Vi to dro på mange jaktturer. Naboskap og vennskap varte ved over år. Skarpladde våpen i rypeterrenget, var like naturlig som skøyerstreker på åremålsfestene i nabolaget. Ei underbukse i flaggstanga, kunne hende. I respekt for hverandre og begge med gjennomført militærtjeneste i Hæren. Han utskrevet stabssjåfør og jeg tidligere vernepliktig løytnant. Via selvpålagte repetisjonsøvelser i nærmiljøet, holdt vi minnene om tjenestetiden godt vedlike. Også enkelte kommandorop kunne høres når spillereglene tilsa at det passet, og påfunnene ga poeng i sivil-militær minnebok og ble til gjensidig glede – som i den seneste varianten.
Uvitende, ingen lokal mobiliseringsordre, ei heller andre kjente årsaker, men opp innkjørselen til adressen min kommer en fremmed soldat marsjerende. I grunnstilling overleverer han meg en brun konvolutt med melding å lese:
Murmansk 21. februar 2004
Navnet mitt er Ivan Skrenovski. Jeg er offiser i den Russiske nord-kommando. Du Repstad, har etter opplysning vært tidligere offiser i det norske forsvar. Kan du transportere meg til Evjemoen? Belønning: Du bedes til fest i Murmansk 11. januar 2005. Du vil bli hentet av flyselskapet Aeroflot på Kjevik lufthavn. Program: Festlig samvær, vakre kvinner og balalaika.
General Krakof
I grunnstilling takker jeg soldaten, men kan ikke imøtekomme hans ønske om transport til Evjemoen. Dermed trer soldaten av, hilser korrekt, tar helomvending og forlater oppkjørselen i marsjtakt.
Tre år tidligere hadde jeg mottatt beskjed om opphør av mobiliseringsdisponering i Hæren. «Du har nå fylt 55 år og er ikke lenger tjenestepliktig. Du vil heller ikke bli innkalt til ytterligere tjeneste i fredstid. Dog ved mobilisering har du rett til å melde deg frivillig ved nærmeste oppsamlingssted.» Vemodig. Innlevering av mobiliseringsutstyr, kun egen permisjonsuniform igjen som minne.
Så på ettersommeren pålegger jeg meg selv en ny revestrek mot mitt «militære mål», naboen. Ei uniformert utstillingsdukke plasseres senkvelds under pæretreet i stabssjåførens hage. Et håp om å skape en militær opplevelse neste morgen. Men så er det ikke naboen selv, men hans gamle mor, på overnattingsbesøk, som blir den tapre vettskremte. Vel vitende om at angrep er det beste forsvar.
Håkon Repstad sr.
