La meg bare si det med en gang: Sørlandet om sommeren er overhodet ikke undervurdert! I år ble det jo «Norgesferie» for veldig mange av oss. Men hvorfor i alle dager skal vi reise bort fra det stedet som resten av landet reiser TIL (eller ved nærmere ettertanke, kanskje nettopp derfor vi lokale reiser bort?).
Av Frode Ingebretsen, spaltist i Fritidsnytt
For ett par år siden tenkte vi (sannsynligvis etter å ha sett for mange episoder av 71 grader nord, Lars Monsen på tur o.l.) at vi skulle prøve oss på en liten ekspedisjon utenfor komfortsonen her i skjærgården.
Galdhøpiggen
Sammen med gode venner fant vi ut at skulle vi først reise bort, kunne vi like godt sikte høyt. Og hva er det høyeste du kommer i Norge? Galdhøpiggen! Nord-Europas høyeste fjell. Skulle vi på tur så skulle vi på tur.
Min tindebestigningserfaring begrenser seg stort sett til «Den omvendte Båd» hjemme i Kristiansand. Da sier det seg nesten selv at garderoben er tilsvarende. Her måtte det handles nytt i forkant. Og til de som måtte tro at det er gratis å nyte den norske naturen: Glem det! Fjellsko og turtøy til en familie på fire koster omtrent det samme som ett månedskort på restauranten «Under». Tøyet skal både «puste» og «tenke», så alt man trenger å gjøre selv er å slenge seg med og nyte turen. –i hvert fall om man skulle følge løftene fra reklamen. Det skulle i etterkant vise seg å være en sannhet med modifikasjoner.
Satset på det beste
Vi tok en kjapp service på vår gamle Ford, oppdaget at bremsene sannsynligvis ville tåle turen men at dekkene ikke ville det. For å ikke sprenge budsjettet allerede før avreise, fant vi noen brukende hjul på finn.no (kostet nesten en «null» mindre enn allerede nevnte turtøy og fjellsko), hektet på campingvogna og satset på det beste.
Turen oppover gikk stort sett i «dorgefart» gjennom diverse vegarbeidsområder og den gode gamle «bilbingoen» ble byttet ut med å telle gravemaskiner langs E18 og E6.
Base camp
Vel framme fant vi oss en campingplass i Lom Som skikkelige «tindebestigere» etablerte vi oss her en «base camp» (det høres jo litt tøffere ut en å si enn at vi parkerte campingvogna) for å akklimatisere oss før oppstigningen.
Siden vi var stive og støle etter en lang kjøretur og det fortsatt var noen timer igjen til kvelden, fant vi ut at en kjapp kvelds/topptur ville være en grei oppvarming før Galdhøpiggen. Som sagt så gjort. Vi fant ut at Lomseggen, like ved campen, ville være ett bra mål. Ifølge (u?)erfarne fjellfolk vi traff på campingen skulle det bare være ett par (3,6) kilometer og 48 minutter opp der. Perfekt avslutning på en lang dag.
Stien opp mot Lomseggen begynte pent og pyntelig med tett innpå 45 graders stigning. Det var de første fem(!) meterne. Etter det ble det verre. Det ble bare brattere og brattere. Da vi endelig nådde toppen, etter nesten 900 høydemeter, var skoene mer utgått enn inngått, alt som kunne minne om høydeskrekk var kurert for en stund og muskler man ikke visste man hadde verket som bare juling. SÅ skulle vi ned igjen…
«Forsvarets Utredede Styrker»
Nå skal det, i parentes nevnes at jeg etter kort tid i militæret ble overført til «Forsvarets Utrenede Styrker», og som den nasjonalpatrioten jeg er, har jeg selvfølgelig gjort mitt beste for å tilfredsstille akkurat DET kravet i etterkant.
Dagen etter startet vi i strålende vær fra «Base Camp» 390 m.o.h. og kjørte mot Juvasshytta (Juvasshotellet hadde kanskje vært ett mer dekkende navn, for ikke engang i Blindleia kaller de bygninger på denne størrelsen for «hytter»).
Der man kjører gjennom bommen på veien opp mot «hytta» (selvfølgelig er det bompenger, vi er jo i Norge og rushtidsavgiften hjemme er ingenting i forhold til det fjellbøndene her krever inn), står det et stort advarselskilt på tre språk:
«Advarsel bratt…Gearkasse og bremser må virke…» sitat slutt.
Hysterisk kone i baksetet
«Jaja, en av to er jo ikke så galt» tenkte jeg og begynte på en klatreetappe som får Trollstigen til å minne om Markensgate hjemme. Null autovern, fantastisk utsikt (og hysterisk kone i passasjersetet).
Ved ankomst Juvass»hytta» hadde været snudd fullstendig, slik det ofte gjør på fjellet. Det blåste iskaldt, tåka kom som gedigne bomullsdotter ned fjellsidene og idet vi åpnet bildøra kom jammen regnet også.
Ruta fra Juvasshytta til toppen går ett blant annet over en isbre og her er det pålagt å gå i brelag. Den «innfødte» breføreren spurte om noen trengte engelsk oversettelse av instruksjonene. Det gjorde ingen. Så begynte han å forklare på ekte Vågå-mål om «tåg» (tau) og «sjog» (snø), før han stoppet opp og spurte om vi fortsatt ikke trengte oversettelse…
En gigantisk «steinrøys»
Første etappe inn mot breen gikk gjennom en gigantisk «steinrøys». Området så omtrent ut som om noen fullstendig bananas med uante mengder dynamitt, for så å overlate oppryddinga til noen andre (som aldri kom). Det var stein så langt du så (og det var ca 50 meter når det var «oppgløtt»).
Jeg var kald og gjennomvåt på plasser som ikke blir våte i dusjen en gang. Hvorfor i all verden oppsøker vi kulda når vi endelig har litt grei «sommer-lunk» hjemme?? Samtidig måtte man smile fint og motivere de minste til kjøre på videre. Ved ankomst brekanten, fikk vi beskjed om at dette var absolutt siste mulighet for å snu. Hadde ett av barna satt seg på bakbeina, hadde garantert fem voksne umiddelbart meldt seg frivillig til å følge det hjem. (Det går fortsatt rykter om forsøk på bestikkelse av mindreårige for å simulere «vondt i kneet»).
Vått, kaldt og slapsete
Å gå over en tåkete isbre i slutten av juli er omtrent en like stor naturopplevelse som å surkle rundt i bunnen av en slalåmbakke i midten av april. Vått, kaldt, slapsete og lite inspirerende. Personlig hadde jeg heller aldri trodd jeg frivillig skulle oppsøke en plass der det var påkrevd med brodder midt på sommeren. Tåka var så tjukk at til og med de «lokalkjente» breførerne bommet med noen hundre meter. Betryggende, etter alle historiene om skumle sprekker som gikk langt ned i avgrunnen og litt til.
Vi kom oss nå over breen og så var det bare å begynne å klatre. Jeg hadde hele tiden sett for meg at Norges høyestefjell faktisk var ett FJELL, men til deg som ikke har vært på Galdhøpiggen: Bli hjemme! Det er bare ei stor (og bratt) steinrøys hele greia. I tåkeheimen nå, var det til forveksling lik steinhaugene langs veien der de bygger ny E39. Problemet var bare at vi skulle over dem og vi følte at vi aldri kom til topps. Vi kløyv og klatra og frykta Perleporten var svært nær (bokstavelig talt).
«Fifty Shades of Grey»
Plutselig ropte noen, med omtrent samme glede i stemmen som ett barn på julaften: «Se! Der er hytta på toppen!». Og ganske riktig. Bare fire og en halv meter foran oss så vi konturene (jeg SA det var tåke) av hytta. Norges høyestliggende hytte (som har Norges høyestliggende kiosk – med Norges høyeste priser). Målet var nådd. Vi var endelig kommet til Nord Europas høyeste punkt, 2.469 meter over havet. Og utsikten var bare helt fantastisk!! Jeg har alltid trodd «Fifty Shades og Grey» var en noe luguber film. Nå vet jeg at det er beskrivelsen av utsikten fra Galdhøpiggen i tåke…..
