Andreas Thorkildsen var en liten og hyggelig mann som kom til oss, som regel da vi nettopp hadde spist middag og hadde kaffekos ved kjøkkenbordet. Dette var på 1950-tallet, så jeg var en liten gutt. Blant Andreas’ mange gjøremål var han agent for et livsforsikringsselskap.
Av Jostein Andreassen
Arbeidet bestod tydeligvis i å gå rundt i hjemmene og hanke inn avdrag. Det var kr. 10 hver gang, og jeg husker vi fikk en liten lapp, en kvittering. Denne agenten hadde alltid god tid, han fant fram snadda, som min far, fikk kaffe og så satt de der og drøste og fortalte. Et flott minne. Jeg likte denne mannen!
Min far og Andreas hadde mye interessant å prate om, sannelig hadde de opplevd spennende ting! De var begge sterkt knyttet til skjærgården i Søgne og hadde seilt til sjøs i yngre år. På mange måter hadde de levd et tøft liv, du verden som de kunne fortelle, og lille jeg satt der med stive ører.
Synd det ikke ble skrevet en bok om Andreas, og når du har lest resten av denne artikkelen, så skjønner du nok hvorfor! (En annen ting er at kort tid etterpå, døde min far, og vi fikk utbetalt en sum penger. Rundt 1960 kom slikt virkelig godt med, min mor var hjemmeværende, og jeg husker godt vi sendte mange gode tanker til agenten, som overbeviste familien om at det var klokt å tegne livsforsikring! Det hadde du jammen rett i, Andreas!)
Intervjuet
I avisen ”Nye Sørlandet” hadde jeg et intervju med Andreas Thorkildsen, det var 5. januar 1988. Det ble mer verdifullt enn vanlig fra min hånd, så jeg gjengir det her:
”Jeg må helt sikkert være den eneste gjenlevende som har seilt på Danmark med den opprinnelige slupp-typen,” forteller Andreas Thorkildsen fra Søgne. – Foruten Hans Juliussen [født 1866] som var skipper om bord, var det broren Berginius [født 1872] og jeg.
Vi lasta sekstommers bord [fra Rauskjeret] i Torvefjorden, ved utløpet av elva. Bordene var blitt skåret på sirkelsag og frakta ut med en føringsbåt fra Lunde. De var uhøvla, og barken var skrapt av. Danskene kalte dem ”brædder”, men vi kalte dem ”vragebord”. Noen eikepåler hadde vi også med.
Dette var i 1911, og jeg var akkurat blitt konfirmert. Da spurte Hans om jeg ble med en tur til Limfjorden med trelast. Vi var naboer på øya Okse ved Børøya, så Hans kjente jeg jo godt. Han hadde akkurat kjøpt en eldre slupp, ”Prøven” av Gustav på Støleholmen [skipper Gustav Aanensen, f. 1870, bruk 9 på gården Hallandvig, bodde i det store røde huset som gründerne Hans og Tobias Bentsen kjøpte og fikk flyttet fra Kapelløya til husvære for sagbruksarbeiderne.]
Men det var jo flere fartøyer som bar det navnet. Denne tror jeg Gustav hadde kjøpt av Andreas Olsen Leire [bruk 1, f. 1853] som overtok den da faren druknet på Jærkysten i 1883. Far til Andreas seilte på Danmark i 40 år. Det var Ole Aanensen Eeg fra Kleiva [bruk 3, f. 1818, faktisk denne artikkelforfatterens tippoldefar.] ”Prøven” hadde i alle fall bare ei mast og ikke motor. Vi brukte bare seil, så skuta så akkurat sånn ut som da ho blei bygd i 1850-årene.
Da vi kom til Danmark, gikk vi inn i Limfjorden fra vest gjennom Tyborønkanalen. Der var det så grunt at vi måtte bruke loddline heile tida. Midt i kanalen møtte vi Albert Henriksen Trysnes [bruk 4, f. 1860] som førte galeasen ”Cicero”. Jeg husker så tydelig han stod på dekket og ropte over til oss: ”Æ sidde fast! Nå komme æ ’kje laus før det bi vestavér!”
Vi lossa bordene i Thisted. Etterpå fikk vi et hestelass med sand og småstein [flint] som vi lempa ned i rommet som ballast. Ellers hadde vi ikke fått en stabil seilas tilbake til gamlelandet. Hans tok ikke hjem noen landbruksprodukter denne gangen, bare en dunk med brennevin.
Tilbaketuren
På tilbaketuren måtte vi vente i flere dager i Thyborøn. Det hadde blåst kraftig opp, og det ville ikke ha vært lurt å ta av sted med et så gammelt fartøy. Den sjansen turde ikke Hans ta, det var jo nok av dem som hadde gått ned. Etter en stund måtte vi inn til Thyborøn og kjøpe mer stump [brød]. Alt det Karen Tobine [kona til Hans] hadde sendt med oss, var spist opp. I stedet kjøpte vi flere lange grove brød som vi kalte for ”ankerstokker”.
Ballasten kasta vi på sjøen i Torvefjorden da vi kom hjem. Jeg fikk 10 kroner for turen. Så det var jo slett ikke verst. ”Prøven” ble siden solgt vestover og fikk ned med ei stavlast på Jærkysten i 1923.
Sille Marie
En annen gang var jeg med galeasen ”Sille Marie” på en ny tur. Det var Lars i Kabbelhola [Salomonsen på bruk 29 på Eig, f. 1868] som var skipper på den. Broren Jørgen var også med [f. 1876]. ”Sille Marie” var en tidligere slupp som just var skåret i to og forlenget [kan det være henne, mon tro, som står på det kjente bildet fra 1910 fra Verven i Høllen?] Så ble hun forsynt med ei mast til. På denne måten kunne hun laste mer og seile fortere, og turene ble mer lønnsomme.
”Sille Marie” hadde også fått motor da de forlenget henne. Men jeg tror ikke Lars var fortrolig med motoren ennå, for vi rørte den ikke på hele turen. Skuta ble siden solgt til Lindesnes, forteller Andreas [Gerhard Urheim på Underøya, som døpte henne om til ”Audna”].
Omgangsskole
Andreas er snart 92 år [1988], men sannelig bærer han sin alder godt. Husker veldig godt fra gamle dager, gjør han. Mye verdifull kulturhistorie. Andreas gikk på omgangsskole, først hjemme i stua på Okse, siden hos Peder i Børøya [trolig Peder Christian Pedersen, f. 1850, bruk 2]. Undervisningen ble holdt for tre generasjoner samtidig. Men dette ble ikke rare greiene. For det var ei hard tid. [Lærer var trolig Tobias Eg, bruk 11, f. 1845.] Tre av Andreas’ søsken døde da de var små. Dessuten døde begge besteforeldrene og faren Syvert Daniel Thorkildsen [f. 1869] med få års mellomrom [henholdsvis 1906, 1908 og Syvert 1903.] Faren hadde ført ”Aktiv”, kystruta mellom Kristiansand og Arendal. Det mottok han 120 kroner måneden for. Men så fikk han galopperende tæring [tuberkulose] og døde. For å klare seg, måtte mora til Andreas, Mathilde Elisabeth [f. 1868] reise til Kristiansand på arbeid, og hun var borte opptil tre uker av gangen! [Det var langt til byen på den tida. Andreas var da 7 år, søstera Sigrid var 4 og eldstemann Torleif Marius [som ikke står oppført i Søgneboka] var trolig 9.
Fisker
Så det ble ikke så mye barndom på Andreas. Sammen med broren forsørget han seg selv fra han var 9 – ni – år gammel! Men bakkeline og åleteiner var det å gå på sjøen i all slags vær. Men han klarte det med glans. Fangsten ble solgt til Gustav i Børøya [Olsen, f. 1867, bruk 16]. Mange ganger holdt han ei bedre daglønn enn de voksne fiskerne i nabolaget.
En gang mora kom hjem, hadde de to små guttene tjent så mye at etter at de hadde kjøpt mat, hadde de likevel 10 kroner igjen. Spør om hun var stolt av guttene sine! Broren Torleif drukna dessverre nokså snart. Han mønstret på en bark som forsvant ute i Atlanterhavet.
Krig
Under 1. verdenskrig seilte Andreas med større seilfartøyer i utenriksfart, først med skonnertskipet ”Gaselle”, og siden med barken ”Oxø”. Den siste ble torpedert under dramatiske omstendigheter, og det var bare så vidt at han og de andre 12 om bord ble berget. [Jeg har også intervjuet Andreas om forliset, det står også i ”Nye Sørlandet”, den 25. februar 1987]. Senere hadde Andreas hele 26 sesonger på sildefiske, og det skulle en tro var rekord. Jo, Andreas var noe til kar!
En gang jeg ringte på døra, kom kona Gudrun [f. Repstad] ut og sa at i dag kunne jeg nok ikke treffe Andreas, for han var så elendig. ”Kan jeg ikke komme inn likevel, jeg skal være kort, skulle bare stille ham et enkelt spørsmål?” Hun svarte ja vel, men dette måtte være veldig kort. Da jeg hadde fått svar på spørsmålet og ville gå, begynte Andreas å fortelle om seilasen han hadde hatt under 1. verdenskrig. Han fortalte og fortalte, og kom etter hvert riktig i form, drakk kaffe og fant fram snadda, koste seg, smilte og fortalte, fortalte og smilte. Da jeg endelig fikk revet meg løs etter 2-3 timer, sa Gudrun med litt glimt i øyet da jeg gikk:
”Det var godt du kom!”