VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE: All honnør til ungdomsklubben OpenMind for et vel gjennomført arrangement, der Jan Erik «Autofil» Larssen holdt et engasjert og levende innlegg for rundt 60 fremmøtte i Kultursalen på Søgne gamle prestegård.
Av Klara Turid Fidje
– Vi fikk en forespørsel fra helsesøster og psykososialt team om vi hadde planer om å kjøre arrangement i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse. Vi heiv oss rundt, for dette er viktig, forteller fritidsklubbleder Tor Stonny Knutsen. Temaet «Være raus» engasjerer.
– Være litt raus med folk, ikke ha et så dømmende samfunn, passer oss som fritidsklubb ganske bra. Vi skal være et åpent sted for alle, fastslår fritidsklubblederen. Så er det tid for å ønske velkommen.
– Dere som er så unge at dere ennå ikke har gått på en smell, har mye å grue dere til, sier kveldens foredragsholder Jan Erik «Autofil» Larssen. Han ler sin karakteristiske latter. Publikum ler med. Kontakten er opprettet.
Åpenhetspris
I 2015 ble Larssen tildelt Årets åpenhetspris. Den fikk han som følge av at han gjorde et valg om å stå fram og fortelle sin historie der panikkangst og depresjon er sentrale begrep.
– Livet byr på mange slags overraskelser. Oppveksten, den preger oss alle veldig mye, sier Larssen. Hans egen oppvekst var preget av mye flytting. Faren var frikirkeprest. Da Larssen var 12 år gammel, flyttet familien for femte gang.
Larssen forteller at han var en lillebror full av spillopper, født med fryktelig mye energi og veldig mye glede.
– Jeg ser aldri på TV, jeg må ut å ha det gøy selv, sier Larssen.
Endringen
– Vi er bestevenner og hverandres bauta i livet, sier Larssen. Han snakker om kona som han giftet seg med allerede som 18-åring. De fikk etterhvert to barn sammen.
– Ungene var noen av mine viktigste trøstere da jeg var syk, sier Larssen. Han valgte å være dønn åpen om sykdommen sin overfor barna. Det har ført til at de i dag kan være støttespillere og ressurspersoner overfor sine venner.
Larssen forteller om en hektisk tid der det å si «nei» ikke var tema. Kalenderen ble det han beskriver som «den gule permen på charterturer», den alle følger etter.
– Det er ikke bra. Alle som ville ha en bit, fikk en bit. Sakte, men sikkert begynte jeg å forandre meg som person. Jeg ble mer og mer selvopptatt, aggressiv og fjern, forteller Larssen. All den energien han hadde, brukte han hver eneste dag på jobben. På hjemmebane ble lunta kortere og kortere.
– Selvrespekten forsvant. Selvforakten økte. Jeg sa stygge ting til meg selv. Den minste uforutsette ting kunne vippe meg av pinnen, forteller Larssen. Alt handlet etterhvert om å tilkjempe seg nok søvn til å klare morgendagen.
– Kroppen ropte stopp, men jeg hørte det ikke. Jeg måtte følge kalenderen min, sier Larssen. Han jobbet for TV2. Fem minutt før direktesending i programposten «Broom Live», fikk han kramper, pustevansker, var iskald, men svettet allikevel. Takket være gode forberedelser, klarte Larssen å gjennomføre sendingen. Etterpå ble han sendt til legevakten. Kona var med.
– Jeg hadde symptomer på hjerteinfarkt, men det var panikkangstanfall. Det snører seg sammen i brystet som ei ørneklo, sier Larssen.
Etter dette hadde han null å gå på, og var sikker på at livet snart var slutt. På det meste hadde han tre til fem angstanfall til dagen.
– Vær åpen
Jobben med å reise seg skulle vise seg å være knallhard. Han valgte å være åpen om sin situasjon, og fortalte om sykdommen til familie, venner, kolleger og naboer. Det har han aldri angret på.
– Rausheten var både nøkkelen og redningen for meg fordi jeg fortalte det til menneskene rundt meg. De sto nesten i kø for å bære meg gjennom den fasen jeg var i. De bar meg bokstavelig talt gjennom stormen, sier Larssen takknemlig. Han er klar i sin tale når han påpeker at å holde slike ting for seg selv er livsfarlig, du er en tikkende bombe. Selv valgte han å stå frem ved å fortelle om sykdommen sin i Morgenandakten på radio. Ulike media meldte straks sin interesse, men Larssen lot seg ikke overtale til å stille opp. Morgenandakten kom i sin helhet på trykk i Se og Hør.
– Min åpenhet har gitt meg enormt mye positiv respons tilbake, spesielt fra mannfolk, forteller Larssen. Han fortsetter:
– Over 50 prosent av oss kommer til å gå på en real smell i livet. Det er mer vanlig å bli psykisk syk enn det er å brekke et bein. Der fins mannfolk som tar livet av seg fordi de ikke tør ta tak. Snakk om det!
Lær deg å sette grenser
Som en del av helingsprosessen, måtte Larssen avlyse jobber, lære seg å si nei. Sykdommen med panikkangstanfallene ble prisen han måtte betale fordi han ville være snill og grei mot alle der ute. Han har erfart at kroppen noen ganger husker bedre enn hjernen, den husker hvert eneste panikkangstanfall. Selv i dag kjenner han på symptomer, men lever annerledes.
– Jeg er rå på fritid og sier «ja» til de jobbene jeg har lyst til. Det handler om hvilke ting du vil beholde, og hvilke ting du vil ta ut. Du må lære deg å si nei og sette grenser, planlegge fritida og være knallhard på det, sier Larssen.
Prioriteringer er viktig. I kalenderen har Larssen avsatt tid til fire kjærestehelger i året, samt en uke hver eneste sommer.
Råd til ungdommen
– Den største mangelvare for ungdom i dag, det er pauser. Hjernen deres er på hele tiden. Mange har ikke telefonen på lydløs når de legger seg, påpeker Larssen. Som også er bekymret over hvilke idealer ungdommen strekker seg etter.
– Dere måler dere med de aller beste i hele verden på alle arenaer, noe som fører til at alle føler seg som tapere. Jeg er fryktelig glad jeg ikke er tenåring i dag!
Helt på tampen har han følgende budskap til forsamlingen:
– Ta vare på hverandre. Du er helt unik. Du må lære deg å elske den du er.