KÅSERI i KILDEN KULTURHUS I FORBINDELSE MED VILHELM KRAGS 150-ÅRS JUBILEUM
Av Jostein Andreassen
Hallo, alle sammen!
Nå reiser vi i fantasien til Ny-Hellesund, eller bare Hellesund som vi søgninger på fastlandet kaller det. Vi lar oss gli sakte inn gjennom sundet fra vest, akkurat som Fullriggeren Sørlandet gjorde det 10. juli i sommer i forbindelse med et for meg aldeles uforglemmelig Krag-arrangement.
Jeg stod på Vilhelm Krags brygge og så den vakre og derfra etter forholdene ganske enorme skuta sklide forbi just der Hellesundet er på det aller trangeste: Så flott at spennet over sundet er blitt lagt i kabel over til Kapelløya, slik at fullriggeren med sine høye master kan passere, selv om det bare er så vidt – på grunn av dybden! Folk som var om bord, kommenterte etterpå at det var gøy å se på meg, for jeg bare stod der og måpte! Ja, for et syn med den skuta!
At jeg noen minutter etterpå skulle få den nesten uvirkelige opplevelsen å entre skuta fra min egen båt – for så å stå på akterdekket med en solid høyttaler og fortelle om Krag og Hellesund, for alle om bord og de mange i båter og på land. Til og med på fjelltoppene rundt uthavnen var der folk! Dette var livsopplevelse nummer to denne dagen.
Men nå drar vi som sagt inn fra vest og tar særlig for oss de tre bygningene som forbindes med Vilhelm Krag, dikteren, poeten, foregangsmannen, kåret til 19-hundretallets sørlending, en mann vi godt kan kalle Sørlandets gode fe.
Å – der er så mange interessante hus i sundet, hvert kunne være emne for et eget kåseri! Her tar vi med noen av dem bare litt, æ bare nevner det! Dere her i salen er trolig kjent i Hellesund, men om dere ikke kan se helt for dere hvert enkelt av de husene jeg nevner, så er det ikke så farlig. Tre hus alle kjenner står uansett sentralt!
Før sundet snevrer seg inn, så får vi Verftet på vår styrbord side, eller her sier vi bare høyre for enkelthets skyld. Nå leiligheter og restaurant og så Olavstien da, en spektakulær natursti over Kapelløya til Olavsundet, der jeg har vært guide siden starten, og jeg vet ikke hvem av dem som er på seminar på stedet som er mest begeistret for stien – noe som er helt forskjellig fra alt annet –enten de besøkende nå er fra München, Sør-Amerika eller Gudbrandsdalen.
På vår venstre side tvers over er ei mellomstor bukt, Ramshola, der fylkesmann Hagbarth Lund holdt til i det store huset og tok imot kong Håkon og kronprins Olav i juni 1938 etter at de hadde åpnet jernbanen til Kristiansand. Innenfor et lite hus, hit flytta de som hadde bodd i Havbukta før Krag, og vi kommer tilbake til det.
Det tredje huset vi passerer etter verftet på vår høyre side, er et kvisthus med store vinduer. Det ligger på ei lita halvøy ut i sundet, Solskiveodden. Her stod i sin tid sundets første kongelig privilegerte gjestgiveri, og hit kom skipskaptein Johan Langenfeldt, egentlig fra Hamburg og alle langfeldters stamfar, i året 1698 fra tilsvarende foretak i Skjernøysund og Omland ved Tregde og overtok hele kostebinderiet. Her ønsket han kong Fredrik IV velkommen i 1704 på hans norgesreise, og til middagen måtte det i all hast organiseres innkjøp av 126 kyllinger, 4 haner, 1 høne, 11 lam og 6 snes egg fra bøndene på fastlandet.
Sammen med rikelige mengder av sukker, rosiner, svisker, sitroner og krydder ble alt dette tilberedt av kongens medbrakte kokker. Til å slukke tørsten fikk det kongelige følget et anker med fransk vin.
Bare åtte år etterpå, den 23. november 1712, kom selveste Peter Wessel Tordenskjold og inn i sundet og søkte nødhavn med sin fregatt, kalt Kattegats skrekk, ”Løvendals Galei”, 18 kanoner og 120 mann. Tenk det, da var han bare 22 år gammel. ”Gud være takk for beholden havn”, skriver han i dekksdagboka og lot seg sikkert ro over til gjestgiveriet. Og i 1733 kom Christian VI, du vet han med konfirmasjonsloven og skoleloven.
Tvers over sundet her igjen, i det store huset med glaserte takstein, der holdt Nikolai Reimert til, en av de mange høyt respekterte skipskapteiner i Hellesund. Det gikk gjetord om at han hadde klart å krysse seg ut av Gibraltarstredet med en fullrigger, det gjør nok ingen her i salen etter ham! Sjøbua hans var forresten laget av stokker fra det gamle kapellet for sjøfolk i Olavsundet, og da jeg fikk kloa i dem, viste det seg at de hadde dekor i stavanger-renessanse og bibelvers fra den aller eldste dansk-norske bibel av 1550. Kapellbygningen viste seg ved dendrokronologiske prøver å være fra 1582/84.
Men nå driver vi videre, nei ikke på Vesterveien, men østover inn i sundet, til den store flotte rødmalte bygningen som nå kalles Det kongelig privilegerte gjestgiveri som de aller fleste tror er det opprinnelige. Det er det altså ikke. Huset er fra ca 1732, bygd av Gunder Rasmussen Falck. Han må ha gjort det godt økonomisk, fikk seg like godt eget avlukke nær koret i kirka og betalte de to kirkeklokkene som ennå fins i tårnet.
Et interessant hus! Den vestligste og nå hvitmalte tredjedelen av dette bygget ble modernisert i 1908 av en av de to nye eierne som kjøpte huset av Vilhelm Krag. Dikteren hadde ervervet seg det for 750 kroner i 1904 og ville gi det videre som gave – som skjærgårdshus til det han kalte Sørlandets museum og som han var opphavsmann til. Hans ide var å sette det opp igjen i Sandviga, et tidligere armert område fra napoleonskrigen mellom dokka på gamle Mekken og det som vi før kalte Falconbridge. Da styret for museet til dikterens enorme skuffelse ikke syntes det hadde råd, ville den oppfinnsomme Krag gjøre det om til hvilehjem for trøtte kunstnere. Det gikk heller ikke, og han solgte det i 1906.
Hør hvor enestående Krag forteller om uthavnen og dette huset i en artikkel i Morgenbladet i 1904:
”Den eiendommeligste af alle Skjærgaardens Udhavne paa disse Kanter er ubetinget Ny-Hellesund, der ligger en Times Reise fra Stiftsstaden. Det er en samling graaskurede, saltbidte Holmer, med lidt Grønske i Sprekkerne og rare gammeldagse Huse klinte opimod Holmevæggene. Ofte er det saa liden Plads, at man har maattet bygge Halvparten af Husene paa Pæler, saa at Sjøen skvulper ind under Stuegulvet, og Saltgufsen gjennemtrænger det solide Tømmer som en Lage, saa verken Mak eller Raadd bider paa det.
Fra det aabne Hav stikker Skibet rett ind i ”Havnen”, en dyb, blikstille Rende mellem Holmerne. Paa hver Side af denne Rende ligger Havnens brogede, pyntelige Huse; nogle røde, andre blaa, atter andre deilig okkergule med hvide Lister.
Saa ægte Skjærgaards stemning findes intet andetsteds. (…)
Der er et Hus, som er større og rarere end alle de andre, – et umaadelig langt, toetages Hus med nydelige, bittesmaa Ruder og en umaadelig stor Brygge foran sine to gule Døre. Det er det ’kongelig privilegerede Gjestgiveri’.”
(”Vilhelm Krag skriver .. Avis- og tidsskriftartikler av Vilhelm Krag II”, 1993, side 52f. Dette utsnittet er hentet fra Krags artikkel ”Morgenbladet” 1904, 21. september, side 2. Dette er en herlig artikkel om uthavnen og Gjestgiveriet).
Der var tre store stuer, den i øst var for rangspersoner. Her hadde det vært en enorm biljard da huset var i funksjon, og hit hadde Krag kommet på 1880-tallet med kystruta og spilt sammen med broren Tomas og vennene hans.
På midten av huset var det stue for skippere mens stua i vest, nå altså modernisert, var for vanlige sjøfolk. I andre etasje i øst er Blåsalen, hvor det ifølge skriveføre kristiansandere som Vigdis Stokkelien og Steen Bennecke skulle spøke, selvfølgelig. Har noen her i salen hørt om sistnevntes skuespill om gjestgiveriet – ”Fergemannen”, det gikk i Radioteateret to ganger i 1954?
Jeg er så heldig å bli kjent med husets nåværende eiere i begge fløyer og har vært nær sagt overalt i bygget. Under stormen 13. oktober 1976 forsvant den store brygga, og da krøp jeg under huset. Det er bygd over en sandstrand og står ut i sjøen på pæler, oppbygd av steinheller. De som eier spennende hus i uthavnen var sannelig veldig snille med meg, da jeg hadde min raptus i og omkring Hellesund på 1990-tallet. De lot meg undersøke overalt, på loft, i kjellere, rote i gamle papirer og i gjestebøker, og spør om det var spennende.
I den røde delen av gjestgiveriet holder nå blant andre geologen Halfdan Karstens til, og han viste meg ei engelsk bok med dedikasjon fra selveste den revolusjonære Trotskij, han kom dit en søndag i 1936 for å spise middag i huset hos fru Ingeborg Sånum, Halfdans bestemor. Arnulf Øverland som da ferierte i Gamlestranda, henta sovjetrusseren med motorbåten sin fra Stangenesholmen i Randesund, hvor han oppholdt seg. Halfdan har fortalt meg at hans bestefar Johan ikke syntes særlig om besøket og tok seg en tur ut på øya mens middagen foregikk. Da han kom tilbake, hadde selskapet gått, men Trotskij etterlot til den demonstrativt fraværende eieren ei bok med dedikasjon. Den har jeg selv sett i Gjestgiveriet, det var ”The Night Club” fra 1917 av briten Herbert Jenkins. Inni står: ”Tilegnet dig. Trotskij.” Det fortelles av andre at Sånum brant opp stolen den revolusjonære hadde sittet på!
Odd Andersen fra Ramshola som da var 12 år, fikk hele fem kroner for å ro Trotskij de rundt 30 meterne over sundet til Antoni Ovesens Krambu, hvor der var også var poståpneri og talestasjon. Å, hvor lyst jeg hadde om tida tillot det, å fortelle om ekteparet Ovesen! Hun, Bendine, som betjente krambua, hadde også ni barn og tre kyr å ta seg av – og så mannen, men hun hadde visst tid til alt 24 timer rundt. Hun var sjelesørger for dem som lå på det siste, foretok nøddåp for barn som ikke kunne overleve, steppet inn når været var slik at selv voksne mannfolk måtte gi opp å ro jordmora på fastlandet ut til den fødende, ja, tenk – fromme Bendine tok imot hele 53 barn! Og mannen Antoni, når han ikke var på makrellfiske med kutteren ”Norman” i Nordsjøen, satt han stadig i gyngestolen sin og tenkte. Hysj, barn, sa Bendine til sin ni håpefulle, far tenker! Og da måtte der være ro, de måtte bare viske og smyge seg forbi! En dag satt han og tenkte i 14 dager! Men da hadde han tenkt ut at de skulle få vei. En annen gang at de skulle få vann: Dattera forteller det slik:
”Far satt i gyngestolen og ’tenkte’. Der pønsket han ut sine planer; han hadde nemlig alltid ’planer’, og jo hurtigere far gynget, desto mer tenkte han. ”Hyss, barn”, sa mor, ”far tenker”. En gang hadde han tenkt ut at det måtte kunne gå an å få mer vann ute på øya. Sommeren kunne til tider være meget tørr, så man måtte helt inn på fastlandet for å vaske klær. Så bevæpnet far seg med en ønskekvist, som når den blir holdt på en spesiell måte, bøyer seg hvis der er vann. Min far gikk trolig øya rundt på kryss og tvers, med alle oss barn og en hel del av øyas befolkning i en lang hale efter seg. Som et opptog i fullt alvor gikk vi der i mange dager, og når kvisten bøyet seg en gang imellom, så ble der satt et merke. Det beste av det hele var at den bøyet seg like utenfor vår egen bakdør, og min far var ikke sen til å begynne å minere. Resultatet var at alle kjøkkenvinduer ble skutt ut, og kjøkkenet så nærmest ut som om en syklon hadde feiet over det. En danske som var på besøk hos naboene, besvimte og trodde der var brutt ut krig. Det var lenge før han ble beroliget, men vann, det fikk vi. Før hadde vi hentet det et godt stykke fra huset.” (Ebba Søder i ”Agder i nær fortid”, 1984, side 146.)
Borte ved innløpet til Olavsundet ligger det viktigste huset i Hellesund vedrørende Krag nest etter Havbukta, nemlig Sankt Olavs Strand, Huset mæ bulen. Et raritetskabinett av et hus fra trolig midt på 1600-tallet. Her hadde i Krags tid Natalie og mannen Nikolai Langefeldt med fem halvvoksne barn sitt sommerpensjonat. Nikolai var en gammel skipskaptein, tjue år eldre enn Krag og en forunderlig fyr, full av historier og rare uttrykk, ei gullgruve for dikteren. Krag elsket å være der med full pensjon, og han kom der stadig, reisende fra Kristiania, også etter at han fikk Havbukta.
Men Natalie og døtrene ”Ninna”, Ester, Mona og Solveig syntes nok det var tungvint å ha den krevende Krag losjerende, han kunne faktisk ankomme dit lille julaften. Han bodde i kammerset, i første etasje nærmest Olavsundet, og der står senga, skriveskatollet og ovnen – som ifølge diktet ”ikkje ville ede bjerkeved” – som om Krag hadde reist i forgårs. ”De beste arbeidsdager i mitt liv har jeg hatt i ditt hjem”, skrev Krag til Lynas 80-årsdag. Han ble kalt Lyna, og det likte han dårlig, Lyna var egentlig ei skute han hadde rent på land på Justøya på 1880-tallet.
Det fortelles at en kristiansander en gang hadde så lyst til å se denne Lyna. Han la til på brygga på Sankt Olavs Strand, men det var ingen der, og hoveddøra stod oppe. Så gikk han forsiktig inn i ganga. Plutselig kommer en liten skjeggete mann ut: ”Godda”, sier den besøkende, ”æ de Lyna”? ”Ja, her er Lyna”, svarer Mannen, ”og der æ døra!”
Nevnte Solveig viste meg rundt i hele huset. To svære stuer, kjøkken, som nevnt kammers, to ganger, og ovenpå mange rom, i det største mot nordvest, Salen, satt Gabriel Scott og skrev Fant i 1928. Mot øst et lite soverom. Som dere har sett, dette rare huset er veldig skeivt, med en bul i gavlen mot vest. Det har seget, og aller øverst er der et svært åpent loft med mye rart, vaiere og jernbjelker som skal holde bjelker og stokkebygde vegger på plass og hindre ytterligere siging. Krag som hadde sans for noe så forsømt som kystkultur, sørget for at både dette og Gjestgiveriet ble fredet i 1923.
Golvet i soverommet jeg nevnte, er så skeivt at senga var bygd opp i den ene enden med 20 centimeter, og golvet heller sikkert 8-9 grader. I den ene stua står gaven fra Krag til Lynas 80-årsdag, en te-varmer, en kvinnefigur med en diger kjole som kan foldes over koppen. Inni fant jeg en lapp fra Krag, hvor det står: ”Jeg gir deg hva du helst kan lige, en riktig skjønn og deilig pige.”
Jeg intervjuet Lynas yngste datter Solveig i 1990 om Krags opphold i huset, hun var ei lita dame, lynrask til beins selv om hun da var 85. Det hele ble kanskje litt oppstykka. Da hun kanskje skjønte at jeg syntes kaffien var litt glovarm, forsvant hun plutselig opp et par etasjer. Trappa hadde gelender – faktisk kanten av den svære biljarden fra gjestgiveriet. Solveig kom raskt tilbake – og gjett med hva? Jo, med kitt og kittekniv, og om ikke jeg ville ta en stige og kitte et par vinduer i annen etasje mens kaffien lunket seg? Ja, synes dere ikke dere ser meg der oppe i stigen? Alt gikk greit, så fortsatte vi bare intervjuet etterpå.
Det var da jeg spurte om jeg kunne krype under huset, inn i ei bittelita luke, og der kom jeg inn i konstruksjonen under. Jeg ble litt redd for ikke å kunne komme ut igjen. Huset står på 5 korte, men svære stokkelag som ligger systematisk på kryss og tvers, slik at en kan krype mellom stokkene, så svære er de. Under er flate steinheller som ligger på sanden i ei grunn bukt, og de er tørre ved lavvann. Over de fem er stokken vi kunne kalle for svilla, som huset hviler på.
Det er selvsagt mange historier om Krag og Lyna fra dette huset:
”Er det ikke egentlig deg, Nikolai, som har fortalt alle de historiene Krag skriver?” ”Jo”, svarte Lyna, ”men de æ så forbaska mæ Krag, han æ så dårli te å fortele di igjenn!”
En dag Krag var losjerende, satt han og Lyna ved samme bord, en på hver side. Nathalie hadde dekket bordet med en duk med bilder av Amerikas presidenter. De mannfolkene var hjertens venner, men kunne likevel krangle som bare det – de var nok temmelig påståelige begge to. Plutselig slo Krag neven i borden så kortene og Lyna skvatt. Han la nemlig kabal. Krag lese avisen: ”Dra dæ vekk! Du va over på min halvpart!” ”Nei, så forlademæ va æ de!” ”Jovisst, du va heilt oppi nasa på Abraham Lincoln!”
En dag Lyna hadde hente Krag med robåten uti Sundet da han ankom med Dampbåten, ved brygga snubla likegodt den stivpyntede Krag og ramla på vann så lang han var, med koffert og det hele. Da Lyna gav ham ei hånd opp på brygga igjen, var Krag sinna fordi Lyna ”ikke hadde Manøvrert skikkelig”. Det ville Lyna ikke høre på, og sa bare at ”det gjørr jo ikke noe om du ramler udi, du kan jo stå bunn ligevell hvorsomhelst her i sundet, ditt lange stabilken!”
Ester og Mona, døtrene til Nikolai, var vel litt eksentriske, likefram, men sannelig hyggelige, bevares! Mona syntes nok den dama i seilbåten var litt klønete – hun som hadde seilt på grunn på båen Trollkjerringa i Olavsundet, så Mona stod på brygga på Sankt Olavs strand og ropte til denne dama så det hørtes over hele sundet: ”Naudehaue, naudehaue!”
Dette var i 1981, og jeg håper hun ikke noen gang fikk greie på hvem hun hadde ropt til, det var landets første kvinnelige statsminister.
Og nå kommer vi til Havbukta, Vilhelm Krags paradis, der han snek seg hen når han var meget mødig, som han skriver i sitt praktfulle takkedikt ”Øen”.
Slik beskrev ei hellesundsjente Vilhelm Krags årlige inntog i uthavnen:
”Men så skjedde der et under: en dikter oppdaget øen, en dikter som skrev både bøker og vers [og som] hadde opplevd øens sjarme .. (..). Han ble vår dikter – vi hadde eneretten til ham. Krag kom med trekkfuglene om våren og ble der hele sommeren. Den dagen han kom fikk vi søndagsklærne på, og vi stod og smilte og neide – ikke en konge kunne være mer velkommen enn vår dikter.
Jeg husker engang han ble på øen til over jul og var tilstede ved vår julefest. Vår gamle lærer [Ole Emil Syvertsen] holdt som sedvanlig en liten tale, blant annet sa han: Ja, barn der er en stor mann som ser ned på oss. Ja, ropte vi, dikteren! (Krag var jo meget høy.) Denne gang mente jeg nok Vårherre, sa læreren – men vi barn syntes ingen kunne komme i betraktning uten dikteren.” ([Ebba Søder, f. 1903], Sturla Ertzeids mor, hentet fra hans artikkel i ”Søgne før og nå”, 1, 1981, side 57).
Huset ble bygd i 1842 til losen Fredrik Langefeldt. Bygningsmann var Bjørnstjerne Bjørnsons senere forlover Torjus i Lundelia, husmann på prestegården. Materialene var saget på saga i Tjuviga, nær Holskogkilen, som Olaf Isaachsen har foreviget i full produksjon i et maleri (står i Gunvald Opstads bok om mannen).
Huset ble satt opp i sin tid omtrent ut i sjøen i ei grunn bukt, og hele hagen foran huset slik den nå står, var egentlig en eneste stor hummerpark for den britiske hummerkongen i uthavnen, George Howard i Døbla. Enkelte år kunne han sende opptil 170 000 hummere til England med brønnkutterne sine, og ved auksjonen etter at han døde av lungebetennelse i 1847, viste det seg at vinkjelleren hans bestod av over 3 000 flasker av utsøkt vare! Jeg har sett fortegnelsen.
Parken ble fylt igjen i 1918 da Krag hadde overtatt stedet, Strays rederi sendte store lektere med masse som ble fylt opp i kummene av to unggutter, brødrene Tangen, til den hagen vi ser i dag.
I 1903 kjøpte Gustav Adolf Sangesland stedet, han var egentlig fra Indre Hellersøya noe østenfor. Faren Gunder er rormannen på Amaldus Nielsens første maleri, fra 1881. I 1910 kom Gustav hjem fra Amerika og investerte i ei ny fiskeskøyte fra Høllen skipsverft sammen med to kamerater fra Statene, også søgninger, blant annet en nabo hjemme ved Lundeelva. Skøyta het 17. mai, og den 12. mai 1910 forliste den under makrellfiske i Nordsjøen. (Gustav, Severin Olsen på bruk 61 på Udus Sangvig og Edvard Syvertsen på bruk 32 på Eig). Da ble 19 barn farløse, forferdelig, og det ble tatt opp ofring i kirka på Lunde til de tre enkene. Ett av barna var ikke født ennå, og ingen var ennå konfirmert. Folk hjalp, nevnte Antoni Ovesen sa for eksempel at hun kunne komme hver dag på Krambua og hente fire liter melk.
Enka etter Gustav, Olava, fant ut i 1917 at hun kunne selge den store eiendommen i Havbukta til Krags venner for 6000 kroner og kjøpe et annet hus, vest på Monsøya, i Ramshola, som jeg nevnte tidligere, for fem, dermed fikk hun 1000 kroner å leve for. Av disse kjøpte hun strikkemaskin og strikka underbukser til alle mannfolka i uthavnen.
Det vil føre for langt å beskrive Krags store fryd og glede og samtidig strev for å fikse opp Havbukta etter sitt behag. Han gikk der stivpynta, noe ubehjelpelig i praktiske ting, men mange hjalp. Like ubehjelpelig syntes folk nok han var da han kom i sin robåt ”Harriet”. Krag fikk skipskaptein Magnus Langfeldt på Monsøya til å lage en slik port som han selv hadde, likedan å sette opp ei skrivestue i Østre Havbukta i 1920. Den som seilte forbi hovedhuset, ville ofte se Krag i det nest nordligste vinduet, sittende og se utover sundet og samtidig legge kabal. I Skrivestua satt han både titt og ofte, skrev sine bøker og også for å gjennomgå manuskripter som konsulent for Aschehoug forlag: Hele 700 av de i alt 2500 slike han behandler, gjør han ferdige fra Havbukta. Internt i forlaget er han ikke alltid like saklig:
Om Thea Hvals roman ”Fostbrødrene” skriver han: ”Akk! Man har følelsen av at hun har strikket dette lange manuskriptet i sammen, side for side, pinne for pinne, hele 177 i tallet. Hadde bare frøken Thea heller strikket en ærlig og redelig ullstrømpe!”
Den unge poeten Haldis Moren, senere Vesaas, blir refusert og får beskjed om heller å gå hjem og finne seg en mann hun kan gifte seg med.
Om Erik Thoresens dikt skriver han: ”Jeg har grublet over hvorfor denne mannen har kalt sin diktsamling ”Utsikt fra galgen”, og jeg finner ingen annen grunn til dette besynderlige navn enn at forfatteren selv burde dingle i en galge for å ha skrevet så utsøkt redselsfulle vers som disse.”
Nei, nå må jeg slutte. Rapport om et eksperiment til slutt: Krags bøker er lettleste. Hvor lettleste ville jeg finne ut. Jeg plasserte alle hans 43 bøker i en stabel ved lenestolen, de eldste først, leste meg så nedover i bunka og tok nøyaktig tida for hver bok. Denne, ”Verdensbarn” fra 1920, brukte jeg for eksempel, etter notat bakerst i boka, 1 time, 35 minutter og 5 sekunder på. På alle de 43 bøkene av Krag: 48 timer, 20 minutter og 47 sekunder. Men hør: Jeg har også lest dem på ”skikkelig vis”.
Jeg har skrevet noen hefter om Krag i Hellesund og Vilhelm Krag-selskapet har gitt ut, med meg som redaktør hans enestående og morsomme korrespondanse med Lyna. De kan lånes på Biblioteket.
Til slutt: Jeg fikk overtalt en nedsatt komite her i byen til å vedta at den nye storkommunen skulle overta gamle Søgnes kommuneblomst: strandnellik, jf. Krags dikt ”Strandnelliken”, skrevet på Ernst Hotel til en mann i Søgne, tolloppsynsmann Tønnessen 1931.
