Juletorsk? Jeg så forundret på mi mor: ”Å ti kommer tosken?” Hun sa at de pleide ikke å ha torsk her til jul. Jeg ble enda mer forskrekket: Gikk det an? Slikt hadde jeg aldri hørt om før. Hjemme var juletorsken like sikker som amen i kjerka, og alle, alle! jeg kjente, spiste torsk til jul.
Av Jostein Andreassen
Jeg var seks år og var med til mi mors familie i Egersund, til vår snille morfar og mormor. Flotte folk! Men vet du hva de spiste til julemiddag? Jo, kjøttkaker! Av alle ting. Det var selve ”nasjonalretten” i Egersund, og det hadde ordføreren sagt at selveste Churchill skulle få, det var nemlig planlagt at den berømte statsministeren i England skulle komme til ”Okka by” rett etter krigen, og da skulle de vise ham sildeoljefabrikkene, all laksen i Tengselva og så skulle han få byens fantastiske kjøttkaker. Jeg syntes nok dette var godt, bevares, men til julemiddag? Absolutt nei.
Julematen
I artikkelen ”Dette visste du ikke om julematen vår” på ”Aftenposten”s nettside 3.12. 2014 gjengir avisen en intervjuundersøkelse fra Markeds- og mediainstituttet MMI. Gjennom denne hadde de nemlig funnet ut at året før spiste hele 54% av nordmennene ribbe til jul, 33% pinnekjøtt og bare 1% (en prosent!) spiste torsk. Over 200 000 hadde, ja, hold deg fast, Pizza Grandiosa, jeg håper ikke på kvelden, og over 300 000 satte ut en bolle varm risgrøt på trappa til ”nissefar”.
Pinnekjøtt på avveie
Nå som der ankommer trailerlass på trailerlass med pinnekjøtt til sørlendingenes jul (vet du hva, fårikål smaker jo så mye bedre), så skal jeg fortelle en historie som viser hvordan juleskikkene her har forandret seg: Det var en dag rett før jul i 1974. Min bror Jan Bjørn kom hjem fra jobben på Samsen, Agder Samslakteri i Kristiansand. Han fortalte at i dag hadde en av sjefene nokså fortvilet kommet til ham og bedt om et godt råd: Om Jan Bjørn hadde et forslag til hva bedriften skulle gjøre med de 17 kiloene med pinnekjøtt de ved en feilforsendelse hadde mottatt fra Vestlandet? Det var jo noe ingen ville ha. Men det var jo mat, så han kunne ikke godt bare kaste det heller? Min bror ble svar skyldig. Sauekjøtt var han godt vant med. Og han var en mann som virkelig satte pris på en god kjøttmiddag. Men pinnekjøtt? Nei takk! Det var knapt spiselig. Trolig ble dette ”uspiselige” sendt tilbake til Vestlandet over jul ..
Dina Larsen
Hva spiste Søgne-folk til vanlig på 1850-tallet, mon tro? Det kan ei spennende bok med gamle matoppskrifter i bokhylla fortelle. Den heter ”Norsk mat. Uppskrifter på nasjonale retter frå eldre og nyare tid”. Forfatterne er Dina Larsen og Dorthea Rabbe. Førstnevnte var tittelert ”konsulent for husmorskulane” og sistnevnte ”husmorskulestyrar”. I virkeligheten var de to svært sentrale navn innen emnet for 80 år siden, da boken kom ut. Dina Larsen var fra Søgne. Hun er faktisk en av de få fra bygda vår som er omtalt i ”Store norske leksikon”. Her heter det bl.a. at ”Lovise Bernhardine (Dina) Larsen (1873-1961) var norsk husstell-lærer og fra 1909 den første bestyrerinne av Statens Lærerinneskole i Husstell på Stabekk. I 1917 ble hun som den første Statens konsulent for husmorskolene, senere, i 1936 byråsjef og den første leder av Landbruksdepartementets husstellkontor.” Hun er også omtalt med en egen artikkel i ”Norsk Biografisk Leksikon”. Dina Larsen vokste opp på bruk nr 47 på Eig, der som ”Søgne-poeten” Anna Tofteland senere bodde og som alle gamle Søgne-folk kjente. Du kan også lese om Dina i ”Søgneboka”, bind 1, side 377. Jeg synes det er flott at Søgne har fostret en så berømt og anerkjent dame som Dina Larsen, som har gjort så mye for at vi her nord skal ha et sunt, norsk kosthold. Hun var en banebryter i sitt fag!
Kosthold i Søgne på 1850-tallet
Dinas mor Alette Christine (1843-1933) kom fra Tangvall, bruk nr. 12. Det store dobbelthøyda huset hun vokste opp i, stod innunder heia, ikke langt fra der som badmintonbanen er i dag. Dina fikk sin mor til å skrive ned hva hun husket folk i Søgne spiste til vanlig, nå for ca. 170 år siden, og dette ble en svært interessant artikkel i ”Norsk mat”. Den ble oversatt til nynorsk og fikk tittelen ”Matlista frå sjøbygdene i Vest-Agder ikring 1850-åri”. Her kan du lese om hva vanlige folk i bygda spiste til ”morgenmat”, middag for hver dag i uka samt ”mellommat” kl 16, osv. For å si det kort, typisk for denne delen av landet var bruken av salvie-té, suppe på salt makrell og det at en ikke spiste spekematen rå. Rømmegrøt var i motsetning til de fleste områder i landet, lite brukt.
Høytidsmat
I gamle dager brukte folk ”heilegrynsgraut” kokt i melk til høytidsgrøt, i nyere tid ble det risengrynsgrøt. På høytidsaften er det fisk – helst fersk torsk – og grøt.” (Side 129f.) Et morsomt barndomsminne for undertegnede er dette: Du verden hvor min far John (1909-62) koste seg med den torsken. Alltid, ja visst, men særlig på julaften. Fire dager før hadde han gebursdag. Da kom familie og venner på besøk. Og så kan du jo lure på hva som var festmåltidet? Selvfølgelig fersk torsk, og det selv om alle skulle ha det også på julaften ….
Røst
En svært interessant beskrivelse fra øya Røst i Lofoten står i boken ”I paradisets første krets” av Helge A. Wold (1991). Her forteller italieneren skipskapteinen Pietro Querini om sitt skipbrudd og senere opphold på øya i 1432. Han beskriver sosiale- og boforhold, skikk og bruk. I vår sammenheng tar vi med det han noterer seg om fiske og særlig tørrfisk: ”Stokkfisken tørker de for sol og vind uten salt, og fordi det er fisk med lite fet væske, blir den hard som ved. Når de vil spise den, banker de den med baksiden av en øks, som gjør den trådaktig lik sener, deretter tilføres smør og krydder for å gi den smak. Det er en handelsvare av uvurderlig betydning ..” (side 139). Etter mye strabaser kom han hjem til sin by Venezia, og der er en historie om at han hadde med seg tilbake en tørrfisk som han fikk vist til paven. For: Tenk så fantastisk lett å oppbevare! Dette kunne italienerne kjøpe inn og spise til alle høytider, i fastetiden, da skulle de jo ikke spise kjøtt! (På denne tiden var jo Norge også et katolsk land, dette var før danskekongen Christian III med tvang gjorde oss til lutheranere.)
Eksport til Italia
Det ble visst så. I boken jeg nevnte, står det at all tørrfisken som blir produsert på Røst, blir eksportert til Italia (gjerne 2-3000 tonn). Klippfisk, byen Kristiansund ble etablert på næringen, opprinnelig tørket på klipper og svaberg, har fra Norge gått i store mengder til Portugal, Spania og Brasil (”Bacalao”). Øya Svinør i Lindesnes kommune ble i sin tid berømt for sin klippfisk. Om dette kan du lese i boken ”Svinør. Ryggen til Norge – Blikket mot havet” av Ågot Gulbrandsen og Ådne Fardal Klev (1997), side 112ff. Govertsen på Ålo produserte også noe klippfisk. Dette vet jeg dessverre alt for lite om, men en kan se at fjellet er sprengt flatt på Engerholmen ytterst i havnen, der tørkingen skal ha foregått.
Poenget!
Så poenget med disse opplysningene har du sikkert forstått allerede: Å spise hvit fisk til jul, for eksempel torsk, er en gammel katolsk skikk, og det er en av de få som har bestått kontinuerlig og som ennå ikke har gått helt av bruk. I innlandet, der det var vanskelig å få tak i fersk fisk, ble det luta fisk i stedet. For min del har jeg altså spist torsk hvert år til jul så lenge jeg har levd, bortsett fra den gangen i 1956, da egersunderne, som ellers var all right, gav meg noe så merkverdig som kjøttkaker. Jeg skulle tro at mine forfedre har spist hvit fisk til jul årlig siden 1100-tallet. Artig nok hadde vi hjemme alltid ei svær oksesteik på 1. juledag, da gikk vi da over til kjøtt, for uten å tenke over det: Da var jo fasten slutt.
Så håper jeg julemiddagen smaker riktig godt, uansett hva du spiser ..
Juletorsk har lange tradisjoner som julemat i Søgne.
