– Jeg har nok hatt litt skrivekløe, humrer Ivar T. Dahl på spørsmål om bakgrunnen for at han har valgt å skrive boken «Å seie du? Mi barndomsbygd Søgne på min barndoms dialekt». Det forteller Ivar T. Dahl.
Av Ivar Eidsaa
Ivar T. Dahl er født og oppvokst i Søgne, og bodde i Søgne i 24 år frem til han og ektefellen Reidun Rosseland som er fra Greipstad, flyttet til Telemark i 1966, hvor Dahl begynte som lærer i Tuddal, rett under Gaustatoppen.
Da Dahl vokste opp, bodde familien i Hølleveien, ikke langt fra Nygård skole. Da Dahl var syv år gammel, ble moren enke og hun startet da opp en manufakturforretning slik at familien fikk et levebrød.
Flyttet til Tangvall
Etterhvert ble Hølleveien lagt om og det ble vanskelig å drive en butikk langs en vei som ikke lenger var så trafikkert. Moren kjøpte tomt og i 1957 flyttet familien inn i nytt hus på Tangvall, hvor hun kunne fortsette butikkdriften.
– Både Reidun og jeg snakker tilnærmet samme dialekt, og vi har begge klart å holde på barndomsdialekten. Vi lever jo i en tid hvor deler av Søgne-dialekten er i ferd med å bli utvannet. Vi har i alle år hatt mye kontakt med Søgne, og hører jo at vi «preke forskjellig» fra det kamerater og familie gjør nå.
– Dei preke jo Kristiansands-dialekt, og det gjør slettest ikkje mi, sier han på klingende Søgne-dialekt.
Setter fortellerkunsten høyt
– Jeg tenkte at yngre generasjoner kanskje ville ha interesse av å lese hvordan den gode, gamle Søgne-dialekten var tidligere. Jeg har over tid skrevet små historier fra min tid i Søgne, på dialekt, forteller han.
En liten stubb der, og en annen der, ble etter hvert til flere historier som han nå altså har samlet mellom to permer.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Jeg har alltid satt fortellerkunsten og den muntlige talen veldig høyt, og har erfart at de gamle var utrolig flinke til å fortelle. Den egenskapen blir nok mer og mer borte, mener han.
– Historiene er almene, slik at folk flest kan kjenne seg igjen, fremholder han.
Den gamle Søgne-dialekten kjennetegnes av at den «blaude» konsonanten gjennomgående blir benyttet.
Passer perfekt
– Søgne-dialekten har heller ikke «år»-endingene som benyttes i Kristiansand. På Søgne-dialekt heter det «begynne», det heter ikke «begynnår» slik en kristiansander ville sagt det. Det heter «slutte», og ikke «sluttår», og videre «bruge», «kage» og «på taget (taket)». Det var vel kanskje derfor jeg under førstegangstjenesten ble kalt for Dansken, humrer han.
– Til muntlige fortellinger passer jo Søgne-dialekten helt perfekt. Det blir mye mer personlig når en fortelling formidles på dialekt i stedet for bokmål/riksmål, sier Dahl.
Dahl forteller at han i arbeidet med historiene har hatt god dokumentarhjelp av Øystein Hortemo.
Petrine og Johan Arnt
– Han er gammel Søgne-gutt, er 15 år eldre enn meg selv, og jobbet som veterinær her i Telemark. Vi har opp igjennom hatt mye omgang, og Øystein var virkelig «skarp i haue», og er følgelig blitt en god ressurs å diskutere med. Han var så skarp på skolen at han ganske tidlig lærte seg tysk svært godt, så godt at han som ganske ung ble brukt som tolk under krigen. Øystein har virkelig beriket boken, sier Dahl.
En av personene som Dahl har skrevet utførlig om i boken, er Halfdan Bendiksen.
– Han var hele Søgnes «Haltan», en kjent og kjær personlighet, forteller han.
En annen historie er da Dahl som ung gutt syklet med melkespannet på sykkelstyret, til Petrine og Johan Arnt som bodde i et småbruk ved Hermannsbekken inn mot Høllesvingen.
– Det var et artig søskenpar. Han hadde pukkel, og hun var ei kortvokst dame som hadde en mengde gamle uttrykk som hun brukte. Jeg fikk alltid en «Kongen av Danmark» da jeg hadde vært hos henne og hentet melk.
En sekk hasselnøtter som lønn
Dahl har også skrevet om da han som ung gjerne ville jobbe i sommerferien for å tjene penger. Han fikk jobb hos onkelen Anton Dahl som hadde småbruk på Dahl, og fikk blant annet i oppgave å plukke stein på jordene.
– Når jeg skulle få betalingen, tenkte jeg at nå skulle jeg bli rik. Anton var en velstående mann og var Søgnes største skatteyter fordi han hadde aksjer både i Langfeldts og Rasmussens rederi. Betalingen var noe spesiell, jeg fikk lov å plukke en sekk med hasselnøtter. I boken har jeg kalt det kapitelet «Å bli snøden», smiler Dahl.
– Jeg har også skrevet noen linjer om at det var store sosiale forskjeller i Søgne i den perioden hvor jeg selv vokste opp. Det var de prektige kirkefolkene på den ene siden, og dem som var aktive i frimenighetene og som ikke stod like høyt på den sosiale rangstigen. Jeg har også med litt om min yndlingslærer på folkeskolen, Sven Andreassen. Vi likte han godt fordi han var kamerat med oss elever, og viste oss at det gikk an å være skikkelig og helstøpt uten å være så veldig kristelig, sier Ivar T. Dahl.
