– Åpenhet har vært riktig for oss

Hvordan blir livet for de som sitter tilbake når sønn og lillebror velger bort livet?

Nina og Phillip Eikås opplevde å miste sønnen sin for ni år siden. Eline mistet sin bror.

Tekst og foto Anne Gunn Pedersen

Anders, som noen dager før hadde fylt 20 år, var den som fikk til det han ville. Han var flink på skolen, hadde lett for å lære og fikk gode karakterer i alle fag. Anders hadde også stor suksess sammen med kameratene i bandet han var en del av. Honningbarna fartet i inn og utland og hadde nylig mottatt Spellemannsprisen for ”Årets rockealbum” i 2011. Han hadde kjæreste, de hadde planlagt en framtid sammen i Søgne.

Anders var også den mange henvendte seg til fordi han brydde seg. Han turte å stå opp for sine meninger. En ledertype. Da det fryktelige skjedde, var det helt ubegripelig for alle rundt. Om han slet med noe, var det ingen som hadde forstått det, verken venner eller familie.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nina og Phillip har, sammen med Eline, sagt seg villig til en prat om det de har opplevd, og lever med. Å kunne bidra til åpenhet rundt selvmord er en motivasjon.

Ingen vanlig bilulykke
Tanken på den fatale natten da Anders omkom etter en utforkjøring, får følelser fram, igjen og igjen. Meldingen han sendte mamma sa nok til at de forstod. Men ingen rakk å gjøre noe.

– Vi visste at det ikke var en vanlig bilulykke, sier Nina.

Phillip hadde sittet sammen med sønnen tidligere på kvelden, pratet om løst og fast. De hadde spilt sammen, slik de ofte gjorde. Musikken var en felles interesse. Far gikk og la seg og visste ikke at Anders hadde kjørt av sted med bilen. Da kjæresten ringte ut på natten og sa at noe var galt, at hun var redd for han, var Phillip helt uforstående.

– Men Anders er jo hjemme?

– Nei, han er ikke hjemme.

Så tikket en melding inn på Ninas mobil.

 Ambulansen stod med blinkende blålys da de kom til ulykkesstedet. Alt ble gjort for å redde liv, til ingen nytte. Anders var borte for alltid.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nina ringte til Eline, som lå og sov. Hun ble straks urolig av å bli oppringt klokken ett på natten, og beskjeden hun mottok var ufattelig vond. Sjokkert kom hun seg i klærne og ut i bilen. Resten av familien ble informert, og det ble til at alle samlet seg hos Ninas foreldre.

– Min fire år yngre søster ble viktig i tiden som fulgte, alltid til stede for oss. Hun var helt utrolig, fastslår Nina.

Tørre å spørre
– Blir man sint og tenker at selvmord er en egoistisk handling?

– Ja, sint kan man bli, det er én av mange reaksjoner, men jeg tenker aldri lenger at det er egoistisk å ta livet sitt. Jeg gjorde det kanskje før, innrømmer Nina.

Eline tar ordet:

– Det viser etter min mening mangel på forståelse. Ta en familiefar med kone og barn. Det sier mye om hvor vondt en person har det når den eneste løsningen er å gjøre slutt på alt. Da klarer jeg ikke å tenke at det er egoistisk. Det er bare forferdelig vondt og trist. Hun legger til:

– Ingen kan vite hvordan andre har det innerst inne. Selv om vi tror at vi kjenner en person, er det ikke nødvendigvis sånn. Det er ikke alltid jeg heller slipper folk inn på meg når jeg er nedtrykt. Jeg skal klare ting selv og vil ikke involvere andre.

Nina sier ettertenksomt:

– Jeg tror likevel det er viktig å se de man har rundt seg, og ikke være redde for å spør ” Hvordan har du det egentlig?” Og ikke minst ta seg tid til å høre svaret.

Men uansett hva vi strever med, så må vi gå veien selv.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Varmen fra alle rundt
Å være åpen og møte verden fra første stund var noe både Nina, Phillip og Eline bevisst valgte. De gikk ut sammen, møtte folk, la aldri skjul på årsaken til dødsfallet, gråt sammen med venner og familie. Lo også, for det var mange gode historier som kunne formidles om sønnen, broren, barnebarnet, nevøen og kameraten.

– Det var så godt å oppleve. I dagene etter at det skjedde var huset fullt av folk. Venner, familie og klassekamerater, alle i sjokk og sorg, noen redde for å trenge seg på. Men de kom, og vi fikk dele det med dem. Det gjorde godt, sier Nina.

Engasjementet i menigheten Betania hadde også vært viktig for Anders, og flere av vennene kom derfra.

– Selv på det mørkeste, i den bunnløse sorgen vi var i, var det godt å kunne le av historier som ble fortalt av de som kjente Anders, og som hadde delt opplevelser med han, minnes Eline.

I begravelsen en uke senere fikk familien kjenne støtte fra alle som sørget sammen med dem. Over 800 var til stede i Søgne hovedkirke for å følge Anders til graven.

Ny jobbhverdag
Å bearbeide sorg er hardt arbeid. Det vet alle som har prøvd.

Nina beskriver noen av sine følelser slik:

– Tanker og følelser går i bølgedaler. Jeg har gått fra å være helt på bunn, til å være apatisk, uten evne til å føle. Så kan jeg i andre situasjoner grine høyt.

– Den første tiden er man jo i sjokk, sier Phillip, som likevel kom seg tilbake på jobb etter to uker.

For Nina var det ikke like lett å gå tilbake til sitt tidligere arbeid i klesbutikk. Hun fikk etter hvert behov for noe nytt.

– Slik situasjonen var, føltes det meningsløst å muntre opp folk som klagde på to kilo for mye, for små eller for store pupper. Jeg ble helt frustrert og tenkte ofte ”se deg i speilet, du er jo fin!” Men i salgsyrket må man tenke over hva man sier, kommenterer hun med en liten latter.

Endringen kom da det ble utlyst stilling som assistent for en funksjonshemmet gutt.

– Jeg søkte jeg og fikk jobben, forteller hun.

Lærdommen i nærkontakt med store fysiske og psykiske utfordringer ble verdifull.

– Man lærer å forstå at det er noen som kjemper med en sorg hver eneste dag. Jeg har fått en annen respekt for mennesker. Alle er, eller har en gang vært noens barn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Aldri manglet noe
I årene som har gått har familien på sett og vis lært seg å leve med sorgen og savnet, lært å takle de tunge dagene og de såre øyeblikkene. Da Eline ble mamma til Jonathan for seks år siden, ble det noen tanker. For en onkel Anders ville vært!

Eller når jevngamle kamerater etablerer seg og får familie. Nina er likevel tydelig:

– Noen av vennene våre har uttrykt at det er vanskelig med tanke på oss når barna deres går videre i livet, men da sier jeg at det skal de ikke tenke på. Jeg skulle jo ønske at Anders var en del av flokken, men han er jo ikke det. Jeg gleder meg over at det går bra for de andre.

– Men en tenker jo litt på hvordan det kunne vært, det er ikke fritt, erkjenner Phillip.

– Sliter dere som foreldre med tanker på noe dere kunne gjort annerledes?

– Egentlig ikke, jeg opplevde at vi hadde det greit. Vi fulgte opp Anders på det han ønsket å drive med. I grunnen var det ikke så mange konflikter, men han var nok typen som likte å utfordre og oppsøkte ofte fart og spenning. Det kunne jo være litt krevende, sier Phillip.

– Men ikke noe unormalt, heller sunn utprøvelse, slik gutter og ungdom gjerne gjør, skyter Eline inn og legger til:

– Vi har aldri manglet noe. Vi har hatt foreldre som stilte opp på speider, fotball, håndball, you name it, med kjøring, og som trenere og ledere. De har vært med oss hele veien.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Felles minner
– Hvordan har dere som ektepar taklet sorgen over å miste et barn?

Phillip kikker på Nina. Hun ser varmt på mannen sin, vel vitende om at det ikke er noen selvfølge å holde sammen gjennom alvorlige kriser. Noen glir fra hverandre fordi de takler sorg ulikt.

– Vi har nok kunnet snakke godt sammen, mener Phillip.

– Eller jeg har snakket og du har lyttet, humrer Nina, men understreker viktigheten av å søke sammen når det røyner på.

– Vi var jo veldig glad i gutten vår begge to og har felles minner om han. Vi har respekt for hverandre, vi er mye sammen og har klart å hente styrke i hverandre. Hun legger til:

– Og så er vi så heldige å ha hver vår hobby, som engasjerer og krever tid. Jeg liker å strikke og sy og kan sitte for meg selv på syrommet. Jeg trives i mitt eget selskap. Phillip er ute på spillejobber, selv om det ikke er så mye nå. Han liker også å sykle.

– Da tømmer jeg hodet. Det er den beste medisin for meg, fastslår Phillip.

Sammen går de gjerne tur. Å komme i frisk luft gjør godt for både kropp og sjel.

Livsmestring
Nina skrev noen ord på Face book på niårsdagen for Anders bortgang. Om savnet, smerten, og om hvor vond denne tiden er hvert eneste år.

–Kroppen lever sitt eget liv. Desember og januar er krevende. Julen er på sin måte full av følelser, selv om jeg liker førjulstiden. Anders hadde bursdag 20. januar, 31. januar er datoen da han forlot oss. Begravelsesdagen og min bursdag er i begynnelsen av februar. Det blir mange tanker hvert år på den tiden, men jeg er åpen om det, og det hjelper meg, sier hun.

– Å kunne snakke om det som er vanskelig med noen man stoler, det er viktig, sier Eline.

Hun registrerer samtidig en endring i helsevesenet de siste årene.

– Da Anders døde, fikk mamma og pappa umiddelbart tilbud om profesjonell hjelp. Som søster ble jeg ikke spurt om jeg trengte noen å prate med, jeg måtte ta initiativ selv. Det hadde jeg fått tilbud om i dag. Oppmerksomhet rundt dette med livsmestring er endret, og det er bra, mener Eline.

Ingen fasit
Gleden over å ha blitt besteforeldre gir livet ny dimensjon for Nina og Phillip, og på barns naturlige vis er Jonathan en ressurs for de voksne. Da Elines samboer mistet sin morfar, kom femåringen med trøstende ord.

– Det går greit. Nå er han jo hos onkel Anders!

– For meg sier det noe om at overfor de små er det best å si ting som de er, selv om det er trist, sier mormor.

Nina, Phillip og Eline har ingen fasit på hva som er rett for andre som opplever det de har vært gjennom, men sier for egen del:

– Åpenhet har vært riktig for oss.