I dag, 8. mai 2025, 80 år siden frigjøringen, deler vi Jostein Andreassens familiehistorie fra starten av krigen. Den 4. april 1940 dro skøyta ”Jean” nordover med tre mann fra Søgne om bord. Det var Selmer Severinsen, Torleif Vigebo og John Andreassen. Skuta var bestemt for Stokmarknes i Vesterålen med en last tomkasser. Fører var Gustav Barane fra Bømlo. Hans bror var også med.
Saken står i Fritidsnytt nr 4/mainummeret 2025
Skøyta var bare tre-fire år gammel. Hun var bygd på Farsund slipp- og mek. Verksted og var på hele 95 fot: Hun gjorde 10 knops fart med en 150 hk Wickmann motor, noe som var uvanlig kraftig på den tiden. Eier var det fransk-norske firmaet J. M. Allum i Boulogne sur-Mer på den franske Kanalkysten, med Peder Govertsen på Ålo, A. Ekberg og John Hæstad fra Kristiansand som interessenter.
Hummer
”Jean” var bygd for nordsjøfart med hummer og reker i en trekantfart: Egersund-, Hidra-, Ålo-, Flekkerøya-, Kristiansand-, Frankrike-, Egersund-. På grunn av krigen som brøt ut den 1. september 1939, var denne trafikken nå blitt for farlig og stoppet opp. De andre skutene her var berømte ”Sigurd A” og ”Lise-André, sistnevnte bygd i Høllen i 1935. Den første var bygd i Hellevikstrand i Båhuslän.
Krig!
De fem som hadde leid ”Jean”, kom fram til Vesterålen den 8. april og skulle laste tørrfisk den 9., bestemt for Hirtshals. Men akkurat den dagen ble Norge overfalt av Nazi-Tyskland. Lastinga ble utsatt, og folkene om bord ble selvsagt veldig usikre på hva de nå kunne gjøre. Samme dag brøt det ut full krig like sør, i Narvik, med flere torpederinger, stort mannefall og kanonild på havnen. Tyske styrker gikk i land, men ble snart drevet tilbake av norske og allierte soldater som holdt stand til slutten av mai.
Bodø brenner!
Etter noen dager med venting ble ”Jean” satt inn i rutefart av de norske myndighetene. Den seilte da mellom Bodø og Harstad. Flere av de lokale skutene var ødelagt under bombingen av havnene, og det var stor mangel på fartøyer. ”Jean” fikk dobbelt mannskap slik at hun kunne gå kontinuerlig. Mens de den 27. mai lå ved kaia i Bodø, opplevde de det forferdelige: tyske fly bombet byen, og trehusbebyggelsen kom i full fyr. Bodø ble helt ødelagt. 490 hus strøk med, og 3900 mennesker ble husløse. Snart hadde tyskerne full kontroll over hele Nord-Norge, og okkupasjonsmyndighetene beordret ”Jean” til å fortsette rutebåttrafikken.
Regnet som tapt
Hjemme i Søgne hørte de absolutt ingenting nordfra. Ut på sommeren ble både skøyte og mannskap ansett som tapt i krigen. Det ble nok gjort flere forsøk på å skrive hjem, men både post og telegraf var så usikker at ingen beskjed kom fram. På Ålo gikk Helga, forloveden til Torleif Vigebo og venta, men håpet om å treffe ham igjen ble mindre og mindre etter som tida gikk. Ingen trøst var å få: ”Nei, ’Jean’ får mi nok aller se igjen”, hørte hun det ble sagt av medeier Peder Govertsen mer enn ei gang.
”Er jeg blitt enke nå?”
Familiene hadde det ikke lett. Etter flere måneder fikk Berit et brev nordfra som fortalte at mannen levde. Da han endelig kom hjem, kunne han fortelle at en gang skuta var på vei ut fra kaia i Bodø, hadde han fått øye på en mann han dro kjensel på. I all hast skrev John da konas navn og adresse på baksida av ei tobakkseske og slengte den i land. Så skrek han av full hals i motorduren: ”Om du er en god nordmann, så skriv til denne adressen og si at mannen hennes er i live!”
Og endelig: Denne beskjeden nådde fram. Spør om den ble godt mottatt! Berit kunne da gi meldinga videre til Helga og Sofie, kona til Selmer.
Hjemover
I begynnelsen av august fikk ”Jean” sette kursen sørover. De lasta torskerogn i tønner bestemt for Gøteborg, og stor var gleden da de var tilbake i Søgne drøye fire måneder etter at de reiste. Her blei en del av mannskapet skiftet ut. John og Selmer gikk i land mens Torleif ble med til Sverige sammen med Torkel Holmen som kom om bord. ”Jean” fortsatte i fraktefart gjennom hele krigen, men med annet mannskap.
Berit, som trodde at hun var blitt enke etter bare tre års ekteskap, hadde en liten gutt, Jan Bjørn. Hun fortalte at hun hadde måttet selge ei ku for å få noe inntekt. Dessuten hadde hun fått sin yngre bror Sigurd fra Egersund hit til hjelp på gården. Sofie Severinsen bodde på Riveneset og hadde i 1940 to små gutter, Sverre og Leif. Helga og Torleif ble gift senere samme år.
Kilder
Ole Kristian Wigemyr skrev ned denne historien i 1984 etter å ha intervjuet de fleste av de impliserte (”Søgne før og nå”, bind 4). Undertegnede er en yngre sønn av Berit og John og har vokst opp med historien. Jeg har skrevet den om igjen på forespørsel fra andre i etterslekten.
Skuta lever ennå på Bømlo. Der er den fullstendig restaurert, heter nå ”Gå På” og tar turer i området for turister og fastboende.
I 2025 heter skuta M/S ”Gå På” og er fullstendig restaurert.
