Gunnar Sagen fyller i disse dager 75 år, men for han er det ikke aktuelt å trekke inn årene. Ikke så lenge han kan drive kafé.
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
Det er mandag formiddag på Gunders kafé. På kjøkkenet forbereder kokk Hugo Apablaza dagens middager, i dag langtidsbrassert svinenakke med potetmos, tilsatt ekstra krydder. Flesk og duppe står også på menyen.
– Smak på den potetstappa!
Kaféeier Gunnar Sagen deler ut en liten smaksprøve. Jo, den var god!
Ellers er mandagen en stille dag, men Gunnar svinser rundt, blid som vanlig, selv om det verker i skuldre og bein.
– Jeg har ikke noen god dag i dag, innrømmer han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Pause: En kaffekopp gjør seg mellom øktene.
Vondter og alder til tross, Gunnar er still going, og begrunnelsen er enkel. Det er så givende å møte folk at å skulle slutte er nærmest utenkelig.
I disse dager runder byggmester, gründer, hestesportentusiast, hundeoppdretter, og de siste årene kaféeier, 75 år.
En god prat
At han er glad i folk er ikke vanskelig å forstå. Gunnar byr på seg selv og får dermed andre til å gjøre det samme. Det er i det hele tatt lett å få en god prat med Gunnar Sagen, noe mange gjør når de besøker Gunders kafé, som flyttet fra Linnegrøvan til Tangvall for litt over et år siden.
– Noen sier til meg at jeg må se å få slutta, men da svarer jeg at det er greit det, men vil du komme å besøke meg da? Da tier de gjerne still. For meg er det å slå av en prat med folk en viktig del av arbeidsdagen, sier han.
Nå er ikke Gunnar skåret for tungebåndet selv heller. Blir han ivrig, går det både på innpust og utpust.
Dysleksi
Drivkraft og optimisme er utvilsomt et varemerke for den energiske jubilanten. Når arbeidsdagen er slutt, blir det gjerne noen skriverier på Facebook ”fra godstolen”, om hvordan dagen har vært, og om hva som kommer på menyen, ispedd noen betraktninger på livet i sin alminnelighet, skrevet på Gunnars vis.
– Jeg har jo dysleksi, det blir mye feil, men sånn er det.
Noen bemerkninger har han saktnes fått om ord og bokstaver som går litt om hverandre, men filosofien er at sier man som det er, møter man forståelse.
– Hvordan var det i skoletiden med dette problemet?
– Jeg husker ikke noe mobbing. Læreren lot meg være i fred, minnes Gunnar.
Det kunne bety at han slapp å lese høyt for klassen. Katekismus var hakket lettere, for der var det stor skrift. Å få være i fred var likevel både vel og ille, han lærte jo ikke å lese av det. At gutten også hadde dårlig syn gjorde ikke situasjonen lettere, for det var ikke lett å se hva som stod i bøkene når han egentlig trengte brilleglass +8.
– Da jeg fikk briller, hjalp det noe, selv om det var mye som skulle tas igjen sier han.
På grunn dårlig syn ble det heller ikke noen militærtjeneste da den tid kom, men fordelen var et lite forsprang på yrkeslivet. Det ble tømreryrket for Gunnar, og allerede som 21 åring var han ferdig utdannet. I starten kjørte han rundt med verktøykassa på moped.
– Men det gikk ikke i lengden. Jeg kunne jo ikke kjøre rundt med materialer på moped, humrer byggmesteren, som etter hvert ansatte en kar med sertifikat. En VW pickup ble anskaffet, og da ble det mer styr på sakene.
Siden begynte han å ta kjøretimer selv, og noen leksjoner senere var sertifikatet i boks.
Tomtekjøp i Søgne
Gunnar Sagen vokste opp i Kronprinsens gate i Kristiansand, og det var i byen han møtte kona Arnhild.
– Æ møtte ho på Markens, forteller han.
Nå har de holdt sammen i 54 år og har fire døtre. At familien tidlig på 70-tallet havnet i Søgne var både en tilfeldighet og et ønske fra Gunnar om å skape noe. Via bekjente fikk han nemlig greie på at noen tomter var til salgs.
– Bjørn Bille eide et tomteområde i Daleheia, og det ble avtale om handel. Jeg fikk ordnet med vei, og sju hus ble bygd, forteller han.
Noen år senere etablerte han firmaet Vårt Kjøkken.
Det kan vel sies at kjøkken har vært en rød tråd gjennom store deler av livet, fra å produserer kjøkkeninnredninger til nå å stå over grytene i Gunders kafé.
Opp og nedturer
I starten, for 22 år siden, var Gunders kantine for de ansatte på Vårt Kjøkken. At det ble mer enn kantine var litt tilfeldig.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Fra godstolen: Etter endt arbeidsdag kommer det ofte meldinger på Facebook ”fra godstolen”. Da kan Gunnar meddele hvordan dagen har vært, hva som kommer på menyen, og gjerne oppfordring om å ta vare på hverandre.
– Folk kom og spurte om de kunne kjøpe mat, forteller kaféverten.
Lokalene ble siden solgt da industribygget på Lohnelier ble bygd, en investering som fikk en trist sorti. I 2006 gikk kjøkkenprodusenten konkurs.
– Årsakene er forskjellige, og kanskje kunne noe vært gjort annerledes, sett i ettertid, men ingen av mine underleverandører tapte penger på meg. Jeg betalte ut alt, sier Gunnar, som var langt nede psykisk etter konkursen. Det er blitt mer avstand til dette nå.
– Men det var tøft da det stod på. Alt jeg hadde bygd opp raste sammen. Jeg var borte fra både arbeidsliv og sosialt liv i tre år, forteller han.
Profesjonell hjelp ble til slutt redningen.
– Psykiateren sa til meg at det er bare du som kan hjelpe deg ut av dette.
En måte å komme bort fra strevsomme tanker på var å drive med hest. Det foregikk på Hortemo. Der satset han også noen kroner, selv om lønnsomheten var heller dårlig. Erfaringen ble kort og godt at den sikreste måten å tape penger på er å drive med hest.
– Sånn er det, fastslår Gunnar.
– Men alle hobbyer koster, gjør det ikke? Jeg har egentlig aldri brydd meg om penger, bortsett fra å ha en grei bil. Det har jeg alltid syntes var moro.
Hundeoppdrett ble det også en periode, og da var det schæfere som gjaldt. En av dem var et prakteksemplar av en hannhund, som stadig fikk besøk av fyrrige tisper. Tre tisper hørte også til husholdningen hos familien Sagen, og på det meste var fem hundebåser spredt rundt i huset. Flotte premier på hundeutstillinger, og flotte valpekull ble det, men til slutt satte kona beinet ned.
De siste årene har Gunnar vært kokk, kaféeier og humørspreder på Gunders kafé. Omsorg for mennesker er et av varemerkene, kanskje fordi egne erfaringer har satt spor.
– Hvem har gått gjennom livet uten en ripe i lakken, spør han.
Makrell og rabarbrasuppe
– Hva er et godt måltid for deg?
– Et fiskemåltid, gjerne med laks.
– Og makrell?
Gunnar ler. Makrellmiddagene på Gunders er viden kjent. Sommeren 2019 gikk det med 800 kilo. Med rabarbrasuppe på kjøpet. De syrlige stilkene kommer fra folks hager rundt i hele Søgne og Songdalen og gjøres om til søt, velsmakende suppe. Og sånn er jo vi mennesker skrudd sammen, at får vi noe på kjøpet, er opplevelsen ekstra god.
– Hos slakteren før i tida fikk vi gjerne en pølsesnabb. Det er mye mindre av sånt i dag, at en får noe gratis. Alt skal betales for, mener Gunnar.
Barndomsminner
– Hva tar du med deg hjemmefra?
Artikkelen fortsetter under bildet.
Gunnar Kristian for rundt 72 år siden.
– Ærlighet, sier Gunnar kontant. Før han legger til:
– Jeg kan heller ikke huske at min mor og far pratet negativt om andre mennesker. Aldri. Jeg har gode minner hjemmefra, og hos oss var det åpent hus for vennene til de to brødrene mine og meg. Mor hadde alltid noe å servere, selv om de ikke hadde så mye penger. Men som hun alltid sa: ”Du blir aldri fattig av å gi.”
Artikkelen fortsetter under bildet.
Gode minner fra barndommen: Foreldrene Else og Rolf skapte et godt hjem for sine tre sønner.
Bildet av mor henger på veggen i stua. Derfra ser hun ser rett på sønnen, og det hender det blir litt rådslagning. Hva ville mor ha gjort?
Tilbakeblikk
– Hva tenker du når du ser tilbake på årene som er gått?
Gunnar tar en liten pause. Dette med konkursen kommer fram igjen.
– Jeg kunne nok lyttet mer til andre. Kanskje jeg burde involvert de ansatte mer i den tiden vi utvidet. Vi investerte for eksempel i nye maskiner, mens de som brukte dem mente at de gamle maskinene var bedre.
At det har kostet å være det han selv kaller godtroende, er også tanker han gjør seg.
– Jeg stoler på folk, kanskje av og til for mye, og ved et par anledninger har jeg brent fingrene. Men hvis du ikke kan stole på folk du har i arbeid, da nytter det ikke, konkluderer han.
– Hauet er aldri i ro
– Drømmer du fortsatt om noe?
– Ja, det gjør jeg, sier Gunnar og antyder straks nye planer for kaféen.
– Men jeg kan si ikke det. Kona blir så sint på meg. Haue ditt er aldri i ro, sier hun. – Nei, vi får bare se hva som skjer, sier 75 års-jubilanten, som regner med å feire dagen på Gunders kafé.
Noen refleksjoner rundt alder er ikke til å unngå:
– Hodet blir ikke eldre enn 18-20 år, men vettet og erfaringene blir eldre, mener han.
– Er det noen som overtar når du en dag legger opp?
– Jeg håper at de som nå jobber i kaféen vil ta over. Jeg ønsker veldig at Gunders kafé skal fortsette, selv om jeg må gi meg.
Enn så lenge stiller han på jobb fra klokka ti og står gjerne på til godt ut på ettermiddagen.
– Jeg er opptatt av at folk skal kose seg på Gunders, sier jubilanten.
Fra godstolen, formidlet på Facebook, har han følgende oppfordring:
” Ta godt vare på hverandre og nyt livet. Det kommer ikke i reprise!”
