FINSLAND: Dugnadsånden i våre bygder lever i beste velgående. I Finsland har driftige kvinner arrangert middagskafè på bedehuset i 20 år.
Av Klara Turid Fidje
Se bildegalleri mot slutten av artikkelen.
I februar 2019 var det 20 år siden Reidun Haugeland fikk en visjon om å starte middagskafè til glede for bygdas befolkning. Forutsetningen var at det meldte seg nok frivillige til å være med å drifte kafèen. Inntektene skulle gå til bedehuset som sto ferdig noen måneder tidligere. Det årlige overskuddet er på 50-60 000 kroner.
En suksess
Middagskafèen har vist seg å bli en suksess. Noen av de som var med fra starten har falt fra, og nye ildsjeler har kommet til.
– Vi er ti faste som stiller. Minst halvparten av oss har vært med siden starten, forteller Arnhild Åsland. Middagskafèen på bedehuset finner sted den siste torsdagen i måneden, bortsett fra sommermånedene juni og juli, samt julemåneden desember. Hver gang er der to middagsretter å velge mellom, i tillegg både dessert og kaffe.
– Vi serverer ordentlig middag med poteter som vi skreller og tar med. Her får du ikke taco, det må folk lage hjemme, sier Anne Solveig Hærås med et smil.
God mat
Det er ikke bare finslendinger, men også tilreisende fra Øvrebø, Vennesla, Søgne og Greipstad som benytter seg av middagstilbudet i Finsland bedehus.
Rundt et av bordene treffer vi øredølene Renee og Terje Robstad. De er her sammen med Helene Robstad, barnebarna June Robstad Aanestad (6) og Ina Robstad Aanestad (8).
– Vi henter barnebarna på SFO, og går rett til middag, forteller Terje Robstad. Selv om barnebarna nok er den viktigste grunnen til å ta turen til Finsland, så har middagen som tilbys på bedehuset så absolutt gitt mersmak.
– Middagen i seg selv er så god at det er grunn til å reise opp. Vi prøver å være her hver måned hvis det passer med jobb og sånn. Her kommer flere fra Øvrebø. Ryktene har gått om god mat. Det er svære porsjoner, ikke by-porsjoner, sier Robstad.
Bjørg Bjerland, som bor på Greibesland i Øvrebø, gjester middagskafèen for første gang. Som så mange andre har hun valgt å teste ut steika som tilbys denne torsdagen.
– Knallgodt. Herlig saus, lyder dommen.
Døtrene Stine og Lise, svigersønn Per Kristian Lauvsland, samt barnebarna Tiril Lauvsland, Kristian Lauvsland og Vilde Homme Bjerland, bor i Finsland. De har alle besøkt middagskafèen tidligere.
– Veldig bra med et slik tilbud i bygda, fastslår Lise Bjerland.
Populær møteplass
Middagskafèen på bedehuset har blitt et populært treffsted og møteplass for bygdas befolkning. Mange kommer rett fra skole og jobb.
– Her kommer alle slags folk, også de som ikke går så mye på bedehuset til vanlig. De som kommer ser ut til å trives, de blir sittende lenge, sier damene i dugnadsgjengen fornøyd. Blant trofaste middagsgjester er tre grupper som hver høst har sine årlige konfirmanttreff her.
– Vi har også mange barnefamilier som kommer, tilføyer Solveig Jortveit.
Trives med dugnad
På spørsmål om hvorfor de har valgt å bli med på dugnadsarbeidet for bedehuset, lyder svaret:
– Vennskap. Greit å komme sammen, koselig å treffes og jobbe. Vi ser frem til denne torsdagen.
Klokken ti på formiddagen møtes de første for å dekke bord og starte forberedelsene av dagens måltid. Mer hjelp kommer til etterhvert. Når kafèen åpner klokken 15.00, trengs det hjelp i luka til både servering og betjene kassa. Etterpå skal det ryddes og vaskes opp. Klokken blir gjerne 19.30 før de siste kan slukke lys, låse døra og begi seg på hjemveg.
– De seigeste holder på heile tida (10-19.30), kommenterer Solveig Jortveit.
– Dere er en kvinnesterk gjeng. Ingen mannfolk er med?
– Det har aldri vært på tale, kommer det kjapt fra Arnhild Åsland.
– Vi har ikke turd og spurt, supplerer Solveig Jortveit. Som ved nærmere ettertanke nok syns det hadde vært greit med noen sterke menn til å rydde fram bord og sånn.
Ber om nok mat
På det jevne er det rundt 150 mennesker som kommer for å kjøpe middag hver gang. Man skulle tro det var en utfordring å beregne nok mat til alle.
– Reidun ber om at det må være riktig, at det må holde, forteller Arnhild Åsland.
– Det passer i grunnen alltid. Vi har jo den fordelen at Joker er så nærme. Hvis ikke det er nok, har vi mulighet til å supplere, påpeker Solveig Jortveit. Når komper står på menyen, må 90 kilo poteter skrelles.
Noen ganger holder det akkurat. Som den gangen da Reidun Haugeland var i Afrika, nærmere bestemt Haydom i Tanzania. Da middagsgjestene var gått for dagen, og dugnadsdamene endelig kunne sette seg til bords for å spise, var der bare ei kompe igjen….