Det er mange hollandske spor i det norske skrift- og talespråket, langt flere enn det vi ofte er klar over.
Av Hans Bentsen
Det er jo mye å fortelle om kontakten mellom sørlendinger og Holland. Tusenvis var i Holland i perioder, som tjenestejenter, sjømenn, handelsfolk, osv. Den mest kjente er jo Annike Jans fra Sørlandet som etter Amsterdam, endte opp med at eie omtrent halve Manhattan.
Du forstår ikke en døyt hollandsk, vil du kanskje si. Men da har du allerede snakket et ord hollandsk, nemlig ordet døyt. Det kommer av ordet «duit» og var betegnelsen på den minste myntenheten før i tida, og betydde at verdien var omtrent null.
Og hvis du skal omtale dine besteforeldre så er bestefar og bestemor også hollandske importord (bestevader og bestemoeder). De erstattet våre gamle godfar og godmor, for øvrig ord som fremdeles brukes i Setesdal.
Språk utvikles og endres ved at folk møtes, og da Søgnefolk etter et lengre opphold i Holland for 3-400 år siden kom hjem med takstein, krydder, silke og kaffe, kom det også en del ord og begreper, spesielt innen det maritime området, som Søgnefolk tok til seg.
Denne lille teksten er et eksempel på hollandske ord og uttrykk som er blitt en del av det norske språket:
Det var en sånn urimelig fin sommerdag, med solgangsbris og makrellskyer og greier. Sånt som man bare kan oppleve mellom holmane i Søgne.
Vi hadde fortøyd skøyta i farvannet innafor Songvår, og jeg holdt på med å feste et nytt anker til kjettingen. Det gamle ankeret hadde gått fløyten innmed Trysnes.
Bestemor kom ut på dekk og sa vi snart måtte purre bestefar. Han hadde sagt at han følte seg så sjaber. Sikkert fordi Laurits, den lurendreieren, hadde solgt ham en bederva appelsin. Det eneste som nok ville hjelpe for magen var en liten genever. Som sagt så gjort. Og så sovna han. Som vanlig…
Bestemor var visst i pratehumør. – Vet du hva? I går, på Handelens Dag, var det så velsigna mye fint. På Coop pruta jeg med ho skjønne Katrine, dattera til Hans Irgens, du vet. Og dermed fikk jeg nesten gratis et nytt bestikk til hytta.
Og så var jeg hos Didrik på Sør-Tre. Han er jo en staut kar, det må jeg si. Og han ga meg en fin drill til halv pris, sånn at han matrosen som ligger forlist der og snorker ikke behøver å knabbe naboens heile tida. Ja, ikke det at naboen bryr seg det døyt, han har jo allverdens remedier, men likevel… Tøfler fikk jeg også skaffa meg. Men du, det hadde smakt med litt kake, hva?
Hun hentet et brett med kaker som stod på komfyren, men ute på dekket snublet hun litt da hun skulle buksere seg over kjettingen. Brettet slo flikkflakk og alle kakene landet hulter til bulter hos bestefar. Han våkna, heiste seg halvveis opp, og skjønte ingen ting. – Er det kuling? – Neida, sa bestemor, det er søsterkaker. Bare forsyn deg!
