Det har nå gått om lag fem år siden Oskar Aleksander Maberg (59) startet opp med OSKAR partisalg i Prix-bygget på Nodeland. Foranledningen var heller dramatisk.
Av Klara Turid Fidje
– Jeg hadde fått en hard beskjed. Jeg kom til å bli sykere, og smertene verre og verre, forteller Oskar. Han bestemte seg for å gjøre det beste ut av situasjonen, leve og glede seg over hver eneste dag.
– Dette lokalet sto tomt. Jeg fikk lov av Tone, kona mi, å være her i to måneder og selge ut restpartiet fra tidligere butikker, forteller han. Tidsperspektivet på to måneder var det maksimale han hadde fått forespeilet at kroppen hans kunne klare.
– Jeg fikk faktisk en leiekontrakt som sa at jeg kunne leie her til min død, forteller Oskar.
– Som et eventyr
Månedene gikk. Maberg fant ut at det var på tide å kontakte både huseier og den han hadde lånt butikkhyllene fra, og formidle følgende: – Jeg lever faktisk ennå!
– Det er som et eventyr. Jeg sitter her og skjønner ingenting, smiler Oskar.
Klærne han går med skjuler slangene han har på kroppen. Slanger som er nødvendig når han annenhver time må hjem en tur for å ta kraftig smertestillende medisiner, mens gode venner passer butikken.
Oskar er alvorlig syk, men lar på ingen måte det påvirke hans gode humør. For som han sier:
– En klovn skal ikke grine i manesjen.
Heldigvis fungerer smerteregimet ennå, det har han fått skriftlig.
– Legene på sykehuset sier til meg; Du har en seig kropp og et godt hjerte, forteller Oskar. Han understreker:
– Så lenge kroppen holder det gående, må jeg bare henge på.
Sosialt samlingspunkt
Den første sommeren han hadde butikken sin på Nodeland, så Oskar fram til å servere kaffe til de som kom innom for å handle eller slå av en prat. Det har blitt mange kaffekopper etterhvert. Daglig møtes en fast gjeng i eller utenfor butikken, der alt fra ulike verdensproblem til de mer nære og personlige ting drøftes og deles. Oskar lytter, utfordrer og stiller spørsmål. Han har et godt hjerte i dobbelt forstand. De som møtes i butikken vet, og setter pris på det.
Oskar fortjener månedens blomsterbukett, fordi han betyr så uendelig mye i hverdagen til mange av sine medmennesker.
Redd for å bli en strekkode
For tiden er følgene av kommunesammenslåinga et hett tema rundt bordet. Politikernes lovnader om at alt skal bli som før stemmer ikke. Ting er i endring, og han liker det ikke.
– Jeg er redd for å bare bli en strekkode, sier Oskar.
Priviligert
– Støtteapparatet mitt, med familien, hjemmesykepleierne og de som hjelper meg i butikken, er for meg en veldig stor ting. Jeg har venner som kommer her og vasker for meg. Jeg er priviligert, smiler Oskar. Ansiktet blir alvorlig, og han utbryter:
– Heldigvis ser ikke kameratene på meg som en strekkode!