Hun er Søgnejente, bosatt i Oslo, men kjenner en sterk tilknytning til hjemplassen. Nå har hun tatt et steg sørover.
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
Det har Anne Line Pedersen gjort ved å opprette en avdeling av begravelsesbyrået hun i mange år har drevet i Oslo. I Skippergaten i Kristiansand tar hun i mot etterlatte for samtale og planlegging av den viktige seremonien en begravelse er.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Spent
– Jeg flyttet med familien til Oslo i 2005 og fikk jobb i hjemmesykepleien i bydel Nordstrand, noe jeg trivdes godt med. Men etter hvert ønsket jeg å utforske andre muligheter, forteller Pedersen.
Hun tenkte at begravelsesbransjen kanskje kunne være noe for henne, og det ble at hun søkte og fikk jobb i et stort begravelsesbyrå. Der jobbet hun til 2017.
– Jeg opplevde at dette var en jobb som passet for meg, men fikk etter hvert et ønske om å drive for meg selv.
Våren 2017 etablerte hun ”Anne Line Begravelsesbyrå” og har i disse årene fått godt rotfeste i hovedstaden. Lysten til å starte en avdeling i Kristiansand vokste fram, delvis fordi hun flere ganger har fått forespørsel fra kjente som har mistet en av sine.
– Er det rom for flere begravelsesbyråer i Kristiansandsområdet?
– Ja, det mener jeg. Vårt byrå er et personlig byrå, hvor vi legger stor vekt på å følge pårørende tett gjennom hele prosessen, noe som vi ser betyr mye. Vi får gode tilbakemeldinger på nettopp det. Men jeg er jo litt spent på responsen her sør. Mange bruker byråer de kjenner, og som kanskje har vært brukt i generasjoner. Jeg tenker likevel at det er plass til flere. Derfor velger jeg å satse på en avdeling i Kristiansand.
Rullende kontor
Hun kommer til å pendle mellom Oslo og Kristiansand i tiden som kommer og har også fått med seg Christina Leland i sin nye avdeling. Leland har lang erfaring fra bransjen.
– Selv skal jeg være her mye framover, opplyser Pedersen, som ikke synes bilturene mellom Oslo og Kristiansand er noe problem.
– Veiene er blitt så fine, og jeg bruker å ta noen telefoner underveis, smiler hun.
Rullende kontor, med andre ord.
Givende jobb
Anne Line Pedersen synes hun har en meningsfylt jobb. Samtidig er det uten tvil krevende å møte mennesker i en sårbar og fortvilet situasjon. Forholdene rundt et dødsfall er ulike, og reaksjonen på å miste noen varierer sterkt. For mange er bare det å gå inn døren til et begravelsesbyrå en enorm påkjenning.
– Det er likevel ofte slik at når pårørende får satt seg ned, pustet litt og fått en kopp kaffe, så opplever mange at det er godt å få hjelp til å tenke på hva som skal skje de neste dagene. Få presentert hva som må gjøres, og hvilke muligheter som finnes, sier hun og illustrerer:
– Skal bisettelsen være religiøs, humanetisk, eller livssynsåpen? Mulighetene er mange i dag, og ikke alle vet om de ulike alternativene.
Hun legger til at det viktige er å være imøtekommende, lytte til de etterlatte og tilpasse seremonien etter deres ønske.
– Det som gjør denne jobben så utrolig givende er når de pårørende gir tilbakemelding på at de føler seg godt ivaretatt, understreker hun.
Litt psykolog må man også være. Ikke alle familier er gode venner, og innimellom er balansekunst en nyttig egenskap.
– Det viktige er alltid å sy sammen en seremoni som blir fin og verdig på vegne av den som er gått bort, sier hun og legger til:
– Som gravferdskonsulenter må vi være løsningsorienterte og møte de pårørende der de er i sorgprosessen. Vi tar den tiden vi må ha for å komme gjennom det som skal bestemmes, som typen begravelse, hvor seremonien skal være, sanger, dødsannonse og så videre.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Egen erfaring
At et dødsfall setter dype spor er det ingen tvil om, og i dagene før en begravelse settes livet på vent.
– For noen er det første gang de opplever å miste en som står dem nær. Andre har vært gjennom en slik sorgprosess før. Det er uansett fryktelig vondt, sier Anne Line, som selv har et minne fra da hun brått mistet sin far. Opplevelsen for 22 år siden gjør at hun i noen tilfeller oppfordrer etterlatte til syning før seremonien, for å se den døde en aller siste gang.
– Da min far døde, hadde han hadde levd med ALS i mange år. Jeg var i utlandet da det skjedde, det var helt grusomt. Han ble bare 60 år, og selv om han hadde vært syk lenge, kom dødsfallet helt uventet.
Dagen før begravelsen ble Anne Line klar på at hun måtte se sin far en gang til.
– Jeg fikk ikke fred. Mamma ringte gravferdskonsulenten, som stilte opp med det samme. Vi møttes i bårehuset ved Søgne gamle kirke, forteller hun.
Å se faren i kisten, og kunne bruke den tiden hun hadde behov for, ble avgjørende.
– Det ble en veldig fin stund, og samtidig en erkjennelse av at pappa ikke var hos oss lenger.
Hun roser gravferdskonsulenten for tilstedeværelse og empati. For henne ble dette et vendepunkt i sorgprosessen, men også en pekepinn på hvordan hun selv ønsker å være overfor pårørende.
– I vår jobb tar vi oss av de døde, men de er jo døde. Det er de levende vi møter, og som vi skal gi en god opplevelse når de skal ta farvel med den som er borte, sier Anne Line Pedersen.
Hun er takknemlig for lærdommen hun fikk den gangen.
– Hvilket syn har du selv på liv og død?
– Jeg ser jo tydelig hvor skjørt livet kan være, det ser vi hver dag i denne bransjen. Hun legger til:
– Grip dagen, vi må leve det livet vi har fått og ta godt vare på hverandre mens vi er her!
Gravferdskonsulent Anne Line Pedersen har innredet et lokale i Skippergaten i Kristiansand.