I 2009 var det en stor markering i vitenskapelige kretser: 200 år var gått siden Charles Darwin ble født. Samtidig ble publiseringen av hans bok ”On the Origin of Species” (Om artenes opprinnelse) minst like ettertrykkelig feiret! Den hadde nemlig blitt lansert i 1859, 150 år tidligere.
En kronikk omkring emnet naturvitenskap av Jostein Andreassen
Dette første av hans to hovedverk hadde 100 norske professorer i 1998 valgt som ”Tidenes viktigste fagbok”. Verket fikk suverent flest stemmer, men under kåringen noe senere samme år viste det seg at det bare var én eneste (!) av de ca. 30 tilstedeværende og mest ivrige som hadde lest den (idéhistorikeren Trond Berg Eriksen). Darwins bok var nemlig, kom det fra professormunn, ”like langdryg som ’Das Kapital’ fra Karl Marx hånd” (Dagbladet 14. aug.). Og det er jo ganske sant ..
Norsk oversettelse
Men hvordan i all verden kunne norske professorer velge en bok som de selv ikke hadde lest? Merkelig også det! Skyldtes det forutinntatt ideologi? Men om det ikke var nok: Kåringen falt faktisk sammen med lanseringen av den første norske oversettelsen av originalutgaven i Bokklubben Dagens Bøkers Kulturbibliotek, hele 139 år etter at forleggeren John Murray gav den ut i London i 1250 eksemplarer. Redaktør Elwin i det da velrenommerte magasinet ”Quarterly Review” hjalp den noe tvilrådige forleggeren ved å lese manuskriptet på forhånd, men han syntes Darwins tekst var ”et vilt og tåpelig stykke innbilning. På hver side led jeg av kvaler på grunn av Darwins mangel på bevis.” Men dersom forfatteren strøk det meste og heller gav ut boken som en lærebok i dueavl, ville den utvilsomt gjøre stor lykke (J. Browne: ”Darwin. The Power of Place. Volume II of a Biography”, 2002:75).
Hva så med Darwins andre hovedverk, ”The Descent of Man and Selection in Relation to Sex” (Menneskets opprinnelse .., 1871)? I år er det nemlig 150 år siden nettopp denne kom ut. For min del har jeg ikke observert noen markering. Boken er heller ennå ikke oversatt til norsk. Det er underlig, sett på bakgrunn av den nevnte feiringen av ”The Origin ..” for 12 år siden. Nei, forresten – i grunnen ikke. Det ville bli alt for kompromitterende for darwinistene. På mange måter har den vært svært kontroversiell fra første stund – også for dem. Nevnte redaktør Elwin stønnet da han leste gjennom Darwins nye manuskript: ”Det kunne være forståelig at menneskets hale ville visne bort når han ikke lenger hadde anledning til å vifte med den, men jeg skulle ha tenkt at villmennene fremdeles ville ha funnet den brukbar i tropisk klima for å børste vekk insekter. (…) Argumentene i manuskriptet du har sendt meg synes for meg ikke være lite annet enn nonsence (”drivel”). (Ibid. side 346f.)
I Norge skrev den kjente filosofen, professor M. J. Monrad: ”Skjønt det jo skal repræsentere et egte, ædrueligt Naturforsker-Standpunkt, gjør det dog ingenlunde Indtrykket af exact og omhyggelig Forskning, men bestaaer for en næppe ringe Deel i en, som det synes, temmelig ukritisk Samling af Beretninger og Bemerkninger af Tourister og Jægere fra alle Verdensdele” (Tankeretninger i den nyere Tid, 1872-73.)
Kryptisk spørsmål
Nå tar Darwin opp i sin fulle bredde det kryptiske spørsmålet han så vidt var innom på nest siste side i ”The Origin..”: ”Lys vil bli kastet over menneskets utvikling og historie.” Nå får vi servert hans teori om menneskets utvikling fra ”våre første stamfedre” – apene. Imidlertid kommer det også fram hvor gjennomført rasistisk og nedlatende Darwin er mot ikke-engelskmenn, kvinner og funksjonshemmede i denne boken. Verst går det utover de forskjellige fargede folkeslag rundt om i verden: Benevnelsen ”negro(es)” opptrer 75 ganger (x), ”race(s)” 311x og av disse fins bare få som er ”civilised” (69x) mens andre er laverestående ”low(er)” (7x). Av disse er igjen noen ”wild” (7x) eller ”savage(s)” (villmenn, 148x), ”barbarian(s) (42x) eller ”bastardised” (1x). (En nøyaktig oversikt over hvert eneste ord som er brukt, står listet opp med sidetall og sammenheng i en konkordans som kom i 1987, og en kan bare summere opp. Se litteraturlisten.) Men de som er ”idiot(s)”, kan ifølge Darwin være mer laverestående enn dyr (s.106 i originalutgaven). Og for all del ”aldri, aldri tro en indianer” (s.95).
Rent tragisk er det å lese hvordan kvinner blir framstilt: De kommer usedvanlig dårlig ut i Darwins bok. Samfunnet skal nemlig ifølge ham være strengt patriarkalsk. Kvinner er ”noe en velger seg” (s.170), dessuten har mannen en mye bedre forstand på de aller fleste områder. Det er tydelig at kvinnen bare når sin bestemmelse og intellektuelle nivå ved sin barnefødsel. I andre del, s.327 fins en lang liste over mannens overlegenhet overfor det annet kjønn.
Ingen avkom, takk
I de vestlige land bor ifølge Darwin de menneskene som er best – ikke overraskende står engelskmennene aller øverst. Heldigvis er han imot slaveriet, men egentlig er det til skade for menneskeslekten at de svake, sykelige, de med skavanker, de melankolske, forbryterne, moralsk fordervede og samfunnets unyttige etterlater seg avkom. Det er i alle fall å håpe at de unnlater å gifte seg! Men det er neppe noe lurt å vaksinere folk, for det fins ”neppe noe sted noen så uvitende, at han tillater sine dårligste dyr å forplante seg (s.168). Men dessverre, ”den likegyldige, skitne og håpløse irlender formerer seg som en kanin, den tarvelige, gjerrige, overtroiske, selvhøytidelige og ærgjerrige skotte” gjør heldigvis ikke det i samme grad, for de gifter seg sent. Derfor er det helt avgjørende at ”fremragende menn” som han selv etterlater seg et tallrikt avkom. Darwin fikk 10 barn med sin kusine Emma. Slik signaliserte denne innflytelsesrike mannen at det egentlig burde settes i gang organisert arbeid for å forbedre menneskeslekten, noe som hans dyktige fetter Francis Galton satte i system og gjorde til en av sine fremste oppgaver.
Denne lanserte ordet ”eugenisme” (rasehygiene) og var the British Eugenics Societys første president. Da han døde i 1911, overtok Darwins sønn, major i hæren Leonard Darwin (f. 1850). Da han gikk av i 1928, var han æresmedlem og hadde forfattet 10 bøker om rasehygienens nytte. Fra tre av sine brødre fikk han god støtte, Francis, George og Horace, de to siste ble adlet for sin vitenskap på andre felt. (Kilder: Desmond, Moore and Browne: ”Charles Darwin”, 2007:109, Oxford University Press. Se også Bergman, Jerry: The Darwin Effect (2014:12, Master Books). Sewell, Dennis kan i boken The Political Gene. How Darwin’s Ideas Changed Politics, 2009: 54, Picador dessuten fortelle om diverse etterkommere og inngiftet familie av Darwin som tok hånd om rasehygienearbeidets fortsettelse.
Sterk kritikk
Sistnevnte forfatter, Janet Browne, vitenskapshistoriker ved Harvard-universitetet, regnes som den fremste Darwin-biografen med sine to ”mursteiner” om mannen. I sitt forord til utgaven av Darwins ”Descent..” fra 2013 kommer hun med meget sterk kritikk av britens uttalelser i boken. Å gjengi dem vil føre for langt, men jeg vil sterkt oppfordre til å lese denne. Hun bebreider Darwin for å anvende biologien på den menneskenes kultur. Boken var ”a highly significant factor” i fremveksten av Rasehygienen – med alle dets fryktelige konsekvenser – og Sosialdarwinismen”. Hun forteller at kvinneorganisasjoner “bitterly attacked” forestillingene om at naturens orden var basis for mannsdominans og “kvinnens funksjon dermed var kun å reprodusere –ikke tenke”. I det berømte vitenskapelige tidsskriftet “Science” skriver Agustin Fuentes, professor i antropologi ved Princeton University den 21. mai 2021 at “the Descent..” er “ofte problematisk, fordomsfull og skadelig”.
Rasehygiene i Norge
Den fremste talsmannen for rasehygiene, eugenikk og rasebiologi i Norge var farmasøyten Jon Alfred Mjøen (1860–1939). Han grunnla Vinderen biologiske laboratorium i 1906, og var aktiv i internasjonale eugeniske fora. I verket Racehygiene fra 1914 mente Mjøen at et moderne samfunn måtte beskytte seg mot «dårlige» arvebærere (psykisk utviklingshemmede, forbrytere, prostituerte og andre) ved å nekte dem å få barn. I sitt tidsskrift Den nordiske race (1920) hevdet han at nordeuropeere var et rasemessig ideal. Mjøen stod utenfor universitetsmiljøet, og fikk hard kritikk for uvitenskapelighet, blant annet fra genetikerne Otto Lous Mohr og Kristine Bonnevie.
Stortinget vedtok den 1. juni 1934 loven av om adgang til sterilisering. Den eneste som stemte imot, var en innkalt varamann fra det lille Samfundspartiet, ingeniøren Gjert E. Bonde, som i odelstingsdebatten uttalte: «Jeg finner at dette forslaget som i dag er lagt frem for Odelstinget, er et av de farligste lovforslag som overhodet har sett dagens lys i landet.» Bortsett fra årene 1942 til 1945, da tvangssterilisering var hjemlet gjennom Quisling-regjeringens folkeættlov og ble utført på rundt 500 personer, var loven basert på frivillighet. Dette kravet ble likevel ikke alltid overholdt.
Frem til 1977, da loven ble opphevet og erstattet med en ny, var totalt ca. 44 000 personer (68 % kvinner) blitt sterilisert i Norge. Rundt 7 000 (16 %) av disse var blitt sterilisert på eugenisk grunnlag, et tall som omfattet psykisk syke, tatere og «sosialt mistilpassede». De resterende steriliseringene var såkalt «medisinske», dvs. basert på pasientens individuelle ønske, f.eks. til fødselskontroll. Således hadde det totalet antallet årlige steriliseringer vært økende utover hele etterkrigstiden, selv om tallet på eugeniske steriliseringer hadde droppet til nesten null i løpet av 1950-tallet.
(Fra Wikipedia, https://no.wikipedia.org/wiki/Eugenikk#Rasehygiene_i_Norge
LITTERATUR:
Barrett, Paul H. et al: A Concordance to Darwin’s the Descent of Man , and Selection in Relation to Sex. Cornell University Press 1987.
Browne, Janet (ed.): Darwin. The Descent of Man and Selection in Relation to Sex. Wordsworth Classics of World Literature 2013. (Med forord av Browne).
Ibid.: Darwin’s On the Origin of Species. A Biography. Books That Changes the World. Atlantic Montly Press 2006. (Med fyldig omtale også av the Descent .. på side 325ff.).
Darwin, Charles: The Descent of Man , and Selection in Relation to Sex. Introduction by John Tyler Donner and Robert M. May. Princeton University Press 1981. (Fotografisk opptrykk av originalutgaven fra 1871).
DeSilva, Jeremy (ed.): A Most Interesting Problem. What Darwin’s Descent of Man Got Right and Wrong About Human Evolution. With a Foreword by Janet Browne. Princeton University Press 2021.
Desmond, Adrian, Moore, James and Browne, Janet: Charles Darwin. VIP (Very Interesting People). Oxford University Press 2007.
Andreassen, Jostein: Darwinboken. Hva du ikke visste om Charles Darwin. Forlaget Origo 2009.
Ibid.: Darwinbogen. (2009. Dansk utgave).
Jostein Andreassen:
Jostein Andreassen har i årenes løp ikke bare skrevet i Fritidsnytt, men ofte også kåserier, kronikker, vitenskapelige artikler og om historiske hendelser i sikkert 25-30 forskjellige aviser, tidsskrifter, magasiner og i bøker her i landet og utlandet. Her er gjengitt en kronikk han hadde i en avis forleden (24.08.21). Jostein var naturfaglærer.
