Finsland

FINSLAND: Det ble etterhvert en temmelig våt opplevelse for de 24 som onsdag kveld var til stede under den offisielle åpningen av ny tursti til Havsåsknuten. 

Av Klara Turid Fidje

Med sine 414,25 meter over havet, eller 414,245 for å være helt nøyaktig, er Havsåsknuten i Finsland den desidert høyeste toppen i Kristiansand kommune. Derfor var det naturlig for turgruppa i «Finsland – Toppen av Kristiansand» å invitere ordfører Jan Oddvar Skisland til å foreta den høytidelige åpningen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ordfører Jan Oddvar Skisland klipper snoren. Den nye turstien til Havsåsknuten er dermed offisielt åpnet.

– Dette er ikke en avduking av Havsåsknuten, for den har vært der så lenge jeg kan huske, men åpning av en helt ny tursti, sa Thor Olav Ahnger, som på vegne av arrangementskomiteen ønsket velkommen.

Samarbeid med grunneierne
Trond Stupstad, også han fra turgruppa, fortalte om prosjektet, der planlegging, finansiering og gjennomføring står sentralt. Men uten tillatelse og tett samarbeid fra grunneierne, hadde prosjektet ikke latt seg gjennomføre.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ordfører Jan Oddvar Skisland studerer kart over området sammen med Geir Nateland.

– Målet vårt er at det skal bli en god opplevelse for de som skal gå turen, samtidig som vi ønsker å skjerme de som bor her litt, sa Stupstad. Han benyttet anledningen til å takke Søgne og Greipstad sparebank for økonomisk hjelp til gjennomføring av prosjektet. Skilting og merke piler er innkjøpt lokalt i Finsland, som skolen har hjulpet til med å male.

Berømmer offensiv holdning
– All ære til at dere tar så godt tak i nærmiljøet som dere gjør, sa ordfører Skisland. Han berømmet den offensive holdningen som «Finsland – Toppen av Kristiansand» har inn mot kommunen. Før ordføreren gjorde seg klar til å klippe snora og erklære ny tursti til Havsåsknuten for åpnet, vektla han fokuset som per i dag er på toppturer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Munter stemning på vei mot Havsåsknuten.

– Det er mer populært enn å lage rundløyper, sa Skisland. Og la til at i den grad det har kommet noe godt ut av korona pandemien, så er det ufattelig mange som har begynt å komme seg ut å gå. Det som imidlertid viser seg, er at mange kvier seg for å gå på steder som ikke er merket.

God tilrettelegging
– God tilrettelegging, merking og tydeliggjøring er viktig, fastslo ordføreren. Beskjemmet måtte han innrømme at han hadde prøvd seg på en tur til Havsåsknuten tidligere. Han skulle lede en tur med start fra Finsland kirke, men gikk feil i et plantefelt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Løypa opp til toppen er godt merket.

– Vi hørte dere fant en plass å overnatte, kommenterte Ahnger med et lurt smil. Og som for å berolige dagens turdeltakere, sa Skisland:

– I dag skal jeg ikke gå først, så jeg regner med at vi finner fram.

Høstet applaus
– Vi heier på dere, og bidrar med vår skjerv, sa banksjef Vidar Skaaland i Søgne og Greipstad sparebank i sin hilsningstale. Han vektla ønsket den lokale sparebanken har om å være med på laget om å bygge ei bygd sammen med frivillige, ildsjeler og grunneiere.

Grunneierne Odd Egil Lauvsland, Liv Delås og Eirik Haugland høstet applaus og stor takk for velvillig hjelp til å få prosjektet i havn.

– Vi har hatt et utrolig positivt samarbeid med grunneierne. Det vi her har fått gjort, er langt utover det som står i friluftsloven, formidlet Reidar Heivoll i turgruppa.

Artikkelen fortsetter under bildet.

VÅTT: Jan Kåre Haugland forteller en av sine historier

I det turfølget på 24 personer satte seg i bevegelse med kurs mot Havsåsknuten, begynte regnværet. Og da vi nådde toppen bøttet regnet ned.

Anne Lise Riseng og Jan Kåre Haugland serverte her både morsomme historier og minner fra elgjakta, og ikke minst kampen om hvilken topp som var den høyeste i Finsland. Lenge var det gjengs oppfatning at Rinnan var høyeste topp, men etter nøyaktige målinger foretatt av kartverket, er det fastslått at Havsåsknuten er om lag en meter høyere enn Rinnan.

Litt regn hindrer ikke Anne Lise Riseng fra å holde et engasjerende innlegg.

Veiene våre skiltes for tretti år siden. Så, først for få år siden, fikk jeg igjen kontakt med Tore Hodne Fagmannen, karosserioppretteren jeg opprinnelig trodde hadde hele sin oppvekst på Byglandsfjord. En kollega fra Kristiansands Auto A/S, som visste nøyaktig hvor slagene måtte settes for at karosserisiden igjen skulle bli som ny. Vi arbeidet sammen i ti år hos Frithjof Bay Gundersen – Ford, nederst i Markens, og det var på åttitallet. Like ved lå dagens restaurant Sjøhuset, men den gang som et salt-lager.

Av Håkon Repstad

Så etter hvert skiltes veiene våre, og det skulle gå lang tid før ny kontakt ble skapt, og denne gangen som godt voksne. Tore Hodne hadde utviklet interesse for interiørkunst, kunstmaling, lokalhistorie og veteranbiler. I sin beskjedenhet, en person med innhold av allsidighet. Jeg fikk nå vite at denne antatte byglendingen egentlig er songdøl, oppvokst i Finsland, og som bussjåfør kommer bilder klart for meg når Tore begynner å fortelle derfra. Jeg ante ikke at han i mange år hadde bodd i et hus like i nærheten av Finsland kirke, og samtidig skolegutt, først noen måneder i skolehuset på Breivoll, hos lærer Reinert Sløgedal, og siden som elev ved den nye skolen på Lauvslandsmoen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bjarne Hodne ble 71 år gammel og døde i 1996.

Vamoen
Sammen kjører vi Fylkesvei 101 mot Breivoll, tar til høyre i krysset og fortsetter over slettene ved Vamoen. Dagens gokartbane passeres på venstre side og i andre enden av sletta opplever jeg at Tore faller i tanker. Han blir stille, kremter litt og jeg forstår at han kjenner på følelser som berører. Han trenger litt tid på å ta seg inn.

– Her var det min far var disponent i seks år. Fra 1962 til 1968, sier Tore.

Vi ser like inn i bygningsmassen som Finsland Treindustri A/L etablerte i 1955, og som i dag bærer rester av logoen til Grindland Trevarefabrikk, bedriften som formelt kjøpte Finsland Treindustri A/L i 1979.

Spikret kasser fra tiårsalderen
– Det var her på kassefabrikken jeg tjente mine første kroner, når jeg fikk lov av pappa å være til nytte. Jeg fikk spikre kasser fra tiårsalderen. Det var ved skolefri og av og til når han hadde kontorarbeid å gjøre på kveldstid. Da benyttet jeg sjansen. Det var akkordarbeid og betalingen var noen få ører for hver kasse som ble spikret ferdig. På kjøpet kunne smertefulle hammerslag treffe fingrene om ikke konsentrasjonen var god nok, og det ble en blå tommelnegl eller såret pekefinger i ny og ne.

75 kroner i første lønning
– Dermed ble plasteret et bevis på arbeidsomme unge fingre. Den første lønningen min, med oppsamlede timer, utløste hele syttifem kroner. Og jeg var stolt. Min far var nok bestemt, noe streng og jeg hadde respekt for han, kanskje litt vel mye, men han ville oss barna og ansatte i bedriften det beste. Jeg minnes han som disponenten på Finsland Treindustri A/L, i seks år. Han overtok jobben etter Bjarne Rygnestad i 1962. Bedriften hadde vokset seg stor og ble Finslands største etter starten i 1955. Det var fast ansatte på heltid, noen på deltid og altså oss ungdommer som fikk jobbmulighet ved skolefri. Allikevel fikk jeg aldri lov å jobbe alle sommerferieukene. Far var opptatt av at noe fritid var viktig og riktig, og hjemme holdt vi alltid hviledagen hellig. Det var rett syn for mor og far.

Flyttet til Fløystøl
– Det var altså 1.april i 1962 at hele familien flytter her til Finsland, til Fløystøl, for at far skulle lede Finsland Treindustri A/L videre. Han hadde sagt opp sin stilling som mangeårig kontorsjef – assisterende driftsleder, ved Kilefjorden Sagbruk og Høvleri på Kile i Hægeland. Det var styrets daværende leder, Sigurd Apesland, som tok imot oss. Foruten mor og far og meg selv var mine yngre søstre med.

På høsten samme året står barneskolen på Lauvslandsmoen ferdig. Den avløser alle småskolene i kretsen. Barna samles under et tak og fortsetter sin skolegang der. Samtidig utløser dette krevende harmonisering for de ansatte. Overgangen blir vanskelig for mange, slik det gjerne blir ved store endringer. Det ble flere konger på haugen som måtte tilpasse seg og finne sin plass i fortsettelsen.

Produksjonshallen
Mens vi går omkring bygningsmassen ender vi etter hvert opp inne i produksjonshallen. Vi ser for oss ansatte i aktivitet, hører hammerslag som konkurrerer med høy frekvens, i taktfaste rytmer, og med lydbølger som avbrytes av skjærende blad i stokker og butter, som kappes og skjæres til rette lengder og bredde – i forhold til bestillingen. Vi ser for oss arbeidsfolk, noen i kjeledress, andre med overall og en og annen i grå frakk. Tore griper fatt i ei makrellkasse, snur og vender på den og konstaterer at den gangs kvalitet tilhører- og er merket Norges Makrellag S/L.

Far gav seg etter seks år
Vi ser for oss disponenten, Bjarne Hodne, som stikker innom i produksjonshallen og slår av noen ord med en og annen ansatt. Han snur og går tilbake mot kontorseksjonen og fortsetter arbeidet sitt der. Nødvendig skrivearbeid, fakturering og nye ordreavtaler som må til for å holde produksjonen på det jevne. Han var nok vel vitende om at foregående disponent, Bjarne Rygnestad, hadde lagt mye av grunnlaget, og vært bidragsyter til en stor arbeidsplass i Finsland, over flere år.

– Så gir min far seg etter seks år, forteller Tore.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Finsland Treindustri, der hvor Grindland Trevarefabrikk ligger i dag.

Byglandsfjord Dampsag
– Han hadde frist på seg til å takke ja eller nei for å drifte A/S Byglandsfjord Dampsag & Høvleri. Så ble det slik, og han tok oss alle med til nytt bosted på Byglandsfjord. Det var i 1968 og han var 43 år. Jeg har alltid følt meg som en finslending. Viktige år i livet bodde jeg der og det var her jeg fikk bestekameraten i livet. Det var et fint sted for en ung gutt å vokse opp.

Som sekstenåring arbeider Tore et år i bedriften på Byglandsfjord, før livet legges til rette for mer utdannelse, og det ble bilbransjen og karosserifaget der Tore ble en kjent person- og fagmann. Han har alltid vært en lojal fagforeningsmann, hvor viktigheten av trekantsamarbeidet i arbeidslivet har vært i fokus. Arbeidsgiver, ansatt og organisasjonen.

Stabel på stabel med fiskekasser
Sett i forhold til alt dette er det allikevel de enorme stablene med fiskekasser på Finsland Treindustri A/L han husker best. Stabel på stabel av kasser og paller, og lastebiler til og fra som hadde i oppdrag å hente og levere. Et levende miljø på tvers av interesseområder. Det ble en arbeidsplass for bygdefolk og med avsetning av verdier fra skogene i lokalområdet, skapte det ringvirkninger for andre næringer. Det ble livlige aktiviteter i et levende miljø. Disponent Bjarne Hodne ble 71 år og døde i 1996.

FINSLAND: Siden hun kom til bygda for over 60 år siden, har Åshild Kathrine Finsådal (82) vært en ressursperson. Hun er alltid i godt humør, og sprer glede rundt seg. Derfor er det kanskje ikke så rart at hun har blitt hele bygdas «Besta».

Av Klara Turid Fidje

I 2008 mottok Åshild Kathrine Finsådal Kongens fortjenstmedalje for å ha drevet butikk og forretninger i servicebransjen i 50 år. I en alder av 82 år, stiller hun trofast på jobb klokken 06.30 i Joker-butikken i Kilen.

– Æ fortjener slett ikkje blomster. Æ æ bare her, sier Åshild beskjedent.

Men akkurat det at hun alltid er der, er noe av det butikkens kunder verdsetter aller mest.

– Hun sier alltid «hei», og er alltid smilende. Jeg har inntrykk av at det føres videre, hele butikken preges av den gode stemningen. Der er koselig å komme inn. Og så passer hun på at alle får de rabatter de har krav på, det har jeg aldri opplevd på noen annen butikk, påpeker en av kundene.

– Hun er oppdatert på alt som skjer i lag og foreninger, og kalles bare for «Besta» eller «Mor Finsland», forteller en annen.

Engasjementet hun har for bygda hun bor i, har satt sine spor. Først gjennom idrettslaget, så gjennom jobben, der hun blant annet kjører rundt med varer til folk som av en eller annen grunn ikke selv kan komme seg til butikken.

– Imponerende hva hun får til, fastslår vår tipser.

Lange arbeidsdager
Med fire barn, 10 barnebarn og 16 oldebarn, så skulle man kanskje tro at hverdagen er travel nok. Men for Åshild synes pensjonisttilværelsen å være lite fristende. Hun trives i butikken. Dette er noe hun har holdt på med hele livet, det har blitt en livsstil.

– Det er godt for helsa. Hvis ikke jeg hadde denne jobben, tror jeg gikta tok overhånd, sier Åshild.

Derfor fortsetter hun å møte på jobb i god tid før butikken åpner. Midt på dagen reiser hun hjem en tur, men er tilbake i butikken etter bare et par timer.

– Jeg er hjemme igjen i 17-18-tida. Litt forskjellig, det kommer an på hvor mye her er å gjøre, sier Åshild. Hun smiler varmt, og fastslår:

– Jeg trives med dette, og blir her så lenge jeg kan.

– Helt annerledes nå
Da Åshild i 1959 begynte å jobbe i butikken på Breivoll, hadde Finsland hele seks dagligvarebutikker. Foruten nevnte butikk på Breivoll, var der også en butikk på Lauvslandsmoen, to på Brandsvoll og to i Kilen. Alt kundene handlet, ble skrevet opp for hånd av de butikkansatte. Varer som mel, kaffe og erter ble oppbevart i egne skuffer, og solgt i løsvekt. Butikken hadde også et eget rom med frysebokser som kundene kunne leie. Pakkene de la på frysen var nummererte.

– Når vi kjørte ut varer, så kunne de bare si nummeret på pakken, så tok vi den med, forklarer Åshild. Mye har endret seg i årenes løp.

– Det er helt annerledes nå. Alt går på data, og det er vanskelig å følge med når en er lite interessert. Jeg tenker som så, at det med data får de unge ta seg av, avslutter Åshild Kathrine «Besta» Finsådal med et smil.

Dette er Blomsterbuketten:
Fritidsnytt ønsker å hedre hverdagsheltene, dem som gjør en så verdifull innsats for andre i lokalsamfunnet – dem som så trofast holder på å gi av seg selv og sin tid. Mange av dem har holdt på i år etter år. Fordi disse er et så viktig lim i lokalsamfunnet, ønsker vi å gi noe tilbake. Det gjør vi ved denne spalten vi har kalt «Blomsterbuketten».

Kjenner du noen i ditt lokalsamfunn som du mener fortjener en blomsterbukett, så ta kontakt med oss.

Det kan du gjøre enten ved å ringe eller sende en melding til 416 82 345 eller å sende oss en mail til klaraturid@gmail.com – husk å få med en begrunnelse for at nettopp han eller henne du foreslår fortjener en oppmerksomhet.

Mellom bakkar og berg, men slett ikke ute ved havet – ligger den lille bygda Finsland. Omtalt som «landsbyen» på Wikipedia, men på folkemunne snart gjenkjent over hele den nye kommunen som «Toppen av Kristiansand»!

Av Kine Eikeland, Finsland – Toppen av Kristiansand

Nylig var en kledd i vinterdrakt; hvit, kald og med lav og blendende sol over Livannet. Isen hadde vært tykk nok til å bære mange. Noen stabbende på sin første skøytetur, andre med hundeslede i full fart over isen. Det er her vi kan treffes nå. Ute, men likevel sammen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Brukte skøyter gikk i en rasende fart fra den ene til den andre, så både små og store kunne få testet ferdighetene på idrettsplassen på skolen. Foto: Gunstein Theland.

Tidlig i januar gjøres tennisbanen om til skøytebane. Da minusgradene meldte seg, var lokale ildsjeler raske til å hive seg rundt. De kunne annonsere 8.1.21 : «Tre bønder, to brannmenn og tre ungdommer var alt som skulle til for å islegge tennisbanen på idrettsparken på Lauvsland! Finn fram skøyter og bli med. Lyset står på til 22.15 hver kveld. Vi finner fram ei bålpanne og noen vedsekker som folk kan varme seg på. Takk til Vegard, Jarle, Anita, Gunstein, John Thomas, Mats, Jan Erik og Jostein. Spre gjerne det glade budskap» – Espen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Der finnes også dem som trives best med vanlige sko på beina. To av disse er Ingebjørg  og Ragnhild som hver mandag tar med seg en turglad gjeng for å gå på merkede og umerkede stier i det flotte terrenget. Et kjempefint alternativ for dem som vil treffe folk og samtidig lære en ny tur eller to.

Kanskje er det nettopp dette vi trenger akkurat nå, møteplasser med plass til alle! Med flere områder regulert for utbygging og tomter, bare 40 minutter fra Kristiansand. Barnehage, 1-10 skole, butikk, bensinstasjon og et yrende bygdeliv! Velforeningen «Finsland – Toppen Av Kristiansand» sparer ikke på kreftene og våger å drømme stort. Denne “bydelen” skal også vokse og utvikles. Målet er å snart kunne samles på enda en ny møteplass – Kilen-parken, som ikke egentlig har fått noe navn enda. Et attraktivt friområde med fokus på glede, samhold og rekreasjon.

Flere fra kommunen skulle tatt turen for å se hva denne landsbyen kan tilføre fellesskapet! Heng opp hengekøya, drist deg til nakenbading i et vann du har helt for deg selv og kryss av på lista over nye topper besteget i egen kommune.

Det er nå kanskje viktigere enn noen gang å se muligheter fremfor begrensinger. Og den slags engasjement og ståpåvilje finnes der nærmest uendelig av her oppe. På toppen! Det er fint å ha funnet litt fotfeste i en ny tilværelse. For selv i en ny kommune, midt i en pandemi, så er de her; menneskene som gjør bygda til et godt sted å være. Foto: Inger Lise Finsådal Haugland.

FINSLAND: Finsland kyrkje har mottatt 450.000 statlige kroner til ny varmeinstallasjon. Nå skal oppdraget ut på anbud.

Av Klara Turid Fidje

– Vi har vært heldige som har kommet gjennom med en søknad som dette, sier leder i Finsland sokneråd, Vegar Jørgensen.

Da staten, ved barne- og familiedepartementet, delte ut 70 millioner kroner øremerket nye el-anlegg, nye ovner og nye klimaskall, meldte Finsland sokneråd sin interesse. Søknaden resulterte i at Finsland kyrkje ble tilgodesett med 450.000 kroner av de 70 millionene. Pengene skal brukes til ny varmeinstallasjon i kirka.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FINSLAND KYRKJE: I taket kan man tydelig se merke etter pipa fra den gamle vedovnen som i sin tid besørget oppvarming av kirkerommet.

Litt historikk
Det nåværende kirkebygget er fra 1803. Vigsling fant imidlertid sted først i 1812, da Christian Sørenssen, med sterke ætterøtter til Finsland, ble biskop. Sakristiet ble bygget i 1913.

Man antar at dette er den tredje kirka som står oppført på samme sted. Finsland kyrkje er ei av de best bevarte umalte trekirkene, med det «fullstendigste umalte lafteinteriør med innredning», som er bevart i vårt land.

Artikkelen fortsetter under bildet.

SIKKERHETSSJEKK: I rollen som kirketjener finner Vegar Jørgensen det nødvendig å legge seg ned på alle fire for å sjekke at det ikke ligger gjenglemte votter eller andre brannfarlige ting på rørovnene.

Det var bøndene i Finsland som skaffet til veie tømmeret som måtte til for at kirka skulle bygges. «Belønningen» var at folk fra de største gårdene fikk fast plass i kirka, rangert etter størrelsen på bruket.

Brannfarlige ovner
Jørgensen er, i tillegg til å være soknerådets leder, både klokker, kirketjener og renholder i Finsland kyrkje. Arbeidet innebærer et ansvar for å se til at alt er som det skal og bør være når han som siste mann etter gudstjenesten slukker lysene, forlater kirkerommet og låser døra.

Artikkelen fortsetter under bildet.

UTDATERT: Rørovnene som er plassert under kirkebenkene er snart 70 år gamle, og modne for utskifting.

– Tenk hvis ovnene svikter i denne kirka, sier Jørgensen. Han grøsser ved tanken. For det er ikke så mye som skal til. En gjenglemt vott eller noe annet som måtte ha funnet veien til de nær 70 år gamle rørovnene under benkene kan få katastrofale følger. Jørgensen forteller at det har vært ulykker med folk som har fått brannskader på skoene sine, og barn som har svidd hendene på de varme rørovnene. Derfor er han så utrolig lettet over at søknaden om penger til ny varmeinstallasjon har ført fram.

Artikkelen fortsetter under bildet.

RUST: Vegar Jørgensen viser hvordan hånda ser ut etter å ha tatt på rørovnen i trappa opp til talerstolen.

– Tilskuddet vi har fått dekker inntil 60 prosent av totalkostnadene, resten skal kirkelig fellesråd i Kristiansand dekke, opplyser Jørgensen.

Nå vurderes det å velge type varmeinstallasjon, samt hva slags kapasitet den bør ha. I tillegg er det nødvendig med en grundig sjekk av det gamle ledningsnettet i kirkebygget.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FINSLAND KYRKJE: Den flotte altertavlen er fra 1750.

– Fellesrådet har tatt på alvor at kirka trenger å få fornyet varmesystemet, både ut fra et brannsikkerhet perspektiv, men også det faktum at det er snakk om et gammelt anlegg, påpeker Jørgensen.

Sett fra et økonomisk perspektiv vil det også være en stor fordel med å få installert et nytt varmeanlegg, da kostnadene med å varme opp kirkerommet vil bli betydelig redusert. Forhåpentligvis strekker pengene også til et nytt sikringsanlegg i Finsland kyrkje.

– Det er i hvert fall et håp, sier soknerådsleder Vegar Jørgensen.

ANTIKK: Kollektbøsse fra 1743.

Døpefonten i Finsland kyrkje

FLERE ROLLER: I tillegg til å være leder i Finsland sokneråd, er Vegar Jørgensen både klokker, kirketjener og renholder i Finsland kyrkje.