En morgen jeg er ute og nyter skogsteigene nær min bolig i Asker, løpende på mine ganske nye terrengsko, begynner jeg å fundere på hvorfor jeg driver med dette her. Å løpe rundt i skogen uten mål og mening, altså. Én ting er jo rekreasjonen, nærheten til naturen, fuglekvitteret om våren, og stillheten om høsten. En liten frisone i hverdagen.
Av Stian Aaen
Men grunnen til at jeg driver med akkurat dette, og ikke sykling, svømming, innebandy eller boksing – ja, den aller viktigste grunnen til at jeg elsker å kjøpe løpesko, sammenligne meg med andre som har samme hobby, og lure på hvilke sokker som egner seg best i to pluss, er Morothon i starten av november. Søgne Morothon. Navnet får meg til å fryde meg, og mens beina fortsetter sin passering av røtter og små steiner, begynner jeg å fundere på hvorfor jeg setter dette arrangementet så høyt.
Morothon for 30 år siden
Så la meg ta dere med 30 år tilbake i tid. Forbi diverse jobber, utdanning, skiturer, leirskole på Knaben, to små brødre, haugevis av fotballtreninger og kamper, skiturer og krabbefiske. Tilbake til en epoke med null sykkelstier i kommunen, en eneste buss i timen til Kristiansand, B. Haugen på Tangvall og Lunde, smågodt til stykkpris, evige skrubbsår på knærne og levering av Fædrelandsvennen mellom 15 og 16 på hverdager. Det var tiden jeg vokste opp, sammen med kamerater og altså to små brødre, som løp rundt i skogen i kamuflasjebukse og hadde krig mot Eikeheia. Den gangen ble det også arrangert Morothon.
De skulle alltid løpe Morothon!
Og foreldrene mine deltok. I den tiden der jeg ser ikke for meg at det var så mye de fikk trent. De hadde et par joggesko hver, og mellom mekkeklær og campingdresser fantes det vel en treningsdrakt fra bedriftsidrettslaget i skapet. Løpeskjortene var av bomull, og sokkene i beste fall fra nevnte B. Haugen. Men Morothon, det skulle de løpe! Alltid i sølevær. Det var jo nemlig fest etterpå (årets eneste, mener jeg å huske), og da koste de seg stort. De aller sprekeste ble busset langt inn på heiene for å løpe tilbake til Tangvall, og en gang var jeg og bestekameraten min, Dokkis, utstasjonert ved saftbordet ved Årstøl.
Steike for en fart!
Jeg husker hvor forundret jeg var over mennene som kasta koppene rett på bakken etter at de hadde slukt innholdet. Og kaffe med cola oppi, hva i all verden var det for et påfunn? De forsøplet! Men steike for en fart. Dette var på 90-tallet, og SSOK regjerte skogene i Søgne og Songdalen. Røde treningsjakker, noen underlige sko med gummiknotter, og lua på snei fra høst til vår. Selv om Morothonlogoen viste en mann som løp etter øl, så skulle det løpes først!
Med brødpose på bena
Et år husker jeg at det hadde snødd (i den grad man kan kalle kvalifisert slaps for snø), og pappa var redd for å fryse på bena. Han tok en brødpose på under hver sokk, stappa føttene i sine noget slitte Adidas, og var meget fornøyd med egen innovasjon. Kan tenke meg at det var relativt glatt på svabergene inne i Hellersdalen, og jeg mener å huske noe snakk om en lavvo der man fikk servert Jägermeister hvis man var sugen på denslags. Jeg vil anslå at treningsgrunnlaget var et par sykkelturer med hunden i ukene før.
Der jeg løper, i mine nye terrengsko spesialdesignet for terreng med røtter og berg, tenker jeg at de var ganske tøffe den gjengen der. Terrenget minner noe om Hellersdalen utenfor allfarvei. Jeg skal ikke si at jeg vokste opp inne i Hellersdalen, for jeg tråkket i hovedsak mine sko på Tangvalls gressbaner. Men det hendte jo at vi tok på joggesko og løp innover grusveien, der den nydelige lille elva sildrer nedover. Som regel inn til venstre. På vei opp mot kraftlinjene, ligger det en usedvanlig fin liten myr. Noen ganger, på solfylte høstdager der inne, når frostrøyken ligger stille over de små dammene, og solstrålene kommer inn gjennom furugreinene i sørøst har jeg sittet der og tenkt at Hellersdalen må være det herligste stedet på jord.
Kalkulert risiko
Jeg er over dagens høyeste punkt, Vardåsen heter den, med utsikt over hele indre Oslofjord. Det er en ganske krapp stigning, og jeg tenker på hvor slitsom den nye Morothonløypa er. Vi brødrene syntes en gang vi var gale som løp 14 km, nå er det 21, og galskapen er gradvis erstattet med kalkulert risiko. Snakket noen om det i 1994?
Og her jeg løper, nedover bakkene, med moderat puls (sone 3), tenker jeg: Hvor heldig er man egentlig som får være med på noe sånt? Hundrevis av medsammensvorne, alle med en personlig ambisjon, får tyne seg selv gjennom to-tre timer på Søgneskogenes stier. Og dette har folk drevet med, helt siden Floke, Helge, Oscar, Finn, Erling og Harald, og hva de nå heter alle sammen, startet opp med et påskudd om å bevege litt på seg før man tok seg en real fest på Heimklang.
Saft i utregnet blandingsforhold
Den gang man fremdeles fikk kjøpt CB i 0.7 liters flasker med skrukork, og traseen var mer vann enn fast grunn. Nå står mange av dem inne på Freden og gir oss friske bananer og saft i nøye utregnede blandingsforhold, ti kilometer ute i løypa, mens man så vidt rekker å si «hei, Finn» mellom fast og flytende føde. Aner jeg hvor takknemlig jeg bør være for alle de årene de har holdt på, i vær og vind, for at dette arrangementet skal avholdes for 28. gang i 2019? Viser jeg dem en heder ved å delta?
Og aner jeg hvor mye jeg bør beundre de som dundret gjennom Hellersdalen i 1993, det året det var kaldere enn noen gang, i vindtette jakker fra KMW? Jeg tviler. Jeg er nesten hjemme, og tenker at om ca. 50 dager akter jeg likevel å bidra til at arrangementet lever i beste velgående, forhåpentligvis også de neste 28 år, og ønsker med dette å gi en stor takk til de som har bidratt, og gjort at Søgnetrimmere har et av høstens store løpearrangementer å se fram mot, også i 2019. Vi ses, de sier det skal bli moro!
Dette er Stian Aaen:
– Jeg bodde i Søgne fra 1988 til 1998 og er vokst opp med både Fritidsnytt, Arnfinn Frøysnes sine kryssord (han var klasseforstanderen min på ungdomsskolen), diskotek på Heimklang, Søgne FK, Betania, Nattcafe i Nygårdshallen, fester på Huberts brygge og Åros 1. mai, 17.mai-tog, Hellersdalen – ja alt som er Søgne, forteller Stian Aaen.
Han bor i dag i Asker.
