Jeg har flere ganger vært i sosiale lag der det deles historier om uforklarlige hendelser.
Jeg synes det er spennende å høre på, og undrer meg sammen med de som forteller. Men det vanligste er at de som hører vil finne naturlige forklaringer, eller kalle det tilfeldigheter.
Da lurer jeg alltid på hvorfor de er så raske til å si det. Kan det være at de er engstelige for at det finnes en usynlig, uforklarlig virkelighet?
Her kommer min uforklarlige hendelse:
Jeg og min kone tok fly til Santiago de Compostela for å gå de siste milene av den kjente pilegrimsveien i Nord-Spania. Vi skulle ta buss 10 mil tilbake, og så gå inn til Santiago igjen. På flyplassen utenfor byen pratet vi med en hyggelig dame i info-skranken. Hun sa at vi måtte ta en buss fra busstasjonen i sentrum.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Katedralen i Santiago de Compostela. Foto: Privat.Da vi kom inn til byen, viste det seg at bussen først gikk sent på kvelden, og kom fram midt på natta. Vi hadde derfor god tid, og gikk rundt i gamlebyen i Santiago for å se oss om.
Det var stappfullt av turister og trengsel i alle gatene. Jeg tenkte det var på tide å ringe til herberget for å sikre oss at vi kom inn på natta, og hørte en kvinnestemme si noe på spansk. Jeg spurte om hun snakket engelsk, men det kom bare en lang rekke spanske ord jeg ikke forsto.
Jeg sa hva jeg ville, men hun forsto tydeligvis ingenting, og jeg forsto heller ikke hva hun sa. Jeg ble fortvilet fordi vi hadde få dager til vandringen, og måtte starte neste dag.
Jeg så på min kone, og på folkehavet rundt meg. Plutselig stod damen fra flyplassen rett foran meg og smilte. Hun sa at hun kunne hjelpe, fikk mobilen min, ringte, pratet litt, og sa at nå var alt i orden.
Vi kunne bare ringe på, så skulle de åpne for oss på herberget. Jeg og min kone var over oss av glede og undring, så på hverandre, og snudde oss for å takke henne. Da var hun borte, og jeg så bare et hav av ukjente ansikter.
For over hundre år siden oppdaget vitenskapen at det finnes en annen virkelighet enn den vi sanser og opplever. Det er denne virkeligheten kvantefysikken beskriver.
Der finnes det verken tid eller avstand, og hendelser skjer uten årsak. Den kan kanskje best beskrives som en virkelighet innenfor vår sansbare virkelighet, og samtidig en integrert del av den.
Artikkelen fortsetter under bildet.
For over hundre år siden oppdaget vitenskapen at det finnes en annen virkelighet enn den vi sanser og opplever. Det er denne virkeligheten kvantefysikken beskriver.
Det er mulig å se på denne virkeligheten som opprinnelsen til vår sansbare verden, og at vår egen bevissthet på en eller annen måte har kontakt med denne virkeligheten, og kan samhandle med den.
En god måte å forklare denne «virkeligheten innenfor virkeligheten” på, er gjennom å sammenligne den med innsiden av en PC.
For vi ser en skjerm og vi trykker på ikoner og et tastatur, men svært få av oss forstår prosessene som foregår inne i datamaskinen. Men maskinen er likevel et godt verktøy.
På samme måte gjør vi bruk av våre egne sanser som verktøy i møte med den fysiske virkeligheten vi registrerer. Men det vi sanser er egentlig bare utsnitt og forenklinger av den egentlige virkeligheten bak alt vi opplever. På en måte er det en “skjerm” vi opplever, og ikke det som er innenfor den.
Da denne virkeligheten ble oppdaget, foregikk det mange diskusjoner mellom anerkjente vitenskapsfolk og psykologer om dette kunne tyde på at de hadde oppdaget en sjelelig/åndelig virkelighet, og om denne virkeligheten var kilden til den virkeligheten vi sanser.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Kvantefysikken forklares gjerne med «virkeligheten innenfor virkeligheten”.
Mange mente vi kunne ha kontakt med denne virkeligheten gjennom bevisstheten vår, og påvirke den. Og det var nettopp opplevelsene av uforklarlige fenomener de var opptatt av.
Men også følelsen av ærefrykt og kontakt med noe hellig som mange kjenner på når de opplever slike fenomener. For det var det jeg kjente på den dagen for mange år siden i Santiago, og som har gjort at jeg ikke lenger prøver å bortforklare uforklarlige fenomener, verken for meg selv eller overfor andre.
Det finnes en enorm mengde slike fortellinger der ute. Men mange unnlater å fortelle dem nettopp på grunn av frykt for å miste troverdighet, eller få høre: «det var nok tilfeldig”, eller: “det finnes sikkert en naturlig forklaring”.
Kanskje skal vi slutte med det?
