrå.
Som de mange veifarende kanskje har lagt merke til, så er det gamle, ærverdige bedehuset «Haugely» på Stokkeland lagt ut for salg.
Av Klara Turid Fidje
– Alt til sin tid, sier husets eier Bjørg Myhre. Vi besøker henne en kald, men solrik vinterdag. Inne i loftsleiligheten der hun bor er det varmt og godt.
– Nå har jeg fått laget i stand til at huset lever igjen, smiler hun fornøyd.
Betydelig oppgradering
Siden hun overtok og ble husets eier våren 2006, har hun lagt ned både penger, jobb og sjel i bygget. Huset har fått nytt tak, nye ytterdører, og alle vinduene bortsett fra vinduene tilhørende salene nede, er skiftet ut. Begge etasjer har fått nytt kjøkken, og gulvet nede er nytt, noe som gjør at det har blitt mye varmere. I 2019 fikk huset nytt utseende i forbindelse med at det ble malt utvendig.
Artikkelen fortsetter under bildet.
HJEMMEKOSELIG: Bjørg Myhre koser seg i stua til det som tidligere var leiligheten for den som var pedell på Haugely.
– Det er gradert opp til at det kan fungere. Selvfølgelig må et hus som dette vedlikeholdes, men det går an å bruke nå, formidler Myhre.
Historisk
I tidligere tider var Haugely et populært samlingssted for bygdeungdommen. Her møttes de og hadde det moro, og for mange var juletrefestene og basarene stedet man sjekket opp sin potensielle livsledsager.
Navnet Haugely tilsier at menighetslivet har stått sentralt for virksomheten i huset. I tillegg til nevnte juletrefester og basarer, har både søndagsskole og torsdagsmøter funnet sted her i nyere tid.
– Jeg kan ikke legge meg opp i hva huset blir brukt til. Her er muligheter, ikke bare for et hjem, men et sted å kunne være flere sammen, påpeker Myhre.
Mange muligheter
– Har du gnisten og pågangsmotet, så er det mye som kan gjøres, tror jeg, fremholder hun. Selv har hun leid ut lokalene i første etasje til både konfirmasjonsselskap, fødselsdagsfeiring og minnestund. I gammel tradisjon har hun arrangert juletrefester for bygdefolket, invitert naboer med på produksjon av ting som ble laget for utlodning til inntekt for Røde Kors lokalt. Bruktmarked, julemarked med lokale kunstnere, maleriutstilling og konserter. På podiet i storsalen har musikalske størrelser som Harald Lassen med band, og Kirsten Falch med sitt harpespill stått.
Artikkelen fortsetter under bildet.
HAUGELY: Et traust og godt navn.
Etterhvert ble de populære kulturkveldene på Haugely, med allsang, dikt og ulike andre fremførelser, et begrep.
– Vi skulle hatt siste forestilling da Covid 19 kom. Det døde ut da, sier Myhre. Etter det har aktiviteten uteblitt, pandemien får ta det meste av skylda for at det ble slik.
Artikkelen fortsetter under bildet.
STOKKELAND: Haugely, det gamle bedehuset på Stokkeland, er nå lagt ut for salg.
Flytter til Fredrikstad
Nå har Myhre altså bestemt seg for å selge sitt kjære Haugely. Huset som «bare sto der» da hun i 2006 flyttet tilbake til hjembygda og trengte et sted å bo. Det ligger ingen dramatikk bak beslutningen om å selge. For som hun sier:
– Alt til sin tid. Å være alene med huset, ordne alt selv, blir for tungt. En må gjøre ting mens du har den energi og de krefter som må til, påpeker Myhre. Derfor har hun bestemt seg for å flytte østover nok en gang. Til Fredrikstad, der datter og barnebarn bor.
– Jeg har hatt min tid her
Forberedelsene til flyttinga er startet. Ved nyttårsskiftet sa hun opp det lille enmannsfirmaet sitt, som etter Mattilsynets godkjenning gjorde det mulig for henne å drive med lefsebaking i det tidligere bedehuset.
Hva som nå skjer med huset, er umulig å spå.
– Det blir spennende å se. Jeg er glad for å ha fått lånt dette litt, nå får andre slippe til. Det er ikke alle som kjenner dette stedet og har så stor tro på det som meg, men de finnes nok, sier Myhre.
Catering, lagerplass, romutleie, kontor, seminarlokale, eller et sted for kunstneriske aktiviteter som korøvelse, skriving, maling eller keramikk. Mulighetene er mange.
– Det er et hus som har plass til flere, og er bygget for samarbeid. Med de rette folkene, så kan det leve i 100 år til, mener Myhre.
Selv om hun har bil, setter hun pris på å kunne ta bussen som stopper rett utenfor huset. Hun setter også pris på å kunne ta på seg støvler å gå rett inn i skogen, eller ned til elva noen få meter unna.
– Minuset er at vi har fått gatelys. Da jeg flyttet inn her, var det stjernehimmel, sier Myhre. Riktignok ser hun at gatelysene bidrar til at det er tryggere å ferdes langs veien, noe som selvsagt er en fordel.
– Jeg har hatt min tid her. Nå er det over. Så får en bare tro på at det legger seg til rette på et vis, avslutter Bjørg Myhre.
HAUGELY: Bjørg Myhre foran vinduet som vender sørover. Rundt svingen ligger tidligere Stokkeland skole.
Fra fotograf Torbjørn Henriksen i Søgne har vi fått tilgang til en del lysbilder som nå er historiske. De er tatt i mai 1990, den aller siste tiden da bygdas største bedrift, Brødrene Repstads karosserifabrikk, eksisterte.
Av Jostein Andreassen
Se stort bildegalleri mot slutten av artikkelen
Lysbildene er 24×36 mm og av perfekt kvalitet, vi har imidlertid måttet skanne dem, og selv om det er brukt spesialutstyr, har de dessverre tapt seg en del i kvalitet.
Lånte 100 kr
I boka ”Søgne før og nå”, bind 1 fra 1981 har Hans Repstad, en av eierne av bedriften, skrevet en interessant artikkel: ”Smia på Lunde som ble karosserifabrikk”. Det er fortellingen om Gunnar Repstad som kjøpte ei smie på Lunde for 500 kroner. Så lånte han hundre kroner av sin far i form av en garantilapp, og med den i lomma dro han til byen med hest og kjerre, som han også lånte av sin far, for å kjøpe inn smikull og jern.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Bedriften ble grunnlagt som bygdesmie på Lunde i Søgne i 1912. Eiere var brødrene Gunnar og Edvard Repstad. Firmaet hadde de første årene navnet ”G. og E. Repstad”. Fra begynnelsen av 1920-årene bygde de førerhus til lastebiler, og i 1925 bygde de karosseri til en buss. Det kom etter hvert til å bli hovedproduksjonen. I årene 1934-1940 ble det årlig bygd 150-250 førerhus til lastebiler og 30-40 busser. Bedriften ble lagt ned i 1990.
Startet i 1912
Det var i 1912. Sakte, men sikkert ble bedriften bygd opp: Reparasjon av gårdsredskaper, kjerrer, sleder og skoing av hester. Hans og de andre barna til Gunnar fikk også oppgaver etter hvert som de vokste til. Her måtte alle ta et tak!
Et av de første oppdragene som Hans fikk, var å stå med en tomsekk og slå vekk fluene av hestene når de ble skodd. Om vinteren måtte barna stå og lyse med ei håndlampe: ”Det kunne være både kaldt og nifst. Ofte var vi redde for hestene, for det var ikke alle som var snille. Men å komme med protest, kom aldri på tale.”
Flere oppgaver
Arbeidsoppgaver og lokaler økte i omfang. Fabrikasjon av busskarosserier ble en spesialitet, og busser med et kvalitetsstempel fra Brødrene Repstad kunne en etter hvert støte på over hele landet.
Men 28. mai 1949 ble hele bedriften flammenes rov. Nye fabrikklokaler ble snart satt opp på den andre sida av den lille ”elva” Føssa. De ble siden utvidet flere ganger.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Et gammelt og ærverdig skilt.
Hans Repstad forteller at i 1981 var golvflaten i verkstedet omtrent fem mål (ca. 5 000 kvm.) Da var det så mange som ca. 100 ansatte, og det ble produsert imponerende nok like mange busser i året. Vi gutter som vokste opp på 1950-tallet i nærheten av bedriften, fikk et svært nært forhold til både eierne, arbeiderne og lokalene, for ikke å snakke om bussene (og sjåførene fra firma ”Søgneruta”)!
Skrev bilnummer
Og hvem kan noensinne glemme, da vi satt på toppen av Kjerkebakken og skrev bilnummer? Da kom gjerne Trygve Olsen på Leire kjørende fra byen med et chassis (”sjersi”, som vi sa, dvs. understell av en buss) ikledd skinnlue og varm kjeledress, på vei til bedriften. En høyst uvanlig ”doning” på veien!
Slike kom med jernbanen et sted fra, Sverige tror jeg, og skulle bygges opp fra bunnen av. Fikk vi sitte på de siste par hundre meterne, var dagen reddet! Historien om Brødrene Repstads karosserifabrikk er en ærefull del av Søgnes industrihistorie. Les mer i ”Søgne før og nå”! I 1990 gikk dessverre bedriften inn. Nå driver Gyli Plast sin produksjon i disse lokalene.
Takk til Gunnar Lunde
Vi mimrer litt om Brødrene Repstads karosserifabrikk ved å vise disse historiske bildene fra bedriftens folk i arbeidssituasjonen. Takk til Gunnar Lunde for opplysninger om navn og situasjoner! Torbjørn Henriksen takkes for utlån av bilder og viktig initiativ til å forevige disse minnene i en avsluttende fase av bedriften!
Geir Flaen fra Søgne måler med et metermål. Trolig holder han på med en profil til taket på en buss. Ved siden ligger en boks med løsemiddel og en tape.
John Palm (t.h.) og Odd Johansen fra Søgne slapper av med en kaffeskvett.
ald Abusdal ved stemplingslistene på veggen.
Tore Ramsland fra Søgne borer skruehull med en drill.
Ukjent ung mann holder på med noe i bussfronten, trolig noe med frontlyset.
Torbjørn Kjær fra Søgne ved elektrikerskapet på en buss.
Egil Repstad fra Søgne pakker noe og surrer med tape.
Ukjent person sager plater.
Berry Blunt fra Mandal, opprinnelig engelskmann, kapper noe med ei håndsirkelsag.
Gunvald Abusdal fra Søgne strekker ledninger til det elektriske anlegget på en buss.
sak Netland fra Søgne driver med listing.
Børre Knutsen fra Søgne holder på med en stolrygg.
Sigrid Berg fra Songdalen. Salmakerverkstedet.
Gunnar Flæte fra Søgne monterer noe på en buss-stol.
En tror dette er en polakk ved navn Skosekk. Han driver med tilpasning av noe.
Sverre Endresen fra Søgne (i midten) og tre ukjente unge menn holder på med noe i et rom i nedre del av en buss. Trolig skal varmeanlegget stå der (varmtvann).
Asbjørn Saga fra Songdalen holder på med ei stor luke.
Magne Larsen fra Søgne ved platesaksa.
Ukjent person arbeider med ei sag.
Håkon Tønnessen fra Søgne arbeider med ei luke som trolig skal stå over fyllingsrør for diesel på en buss.
Marit Eikkil fra Mandal, opprinnelig fra Åseral, pusser en gjenstand på båndslipemaskinen.
– Vi er inne i en god vekstfase, og leverer godt til alle typer markedssegmenter. Veksten kommer fra både industri, handel, offentlige etater/kontorer og privatmarkedet, forteller Svein Sørlie, daglig leder for dør- og portleverandøren Hörmann, med tilholdssted på Lohnelier i Søgne.
Av Ivar Eidsaa
Hörmann er i dag en klar markedsleder som leverandør av garasjeporter og en god nummer to på leveranser til industri og handel.
Omsetningen har de siste årene ligger stabilt rundt 250 millioner kroner, etter en kraftig vekst mellom 2013 og 2016.
– Vi ligger an til å få et godt år også i 2020, covid-19 til tross. Ekstra hyggelig er det at ordrereserven vår må sies å være svært god, fremholder Sørlie.
Utgangspunktet også for et godt 2021 er så absolutt til stede. Hörmann skriver i en pressemelding at selskapet har tatt over alle aksjene i den Sandnes-baserte virksomheten Port Teknikk.
God ordrereserve
– Port Teknikk har over en lengre periode bygget opp en imponerende kompetanse som har gjort de til markedsleder på port og ståldører i Rogaland, fremholder Sørlie i
Det heter videre at Port Teknikk hadde en omsetning i fjor på 77 millioner korner.
Noen ord til om ordrereserven for begge selskapenes vedkommende: Både Hörmann og Portteknikk legger, på tross av Covid-19, bak seg et godt 2020 og går inn i 2021 med rekordstore ordrereserver.
Hörmann skal blant annet levere porter og lastesystemer til Postens nye terminaler i Tromsø, Førde og Kristiansand, samt til Salmars nye anlegg på Senja. Port Teknikk er på sin side valgt som leverandør av porter og ståldører til det nye universitetssykehuset (SUS) i Stavanger, en kontrakt som er verdt over 20 millioner kroner.
– En fantastisk reise
Hörmann er et privateid tysk selskap. Selskapet har gjennom flere tiår ekspandert mye, og er nå representert i flere europeiske land. Hörmann etablerte seg i Norge for over 20 år siden.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Det har vært en fantastisk reise, sier Renathe Sand.
– Det har vært en fantastisk reise, smiler Renathe Sand fra Greipstad som har jobbet i Hörmann siden 2004. Sammen med Jan Erik Tønnesland fra Greipstad har de ansvaret for proff- og industrisalget i Agder.
Da hun i sin tid begynte i Hörmann, var det kun en håndfull medarbeidere som til sammen utgjorde Kristiansands-avdelingen til det tyske industrikonsernet. I dag teller Kristiansands-avdelingen som holder til i Søgne, 30 medarbeidere.
Levetiden avgjørende
– Utviklingen har vært markert. Noe av det vi har profittert på, er at Hörmann aldri har gått på akkord med kvaliteten og sikkerheten. Alle leveransene vi gjør, er det vi selv som monterer for å ivareta kvalitet og sikkerhet, sier hun.
– Det er flere leverandører som kan levere løsninger som er rimeligere i pris. Men hvis en port- eller dørløsning ikke fungerer som den skal etter få år, kan investeringen som er gjort, likevel bli kostbar. Vi fokuserer derfor på løsningenes levetid, hvor en kvalitetsløsning har mye lengre levetid enn billigvariantene, sier Sørlie.
– Dersom en industribedrift opplever at produksjonen og leveransene ute til kundene stopper opp fordi portene ikke åpnes og lukkes som de skal, kan kostnadene fort bli store, fremholder markedskoordinator Kristin Hansen.
Døgnservice
– Våre løsninger skal vare lenge, og vi har egne serviceteknikere som følger opp alle leveranser for å påse at alt fungerer som det skal. Vi har også en døgnservice 24/7 365 dager i året, sier Jan Erik Tønnesland.
– Vi har hatt en sterk vekst innen brannskyveporter og branngardiner til industrien, sier Jan Erik Tønnesland.
Et tett og nært samarbeid med utbyggere og arkitekter hører også med.
– Det å komme tidlig inn i prosjektene og ha et nært samarbeid med arkitektene for å sikre rette og optimale løsninger, har også fungert godt, sier Sørlie.
Hörmann har det siste året opplevd en sterk vekst innen brannskyveporter og branngardiner til industrien. Dette som et resultat av at også Norge fra 2019 forholder seg til den Europeiske standarden som Hörmann produserer i henhold til. Dette stiller strengere krav til kvalitet og en del andre produsenter har som et resultat av dette falt fra.
Behovene varierer mye
Renathe Sand streker under at ettersom ingen kunder er like og behovene varierer veldig, er det til syvende og sist skreddersøm som Hörmann leverer til kundene. Det kan gå på om porten skal åpnes når for eksempel en truck eller lastebil nærmer seg porten, når værhetten for å tette åpningen skal felles ned over kapellet, om det er når bilen har stanset ved lasterampen og før dørene til kapellet åpnes.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Hörmann har på Lohnelier i Søgne et stort lager som gjør at man raskt kan forestå de leveransene som kundene skal ha. Det er også her montør- og serviceavdelingen er å finne.
– Dette siste er viktig for en næringsmiddelbedrift som er helt avhengig av å ha rene soner. Da må dør- og portløsningene ivareta disse kravene, sier Renathe Sand.
Bredt produktsortiment
Bredden i produktsortimentet er stort. Industrisortimentet omfatter alt fra leddporter, rulleporter og rullegitter, brannskyveporter og porter for fellesgarasjer, stripsforheng, pendelporter, til lastesystemer, sportshallporter, skyveleddporter, og sist, men ikke minst, et bredt utvalg av branndører, brannskyveporter og branngardiner, store som små, hvor branndørene lukkes automatisk i tilfelle brann for å sikre verdiene i bygget.
– Ettersom vi leverer komplette løsninger, slipper entreprenører og utbyggere å forholde seg til flere leverandører, hva det har å si for en rask og presis prosjektering og gjennomføring, sier Sørlie.
Hennig-Olsen Is
Hörmann leverer også mye til private aktører, være seg familier som trenger nye dører i hus eller fritidsbolig, til profesjonelle entreprenører og utbyggere som skal ha en felles leveranse av ytterdører, automatiske dørsystemer og funksjonsporter til et felles bolig- eller leilighetsprosjekt. Leveransene til garasje og industri utgjør cirka 80 prosent av totalomsetningen, hvor disse er omtrent like store. Ettermarkedet står for de resterende 20 prosentene av omsetningen.
Det nye produksjonsbygget til Hennig-Olsen Is på i alt 30 store porter, bussanlegget på Dalane, og portløsningene til byggene som er blitt reist i Krittveien i Sørlandsparken, er noen eksempler på leveranser som nylig er blitt gjort.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Hörmann selger porter av alle typer og størrelser.
Varehandel og butikk
– Vi har også mange og til dels store leveranser til varehandel og butikk, sier Tønnesland.
Renathe Sand og Jan Erik Tønnesland forteller at Hörmann flyttet inn i dagens moderne lokaler på Lohnelier i Søgne i 2009.
– Her har vi et stort lager som gjør at vi raskt kan forestå de leveransene som kundene skal ha. Det er også her montør- og serviceavdelingen er å finne, forklarer Renathe Sand. Selve produksjonen finner sted i Bielefeld i Tyskland hvor Hörmann har sitt hovedkontor.
– Produktene som skal til Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim eller Tromsø distribueres ut herfra, mens den nordligste delen av landet, distribueres fra vårt lager i Trondheim, forklarer Svein Sørlie.
Bredden i produktsortimentet er stort, sier daglig leder Svein Sørlie, selger Renathe Sand, markedskoordinator Kristin Hansen og selger Jan Erik Tønnesland.
Ståle Giverhaug som bor i Søgne har en bil helt utenom det vanlige. – Opprinnelig er dette en 1934-modell Ford, forteller Giverhaug om bilen som «ikke så ut» da han fikk kjøpt den.
Av Ivar Eidsaa
Bilen fant han i Vestfold i 2001. Da var bilen i en slik forfatning at det var lite som kunne bevares. Det var mer snakk om å bygge en ny bil helt fra bunnen av. Ståle Giverhaug lot seg ikke skremme, og gikk i gang. Utallige arbeidstimer har han lagt ned, og det må sies at han har gjort en strålende jobb.
– Du vet, når motivasjonen er stor, så går det meste, ler han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Det som en gang var en utrangert Ford, fremstår nå som et smykke av en bil.
Bilen vekker oppsikt
Ståle Giverhaug har ofte vært å se på Car, Bike & Coffee-treffene i Høllen, og bilen vekker oppsikt. Det har vært mange som vil ta bilen i nærmere øyesyn, og mange er det som også som har villet vite mer om bilen. For bilen er noe helt spesielt.
Det å bygge om en originalbil til noe helt moderne, er svært populært i USA, det vet enhver som har fulgt ulike bilprogram på fjernsyn. Reportasjene er mange på motorinteresserte som har gammel bil og som restaurerer den opp, og setter større og moderne motorer på bilen.
Det meste er nytt
Spesielt hos dem som kanskje ikke har råd til å kjøpe nytt, eller som virkelig ser et potensial i en gammel utrangert bil. Slike biler omtales gjerne som en hot rod, hvor en gammel bil blir omgjort til et smykke av en doning.
Ståle Giverhaug forteller at han alt på bilen slik den nå fremstår er hentet fra nyere modeller. Motoren er en Chevrolet-motor fra 1992, den yter 187 HK, har seks trinns manuell gearkasse, og med bakaksel fra en Jaguar, også forstillingen er ny.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Rattet har Ståle Giverhaug laget selv.
Lagd mye selv
Noen av delene har han laget helt selv, så som frontruten som han har laget helt fra bunnen av. Han har også laget så vel gearspaken som rattet. Skinnsetene fant han i en gammel Fiat Coupé hos Bjarne Johansen Bil-Demontering på Dalane.
– I kupeen er det trådløs forbindelse mellom mobil og forsterker. Høyttalerne har jeg plassert i dørene, og instrumentene er også nye.
Når man har lagt ned så mange timer i restaureringen, sier det seg selv at det er et must å få bilen på veien.
– Det fikk jeg til. I 2013 godkjente Trafikkstasjonen bilen, og skiltene kom på, sier Ståle Giverhaug.
