NODELAND: Dagens store overraskelse 17. mai, ble evigunge Birgit Dybing til del.
Av Klara Turid Fidje
Se stort bildegalleri mot slutten av artikkelen.
Etter at Tuntrallen, Songdalen Musikkorps og Songdalen skolekorps hadde fremført sine konserter utenfor Songdalstunet, og etter at hele Norges land hadde sunget «Ja, vi elsker», tok korpsets leder Renate Sand ordet.
Fritidsnytt har fått tillatelse til å gjengi talen hun holdt i sin helhet:
Gratulerer med dagen alle sammen!
Dette har vært den rareste 17. mai som vi i skolekorpset har opplevd.
At det ikke har vært barnetog her på Nodeland skulle før mars i år virke helt merkelig.
Men vi i skolekorpset bare må ut å spille på 17.mai og i dag har vi marsjert rundt i bygda nesten aleine.
Men folk har stått i hagene sine og viftet med norske flagg tilbake til oss, så den har vært en fin opplevelse.
Også kan vi ikke avslutte vår 17.mai markering uten å komme her til Songdalstunet og få spille for dere. Kl 13.00 spilte og sang vi «Ja, vi elsker dette landet» sammen med alle korps og folk i Norge.
Og vi var heldige i Songdalen, da ei gruppe voksne fant ut at det var på tide at bygda fikk et musikkorps.
24 september 1968 ble Songdalen Hornmusikk stiftet, det som senere byttet navn til Songdalen Skolekorps.
I den tiden hadde korpset noe som het Mødreforening. Og definisjonen av denne har jeg funnet er: Mødre som har barn i hoved- eller juniorkorps.
Formann av denne gruppa fra første stund og til i alle fall ut 1975 var Birgit Dybing. Og som formann i Mødreforeningen stilte du på styremøter og tror ikke det var flere enn fire styremøter du ikke var på i løpet av alle de årene.
Ikke bare hadde korpset fått nye uniformer til 17. mai 1970. Natt til 17. mai på gulvet hjemme hos Stapnes, satt Birgit sammen med noen til og lagde korpsets første fane. Denne har vi med oss her i dag.
I årsberetningen fra sesongen 69/70 står det: Odd Jørgensen hadde tegnet utkastet på papp. De forskjellige delene ble kjøpt og noe fått fra forskjellige kanter. Litt stoff og filt ble kjøpt inn. Brodering var det ikke tid til, men fane skulle det bli. De var spente på om limet ville holde og det gjorde det, den holder ennå. Men om det er mange andre korps som har hatt fane laget av et gammelt telt og rester av en båtpressening er vel heller tvilsomt. Kostnaden til denne fanen var på under 100 kroner.
Du var med og organiserte juletrefester, flere ministevner på Nodeland, Mannequin-oppvisning, reiseleder på mange turer både innenlands, og til Danmark i 1975 og til Finland i 1977.
Da dagens fane skulle lages og bestilles i 1978 var det du som var formann i Fanekomitèen.
Og her står vi 50 år etter dere lagde korpset første fanen, i dag med fanen fra 1978 og igjen med ny uniformer.
Jeg er rørt og imponert over all den tid og arbeid du har lagt ned i korpset i så mange år. Ikke bare dine egne døtre og svigersønn, men alle musikantene i korpset hadde det godt fordi dere i styret og mødreforeningen gjorde en så god jobb.
Og for oss i de seneste årene har du vært en fast publikumer, på høstmarked, konserter og på 17.mai.
Derfor vil vi i dag på selveste 17. mai for overrekke til deg Birgit et bevis som viser at du har æresmedlemskap i Songdalen skolekorps.»
Fritidsnytt gratulerer Birgit Dybing med æresmedlemskap i Songdalen skolekorps.
– Ei vidunderlig tid, sier Birgit Dybing i en kommentar etter utnevnelsen.
Rødruss
Blant dyktige musikanter i Songdalen skolekorps treffer vi Julie Martine Vestrheim. Hun forteller at hun har vært med i korpset helt siden hun begynte som aspirant i tredje klasse, til sammen elleve år. Instrumentet hun spiller nå er barytonsaxofon.
Vestrheim er rødruss, og forteller at russefeiringa har blitt litt amputert som følge av koronaviruset som herjer.
– Det er ikke alt vi har kunnet gjøre, men vi har fått til noe, som å møtes ute i mindre gjenger, smiler russejenta blidt.