Ingrid Juell Moe møtte for over 40 år siden jødiske Edith Notowicz, som overlevde Holocaust. Vennskapet har satt dype spor.
Av Anne Gunn Pedersen
På Den internasjonale holocaustdagen 27. januar, tenkte Ingrid ekstra mye på sin venninne. I et innlegg på Facebook skrev hun:
”I dag tenker jeg på min venn Edith Notowitcz som nå snart er 92 år. I mange år har hun vært tidsvitne og fortalt om sin tid i Auschwitz, og i mange år var hun en fargerik museumsvert i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. En overlever, et menneske av de sjeldne. Stappende full av livskraft og omsorg for andre, også for min kjøkkenhage. Men også full av vonde minner. Bless you Edith.
Det er ikke lenge siden Holocaust. Hun lever her midt blant oss.”
Syngende gjennom korridorene
Ingrid forteller at de to møttes da hun arbeidet som pedagog ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim.
– Edith var en av de overlevende ungarske jødene som måtte tåle de djevelske eksperimentene utført av Hauptsturmführer i SS og lege, dr. Mengele i Auschwitz, og se andre bli torturert på samme måte, forteller Ingrid, som har sterke minner fra samtaler med Edith.
– Hun kunne komme gjennom korridorene i museet, syngende av full kraft på ”Marseillaisen”, den franske nasjonalsangen. Da jeg så spørrende på henne kom forklaringen:
– Det var slik de franske jødene stolt og syngende marsjerte inn i gasskamrene, og jeg må av og til lette på trykket når disse bildene kommer.
Usynlig virus
For Ingrid Juell Moe ble den ungarske jøden den første hun møtte som ville fortelle, og som for øvrig er omtalt i boken hun ga ut i 2013, ” Bakteppe. To brødre og krigen”. I et kapittel skriver hun:
”Hun var villig til dele med meg hva Holocaust var for et enkelt menneske. Det ble historier fra barnebrakken, hvor hun glattbarbert i tynn fangedrakt, forfrossen krøp sammen med de andre barna, om Mengeles eksperimentering med de unge kroppene, om mamma, pappa, bror og søster som allerede var døde. Og om hvordan hun i 1945, som 15-åring sto helt alene i verden. Hun sa: Alle mine ble dømt til døden, men jeg ble dømt til å leve.”
Så fremover
Ingrid er full av beundring og respekt overfor sin venninne.
– Edith har alltid villet se fremover, ikke tilbake. Likevel har hun utsatt seg for påkjenningen det er å fortelle sin historie til forfattere og filmskapere for å bidra til at galskapen dokumenters og ikke glemmes. Må hun snakke om fortiden, er hun rask til å understreke at sigøynere, homofile og mentalt og fysisk handicappede led samme skjebne som jødene. Hun mener at det som skjedde den gang kan skje igjen, at det er som et usynlig virus vi må oppdage og bekjempe.
Ingrid minner om at i 2018 ble naziflagget heist på Arkivet freds- og menneskerettighetssenter 9. april, og at vi i Markensgate har sett nynazister marsjere.
På besøk i Døbla
De to har et godt vennskap, selv om de ikke ses så ofte lenger, men for et par år siden var Edith på besøk i Døbla i Ny-Hellesund.
– Da kastet hun seg over min kjøkkenhage. Hun elsker jord, og mens hun jobbet husket hun små brokker fra barndommen, da hun jobbet sammen med foreldrene på jorda. Og på kjøkkenet hadde jeg en kokk som tryllet frem lekreste retter mens hun trallet og sang, forteller Ingrid.
– Vær aldri bitter
– Hva er det viktigste Edith har lært deg?
– Det er så mye, men hun har innprentet i meg at du kan være sint, forbanna og skuffet, men vær aldri bitter. Bitterhet spiser av ditt hjerte, det blir mindre, og mørket vinner plass. Hun har også lært meg at humor er noe av den viktigste medisin vi har, sier Ingrid.
Hun opplyser at en film om Edith Notowicz, produsert av Dokufilm ved Frode Vestad, kan søkes opp på nett. Den heter ”Dømt til å leve» .