GREIPSTAD: I 54 år har Solrun Lee (72) drevet egen frisørvirksomhet, og hun har ingen planer om å slutte.
Av Klara Turid Fidje
– Jeg må ha noe å gå til, sier Solrun Lee, som siden hun kom til Sørlandet i 1983, har drevet frisørsalongen BliFix på ulike steder. Det begynte i Høllen i februar -83. I desember samme år startet hun salong i byen. I 1987 åpnet hun frisørsalong i Brennåsen.
– Jeg var førstemann inn, og sistemann ut, kommenterer hun med et smil.
Tre salonger
– Jeg hadde salonger både i Høllen, byen og Brennåsen en periode. Det var litt «in» å starte salonger. Den gang var det frisører å få tak i som ville jobbe, sier Lee.
I februar 2008 flyttet hun frisørsalongen sin til Nodeland, nærmere bestemt i det gamle «kafebygget» som ligger vis-a-vis jernbanestasjonen.
Selv om hun har nådd en alder der hun trygt kunne nyte pensjonisttilværelsen, er Lee fremdeles like aktiv som frisør. Mandag, onsdag, fredag og annenhver lørdag er hun på jobb i lokalene til Din Frisør i Nodeland senter.
– Jeg har leid meg inn, og i november var det to år siden jeg kom hit. De har tatt veldig godt i mot meg, smiler den dedikerte frisøren fornøyd.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Solrun Lee var ikke mer enn tre-fire år da hun begynte å klippe barn som var innom gården på Skogn i Levanger hvor hun er oppvokst.
Startet tidlig
Lee var ikke mer enn tre-fire år da hun begynte å klippe barn som var innom gården på Skogn i Levanger hvor hun er oppvokst.
Vi spør om hun begynte med å øve på dukkene sine. Svaret kommer kontant:
– Vi hadde ikke hår på dukkene før i tiden. Ikke klippet jeg meg selv heller.
Lee ler litt over et minne fra da hun var omlag fem og et halvt år. Ei jente med langt, lyst krøllete hår gikk ut igjen nokså kortklipt.
– Det var nok ikke den perfekte klippen, konstaterer hun. Og legger i samme åndedrag til:
– Man skal tidlig krøkes!
Håndskrevet pensum
For Lee har det aldri vært tvil; det var frisør hun ville bli. Etter ett år på yrkesskolen, dro hun til England for to år. I tillegg til å gå på skole, hadde hun jobb både på sykehus og i frisørsalong. På fritiden ble det gjerne, slik kulturen er i England, å møte venner for en prat på den lokale puben.
– Vi var til og med ute på julekvelden. Traff venner, byttet julegaver og julekort, ga hverandre klem og ønsket god jul. Det var en hel seremoni. Da jeg kom hjem om natta, hadde jeg fått 250 julekort, sier Lee. Hun smiler over gode minner.
Hun flyttet tilbake til Norge i 1971, og begynte andre året på frisørlinja i Levanger. I mangel på lærebøker, håndskrev elevene pensum som lærer leste opp.
– Det ble litt masse tegn, så vi måtte renskrive. Vi fant ut at hvis vi ikke ble frisører, så kunne vi søke skrivejobb på Stortinget.
Det hører med til historien at to års teori ble tatt på ett år. Av 560 søkere til de 15 plassene som var på yrkesskolen i Levanger, var Lee en av de heldige som kom med.
– Snakk om å komme gjennom nåløyet!, poengterer hun.
Verre var det med studieåret i England, som norske myndigheter ikke ville godkjenne.
– Vi haika til Oslo for å snakke med kirke- og undervisningsministeren for å få det godkjent, men vi fikk det ikke.
– Alt går om du bare vil
Da Lee tok svennebrevet som privatist, måtte hun betale for det selv.
– Den gang kostet svennebrevet 15.000 kroner. Sammenlignet med industrilønna, som da var på 55.000, så var det mye penger. Nå kan lærlingene få stipend og studielån hvis de er nødt til å flytte, påpeker Lee.
Selv har hun betalt skatt helt siden 14-årsalder.
– Jobbet du en dag, så måtte du betale skatt for det. Vi betalte skatt fra første krone, forteller Lee. Hun tok jobb med alt fra servering i bryllup til jobb på høyfjellshotell, og sommerjobb nordpå med å skjære og pakke fisk.
– Det var sånn før, at vi måtte stå på, så det jeg har gjort minst i mitt liv, det er å sove. Og sove er jo så kjedelig, sier Lee.
Liker å konkurrere
Gjennom årenes løp har Lee deltatt i utallige konkurranser innen frisørfaget. Hun har tevlet i både sørlandsk mesterskap, Norgesmesterskap, Nordisk mesterskap, Europamesterskap og Verdensmesterskap.
– Jeg liker å konkurrere. Konkurransene gjør at jeg lærer mye, og treffer andre frisører å utveksle erfaringer med. Alle blir jo ikke verdensmestere, men jo mer man trener, jo bedre blir man, sier den erfarne frisøren.
– Alt er gøy
For en frisør er det viktig å følge med på moten, og hvilke trender som til enhver tid er gjeldende.
– Alt er gøy, men nå har vi hatt langt hår mer eller mindre siden 90-tallet. Jeg savner litt mer endring. Gøy å klippe mer fasong, få frem «wow-faktoren», sier Lee. Og fremholder:
– Alt forandrer seg. Det er som med skjørtelengden, ting som har vært før, kommer tilbake. Det går i syklus.
Mor og bestemor
Lee har nettopp blitt bestemor til ei lita tulle.
Selv fikk hun to sønner. Da den eldste ble født, hadde hun perm i fire måneder.
– Det er det lengste jeg har vært hjemme, kommenterer Lee.
Da gutt nummer to ble født, holdt det med ei uke.
– Jeg hadde med gutten på jobb. Ammet og skiftet bleie. Han var så snill at, sier hun.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Det er viktig å ta vare på den kroppen du har fått, du har jo bare en. Og syk, det har jeg nesten aldri vært, sier Solrun Lee.
Glad i jobben
Å være frisør er et kreativt yrke hvor ingen dager er like, og man kommer i kontakt med mange mennesker. På spørsmål om dette er et yrke hun vil anbefale den oppvoksende generasjon, svarer Lee:
– De må finne ut av det selv, ellers blir det for slitsomt.
Selv er hun takknemlig over å være frisk og ved god helse.
– Det er lov å ta litt bøy og tøy innimellom. Viktig å ta vare på den kroppen du har fått, du har jo bare en. Og syk, det har jeg nesten aldri vært, sier Lee.
Helsa bestemmer
Mye har endret seg til det bedre etter at Lee startet sin første frisørsalong i 1968. Gass i sprayboksene og kjemikalier som ble brukt på 70-tallet, er byttet ut med mer helsevennlige produkter.
– Nå er jeg så smurt ned i gjennom. Jeg er impregnert, fastslår Lee med en liten latter.
Noen skulle kanskje tro at 54 år i samme yrke var mer enn nok, men nei:
– Jeg elsker jobben min! Det er bare å «gønne» på. Når noen spør om jeg har tenkt å pensjonere meg, slutte å jobbe, da får jeg litt pustebesvær, sier Solrun Lee.
– Men for all del, det er helsa som bestemmer.
I 54 år har Solrun Lee jobbet som frisør, og det er like gøy enda.
