– Det angår deg, og det livet du lever nå. Det var noe av det Jostein Andreassen fremholdt i sin festtale på Torvet i Søgne 17. mai. På oppfordring bringer vi her talen i sin helhet.
«Kjære dere alle!
Gratulerer hjerteligst med nasjonaldagen, 17. mai, og med årsjubiléet for Grunnloven vår! Ja, sannelig, jammen skal vi feire demokratiet! For dette er stort! I en på mange måter vond og skremmende tid, med krig i Europa, Midt-Østen og flere andre steder, så er vi likevel så heldige og privilegerte i vårt land at vi kan markere vår nasjonaldag i fred og frihet – og i en slik fasong at andre nasjoner bare kunne misunne oss! Og det gjør de sikkert også, for på den årlige oversikten med tittelen «Verdens beste land å bo i», er vi alltid blant de aller høyeste på statistikken.
Og så hyggelig at værgudene og hele naturen i dag har skjønt poenget og gått sammen med oss i feiringen! Denne herlige våren, der vi kan komme ut i hagen og i Søgne-naturen, med blomster og blomstring og spirende knopper alle vegne: Jeg for min del er så takknemlig for at jeg kan få oppleve alt dette skjønne enda en gang!
Og jammen er det bra at vi har nasjonaldagen på våren, i årets aller fineste tid – og ikke på den reviderte grunnlovens dag, slik svenskekongen Karl Johan i sin tid prøvde så hardnakket å få nordmennene til å feire – i forbindelse med unionssammenslutningen mellom Norge og Sverige, jeg hutrer bare ved tanken på å ha en nasjonaldag seinhøstes, den 4. november!
Da jeg for 10 år siden holdt talen for dagen her på Rådhustorvet, altså i 2014, så var det jo selveste 200-årsjubileet for Grunnloven som stod i fokus. Jeg tok fram det som skjedde lokalt her i Søgne og nasjonalt på Eidsvoll i mirakelåret 1814 da denne loven ble vedtatt.
Vi nordmenn er litt uvanlige sånn, for oss er tydeligvis sentrale norske lover svært viktige å markere! Til og med nasjonaldagen vår baserer seg jo på grunnlag av en lov! Dette er nok fordi at vi ikke alltid har vært et selvstendig land.
Derfor er det likedan i år, i 2024, at det er store nasjonale lov-jubileer å feire. Hvorfor de i høyeste grad – i høyeste grad ! – angår deg og det livet du lever her og nå, skal jeg komme tilbake til. For det som skjedde, snudde etter hvert opp-ned på hele det norske samfunnet – vi fikk da en lov som var felles – en felles lov – for hele landet. Det var det ingen andre land i Europa som klarte!
Derfor vil jeg i min tilmålte taletid ta fram noe av det mest spennende som skjedde, nemlig i 1024, for 1000 år siden, og i 1274, for 750 år siden. Disse jubiléene feires i år på det nasjonale plan: Hvilken 17. mai-tale i dag kan unngå å ta dette opp! Jeg kommer til det, men først, en liten personlig opplevelse som understreker et poeng:
For noen år siden var jeg guide for en kamerat på en biltur i Spania. Vi dro med leid bil fra Barcelona helt i sør og til en by på nordkysten for å se på noe som var utstilt i ei kirke – en reise tvers over landet, ad omveier på rundt 100 mil.
Langt oppe på den tjukkeste og mest forlatte spanske høysletta, stod der et lite slitt skilt, Covarrubias. -Vi skal inn der, sa jeg. Kameraten min var et stort spørsmålstegn, hvorfor i all verden skal vi inn der?
– Det er en stor hemmelighet, sa jeg, men jeg garanterer, du vil bli veldig overrasket. Covarriubias var en svært liten og gammel by, ved ei elv, omgitt av en veldig borgmur. Da vi gikk inn den enorme byporten, så kameraten min til sin store forundring at det stakk ut flere flagg fra muren. De var norske!
Og så godt som alle de få og små husene i gata hadde norske flagg i vinduene. På det som kanskje kunne kalles et torg, var det en statue av ei ung kvinne omgitt av norske og spanske flagg. -I all verden, er hun norsk?
– Ja, sa jeg, men nå skal vi først bort til den steinkirka der.
Vi stilte oss opp foran en svær port, som var forsvarlig låst og stengt. En kirketjener kom raskt til stede. I beltet hadde han en ring med svære nøkler.
– Nacionalidad? (nasjonalitet) spurte han.
– Noruega! sa jeg. Øyeblikkelig låste han opp for oss, men ingen i køen ellers fra andre land kom inn.
I et eget rom i kirka stod ei steinkiste, en sarkofag, omgitt av store norske og spanske flagg. Plakater på begge språk forklarte at her lå prinsesse Kristina av Tønsberg, hun var datter av kong Håkon Håkonsson.
Om Kristina er det en veldig spennende historie og som her er alt for lang, om hvordan hun ble gift i der nede i året 1259, ikke mot sin vilje, med prinsen Don Felipe, bror til den mektige herskeren i kongedømmet Bastilla, kong Alfonso den Vise.
Tre år før hadde sendemenn kommet helt fra Spania til Norge for å be om hennes hånd, dette lyktes altså, men den unge frue og prinsesse Kristina døde dessverre av sykdom kort tid etterpå.
For oss her i bygda er det interessant at de spanske utsendingenes båt hadde tatt landkjenning, sin første havn i Norge – ikke langt herfra, i Randesund. Og dit kom selveste Håkon Håkonsson for å ta dem imot, kanskje det er derfor at denne havnen i Randesund heter – Kongshavn!
Vi i Søgne synes selvsagt det hadde vært mye bedre om de hadde hatt en litt vestligere kurs og tatt landkjenning her, for eksempel i Høllefjorden. Ja, ja, hit kom jo selveste Olav Haraldsson, og han tok havn i Hellesund! Og mens han var her, satte han like godt mange tydelige spor, dere vet vel like godt som jeg at da laget han blant annet Søgneelva!
Denne lille selvopplevde historien fra Spania, har du vel allerede skjønt hensikten med: Jeg vil ha fram noe viktig: For på denne tiden, midt på 1200-tallet, var Norge og nordmennene utrolig internasjonale!
Da hadde for eksempel alle prester her i landet allerede i over en hundreårsperiode studert i St Victor-klosteret like utenfor Paris! De som ville ha greie på jus, på lov og rett, studerte i Nord-Italia, i Bologna, verdensdelens eldste universitet. Det som da ble kalt Norgesveldet, Norge, om du vil, var under Håkon Håkonsson den største staten i areal i hele Europa, med Båhuslän, Jemtland og Herjedalen i det nåværende Sverige, Island, Grønland og alle øyene der vest i havet, Irskesjøen og nord for Skottland.
Den norske kongen disponerte den største, mest slagkraftige og mest mobile hæren i Europa, Leidangshæren med 350 geniale vikingskip og 35.000 mann. De norske kongene sendte utsendinger med jaktfalker – og isbjørner fra Grønland, i bur heldigvis, som gaver til verdensdelens fyrster og hovedsteder og like til Algerie og Egypt.
En utsending fra den norske kongen var til og med helt borte i Bagdad! Det hevdes med krav på pålitelighet at faktisk ble samme Håkon av paven ca 1250 foreslått som ny tysk/romersk keiser! Han omtales dessuten utrolig nok i Dantes «Den guddommelige komedie» (skrevet tidlig på 1300-tallet) i kapittel XIX! «Dante Alighieris Guddommelige komedie» (Gad 1948, side 442: Avsnitt ”Paradiset” XIX, 139).
Så nå var det tid for de norske kongene å sette seg ned og lage lover for Riket sitt!
I Norge hadde vi fra rundt 950-tallet allerede, trolig før det også, fire ganske godt fungerende landskapslover, men de var alle forskjellige. Disse var vedtatt av stormenn og bønder på Tinget.
Vi hørte til Gulatinget som hadde hovedsetet på Gula, like nord for Sognefjorden. Dette dekket store deler av det vestlige halvdelen av Norge fra Telemarks grense til Romsdalen. Lokale ting tok seg av mindre viktige saker, vårt ting var på Kleppland som var for de nåværende bygdene Søgne, Greipstad, Finsland, Øvrebø og Hægeland.
De nærmeste tingene ellers var på Ve i det nåværende Tveit og Kaddeland i det nåværende Holum og som dekket de elvedalene. På Gula møtte en mengde representanter fra de lokale tingene, og utsendingene fikk faktisk med reisepenger! En mann med en viktig sak fra Søgne måtte for eksempel også reise til Gula for der å få sin dom – eller avgjørelse.
Men det var som nevnt Olav Haraldsson: I år 1024 kom han fra England til øya Moster like ved Stord på Vestlandet. Der ble den loven som vi nå kaller Kristenretten, vedtatt på Tinget. Tusenårsjubileet for dette blir feiret stort på Moster om 2-3 dager, nå i Pinsa, dere vil ganske sikkert se innslag om dette på Dagsrevyen.
Men hva skjedde som er så verd å feire på Moster?
Her kan jeg bare nevne noen ganske få ting: Lover for hele samfunnet som etter hvert humaniserte det – og rettigheter for den enkelte! I alle år gikk jeg for min del på skole på lørdag. Lørdagen var en vanlig arbeidsdag, den dagen kom min far hjem fra arbeidet på Høllen Skipsverft halv fem på ettermiddagen. Dermed var vi trøtte! Da var det sannelig godt å ha fri på søndag!
Søndag som hviledag ble vedtatt på Moster i 1024!
Og i tusen år har vi kjempet for kvinners lovbestemte rettigheter. Akkurat nå har riktignok alle de ni partiene på Stortinget en kvinnelig parlamentarisk leder. Men vi har fremdeles en vei å gå når det gjelder kvinners rettigheter. På Moster fikk vi de aller første: En ung kvinne kunne nekte å gifte seg med den mannen hennes far av forskjellige, ofte økonomiske grunner, pekte ut – nekte – uten derved å måtte miste arveretten.
Også barn fikk rettigheter: Nyfødte små som faren ikke ønsket, kunne ikke lenger settes ut i skogen til de ville dyr for å dø. Selv slavene ble ikke glemt: Slaver? Hadde vi virkelig slaver? JA! Kanskje ca 25 prosent av folkene i Norge var det. Opprinnelig var de røvet eller kidnappet fra andre land av vikinger. Økonomien var da helt avhengig av slaveholdet, så det var ikke mulig å oppheve det plutselig der og da, men uskikken fikk sitt grunnskudd, alle som hadde slaver, måtte fra 1024 av frigi en av dem hvert år.
Dermed forsvant slaveholdet etter hvert, og dette oppnådde Norge 100 år før Sverige. Det norske samfunnet hadde dessuten inntil da vært svært brutalt, de gamle nordmenn var som kjent ingen engler! Det var ætter eller klaner som egentlig hadde regjert. Om det skjedde et mord i din ætt, så var slekten til avdøde, altså alle som hadde felles tippoldeforeldre, pliktige til å hevne drapet. Loven i 1024 gjorde slutt på blodhevnen og blotingen (ofringen til de norrøne gudene av dyr og mennesker).
Nå mot slutten av talen, her bare litt om Magnus Lagabøters landslov av 1274, som vi i år feirer 750-årsjubileet for: Magnus var den eneste norske kongen i Middelalderen som ikke førte krig.
Han fikk sin skolegang på fransiskanerklosteret Bergen, og på det grunnlaget og i samråd med stormenn og bønder rundt om laget han en lov som var felles for hele landet. Denne var så avgjørende at den omtrent kan betegnes som år null for det norske samfunnet og den norske nasjonen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Fra begynnelsen av ”Magnus Lagabøters Landslov” (1274). Denne senere utgaven kalles ”Codex hardenbergianus” og ble laget til lagmannen i Bergen på 1300-tallet. Siden havnet den i Danmark, hvor den var inntil 2018. Da ble den utlånt til Nasjonalbiblioteket i Oslo for 5 år og er nå utstilt der. Bildet er fra faksimilen som ble laget til kong Olavs 80 årsdag i 1983. Originalen er sannsynligvis den vakreste boken som noensinne er laget i Norge, sirlig utført av en profesjonell islandsk skriver og forfattet på folkemålet – norrønt. Dette bildet bl.a. bladgull på begge sidene og viser kong Magnus idet han overrekker Landsloven til en ”lovmann”. Begynnelsen er slik, oversatt til nynorsk: ”Magnus, med Guds miskunn Noregs konge, son av kong Håkon, soneson av kong Sverre, sender Guds og si helsing til alle Guds og sine vener i Gulatingslag.”
Det var bare fire konger i Europa som klarte kunststykket å lage en felles lov for hele riket sitt. Men tre av dem havnet bare i skrivebordsskuffa!
Kong Magnus var den eneste av dem som lyktes.
Det sier svært mye at denne loven var gjeldende i over 400 år. Den var skrevet på folkemålet norrønt og var i høy grad funksjonell og velkommen. Lovene som de danske enevoldskongene på 16-1700-tallet laget, var svært mye dårligere.
Fra 1274 av fikk vi altså noe som nærmet seg en velferdsstat, med fattigvesen, hospitaler, vi ble en del av den europeiske kulturen, utbredt lesing og skriving, folkeviser, ridderturneringer og vi fikk hele 31 klostre som fungerte som med sitt barmhjertighetsarbeid fungerte som en lokal velferdsstat, og så videre.
Jeg nevner nå bare to helt spesielle ting: Vi fikk Odelsloven, hvordan en gård skulle arves. Allemannsretten! Den vidunderlige, velsignede allemannsretten, at vi kan ferdes i andres skog, plukke bær og fiske i fjordene uten å få grunneieren på nakken! Bare Norge og Sverige har den.
Bare prøv å våge deg inn på privat eiendom i Danmark og Tyskland! Og stakkars deg om du våger deg forbi et skilt med «No trespassing» i USA!
En felles lov for hele landet i 1274, altså – felles klokkeslett for hele Norge, når fikk vi forresten det? Jo, det kom først i 1895! Pga solas gang var det 1 time og 47 min mellom Kirkenes lengst i øst og Florø lengst i vest.
Jeg skulle gjerne ha ønsket å ha brukt rikelig av talen til å si mer om Norge og Søgne i dag, anno 2024.
Men min tidsramme går mot slutten: Så hør dere barn og ungdommer: Dere er det viktigste vi har. Vi ønsker dere en god framtid!
Barnetogene er unike for Norge. De er bare praktfulle. En juvel! For en tid siden leste jeg om en nasjon ikke langt herfra som ville gjøre nasjonaldagen mer barnevennlig: barna skulle få lov til å sitte på tanksene under militærparaden!
Men jeg er litt engstelig på våre barnebarns vegne: Vi voksne av i dag har dessverre stelt det nokså vanskelig til for dere, det må vi ta en alvorlig selvkritikk på. Klimaproblemene er skremmende. Været er blitt voldsommere. Vi må dessuten ta mye bedre vare på dyrka jord og vår egen selvforsyning med mat, vi kan ikke basere oss så sterkt på import av den maten vi trenger. Den store sletta utenfor sentrum her, er gull! Vi må ta bedre vare på naturen, på fugler, dyr, insekter og gammel skog.
Men spør om Søgne har forandret seg siden jeg talte her på Rådhustorvet for 10 år siden. Enormt! Bare se på alle de høye husene rundt dere! Og vi har fått en ny kommunestruktur. Noen likte det, noen likte det ikke, noen likte det ikke i det hele tatt. Men vi må nå innse at den nye kommunen er blitt en realitet og må gjøre det beste ut av det. Men mange av oss oppnådde det vi etterstrebte – en folkeavstemning.
Men vi har jo også masse lokale jubileer! I fjor var Nygård skole 100 år. Langenes skole er nå 50 år. Gratulerer!
I år er dessuten også Rådhuset bak meg her 50 år, og dermed kom Tangvall som kommunesenter i funksjon. Rådhustorvet ble imidlertid først etablert som hovedarena for 17. mai-feiringen så sent som i 1999, da det ble flyttet fra Søgne ungdomsskole (som nå er helt borte).
Dermed kan vi altså i år, 2024, også feire 25 års-jubileet for Rådhustorvet som arena for 17.mai-feiringen! Hurra for alt dette også!
Til slutt: Vi har hørt mye om Kunstsilo i det siste. Men i Søgne vil vi ha oss en svømmehall!
Takk for oppmerksomheten.»
