I dag kan du lese foredraget som Jostein Andreassen holdt i forbindelse med utstillingen «Høllen – ei levende havn» på Søgne gamle prestegård.
Foredrag – derfor nokså muntlig – på Søgne gamle prestegård søndag 29. januar 2023.
Av Jostein Andreassen
Hallo, alle sammen! Dette er enormt emne, som jeg bare her kan stryke på overflaten.
Jeg sitter på mye stoff, lover derfor å komme med mer om havnen vår i Fritidsnytt etter hvert.
Ja, alle er vel glade i Høllen, der skjer det alltid noe, og når jeg skal ut og sykle, havner jeg alltid i Høllen. Hyggelig på Shantyen er det også.
Andre her i salen kjenner dessuten «Verven» bedre enn meg, de har jobba der. Noen har også vokst opp der. Men i denne sammenhengen utelater jeg Motorfabrikken og dens rolle, synes det vil føre for langt her og nå.
Tegnet rutebåten «Trippen»
Etter mitt foredrag får vi et godt innblikk om «Plasten» –som i praksis «overtok» etter Verven – av Per Thomas Govertsen. Som vi vet, er han jo meget kreativ, jeg spår et helt annerledes foredrag enn mitt, han sitter dessuten på en stor haug med dokumentasjon: Faren Peder Govertsen, en hyggelig mann som jeg kjente godt, var bestyrer der, men han var dessuten driftsingeniør på Verven allerede fra våren 1956.
Da kom Peder rett fra «Teknikken» i Grimstad og ble bare 22 år gammel satt til å tegne «Trippen», en rutebåt mellom øyene like utenfor Stavanger. Så han var jammen dyktig!
Først litt om min egen befatning med Høllen Skipsverft, som du skjønner og sikkert vet: Vi kalte bedriften bare for Verven.
Både min bror Jan Bjørn og min far John på Kleiva jobba der.
Begynte i ung alder
Jan Bjørn begynte der i ung alder. Han fikk snart sveisesertifikat og var med på de store fartøyene på slutten av 1950-tallet. Siden ble han kapra av Øgrey i Vågsbygda. Fra 1960-62 var han med på fritida og hogde opp gamle skip der nede. Huset hans på Eig ble bygd på denne tida, delvis reist av slike materialer. I årene fra 1961 til jeg forlot barndomshjemmet 20 år senere, lå jeg i ei skipperseng som stammet fra denne virksomheten. Skrivepulten i stua var også fra en skipperlugar, jeg brukte den i alle år.
Jeg var også med min far ut på besøk på de store skipene som lå i opplag rundt 1960 i ly av Nodeholmen, kanskje fire på det meste. Et minne fra disse opplagsskipene er store jernfester for disse ytterst på Seiodden på Høllebakken og på piren vest av Seilerbua. Noen av sjøfolkene som var vakter om bord, var med oss ut og kjølpa. Vi fikk mat servert der og sterkt krydder med hjem, dette var forresten eneste gang jeg hørte min far, som var gammel sjømann, snakka engelsk.
Hadde fem kroner i timen
Det var fort gjort for oss å komme ned til Høllen: Sykle over Monen, ned til Vestrus, ut Udjus og ned Saraskleiva. Så gjennom en våt sti i takrørbeltet på en sti til Solta. Forbi Simon Oftenes’ hus og forbi det gamle verkstedet til Ole Tjomsland og vips! Så var vi på Verven!
John, min far, brukte moped. Erling Sangvik fortalte hvordan han begynte på Verven: Erling sa at det var vanskelig med jobb akkurat nå (ca 1952), de hadde ikke så mye arbeid. Da sa min far at det var ikke så mye arbeid han trengte.
John hadde respekt, fordi han hadde vært på «Sigurd A.», på hummertransporten til Frankrike på 30-tallet. Svært godt kjent på Norskekysten. Jeg mener han førte «Trippen» til Stavanger.
Lønningsposen hans husker jeg: den var delvis gjennomsiktig med en lang hvit strimmel. Det var «timene». I 1958 hadde han 5 kroner timen. Hundrelappen var stor, rød og utbrettbar, med tømmerfløtere.
Fikk 5-øring som kjede
Jeg kom første gang til Verven da jeg var 7 år. Torjus Jonassen, smeden, var mest oppmerksom mot meg, men alle var greie. Torjus boret hull i en 5-øring og tredde den på ei snor, så kunne jeg gå med den rundt halsen. Vi var inne på lageret hos vennlige Grummedal.
Allerede da stusset jeg over at jeg fikk lov å følge i fotsporene til min far rundt om på bedriften, at de vågde, men jeg husker også hvor koselig det var oppe på spiseloftet.
På veggen var hengt opp de mange modeller av de båtene som var bygd på Verven. Jeg var på befaring sammen med Johan G. Olsen da de skulle legge ned Plasten på 90-tallet, prøvde å få modellene til museet i Søgne. Det ville han ikke. De er vel på Boen i Tveit nå?
Godt arbeidsmiljø
Arbeidsmiljøet på Verven virket godt, min far trivdes der. Det var flinke folk, stadig var det nye utfordringer som de løste. Akkurat som i Hellesund – det var liksom ingenting av tekniske ting de ikke kunne få til.
Avslappet, hyggelig miljø, ja visst, men folkane kunne virkelig jobbe når det trengtes. Da ble det tatt inn ekstra folk: Bildet fra 1956 i «Søgneboka» foran beddingen til det store skipet «Arasjø», som undertegnede skaffa navnene til, viser hele 46 personer. Når arbeidsdagen var slutt, slapp de vissnok bare verktøyet der og da, og det lå der da de kom igjen neste dag, også over helga. Folka arbeidet også hele lørdagen, så etter hvert bare halve. Barna i Høllen lekte på området.
Ellers har jeg mange opplysninger om Verven og Høllen fra Arne Sangvik, født 1901. Han jobba på Verven ca tre år midt på 20-tallet og var med på skøytene, sammen med gamle båtbyggere fra Lillebåtane og sluppane.
Var tungt å stå og høvle
Hva de fortalte, meddelte han til meg. Han sa det var tungt å stå og høvle på skutesida på skøytene en hel dag. Arne fortalte også at det ble krevd inn ringpenger for bøndene på Sangvig: Det gjorde Olav Ånensen. Han bodde i krysset mellom veien ut til Høllebrygga og veien ut til sanden. Bruk nr 120. Huset står i «Søgneboka». Huset ble flytta opp Hølleveien til 50 meter fra Vallesverd, på motsatt side. Rolf Bentsen, fagforeningsmann, gift med dattera til Julius Berge, Malmfrid, bodde der. Protokollen for ringpengene ble liggende hos Massy Jonassen i Hølle-dale.
Bakgrunn for Verven
Dampsava fra 1871 innerst i Høllebukta var svært sentral og gav mange arbeidsplasser. Men den brant 10. august 1888. 10 hus strøk med. Fryktelig. I «Søgneboka» står det at 7 mann i Høllen var tømmerfløtere, jf. «Førebommen». Der kunne tømmeret stoppes med kjettinger.
På den tida var det stor trafikk med slupper: Danmarksfarten. Ferdig lasta med trelast fra sava, ble sluppene slept eller buksert ut Høllebukta med lettbåten, den hang ute av veien på daviter akterut og kunne sjøsettes på et øyeblikk.
Ute av Høllebukta og ved motvind, brukte de ankerspillet til å forhale eller varpe seg opp til Karet eller til bolten som ennå står i øst, på det røde fjellet, den rosa gneisen midt på Nodeholmen.
Da fikk de høyde nok til å krysse seg ut Høllefjorden. Det er ikke så lett, har selv prøvd, men klart det med Listerskøyta, men en måtte være påpasselig! Begynte en ved Karet, så stod liksom Nodeholmen og Saltholmen i veien.
Enorme mengder
Enorme mengder med materialer, stav, ved og eikebark gikk ut fra Høllen, til Danmark, og gjerne til Egersund og Stavanger. Mange kjenner sikkert bildet fra Høllen og Verven ca 1912: Se det i stor forstørrelse på Nygård skole eller oppe på gavlen på Shantyen.
Min beskrivelse har vært slik at det er sluppen «Sille Marie» som blir forlenget og blir omgjort til en galeas med to master, tilhørende brødrene Salomonsen fra Kabbelhola bak det senere Agderstrand.
Flere år senere havnet skuta hos Gerhard Urheim på Underøya, som døpte den om til «Audna». «Sille Marie» var den siste sluppen i Søgne jeg vet om som ble forlenget på denne måten. I ettertid har jeg hørt at John Holmen, som seilte med den i 8 år, hadde sagt at dette skjedde i Fuglevig. Det er trolig det rette, det er helt sikkert at nettopp det skjedde med sluppen «Den gode Hensigt» i Fuglevigstanda i 1899. Så ..? Dermed er det usikkert at det er «Sille Marie» som er på beddingen på bildet. Vi må se etter i assuranseprotokollen på Statsarkivet!
Ble forskrekket
Om den nevnte sluppen «Den gode Hensikt», så holdt denne til i Høllen rundt 1900. Fører var Syvert Christian Syvertsen, nå Høllegada 7. Lærer Tobias Eig, nabo hjemme hvor jeg er fra ved Lundeelva, likte godt å komme nedenom når sluppen la til kai. Trolig kjente han Syvert. Han ble der ei stund. En gang ble han der noe lenge og var litt ustø der han gikk opp Høllegada. Ei fornem dame fikk se ham og ble forskrekket: «At en mann i din stilling kan tillate seg å gå gjennom Høllegada her i en slik tilstand!» Tobias sa at hun måtte virkelig unnskylde, men «han hadde gjort det i den gode hensikt.» Dama ble så på lotten at Tobias slapp med det.
Høllen var nokså forskjellig fra nå og «før i tida». De velhavende og de med «møblerte hjem» bodde i Høllegada. De mindre bemidlede bodde på Sanden. Gudrun Haugstad, f. Andreassen 1900, var datter av skipper Andreas Andreassen og kona Marie. Hun var datter av gründeren Hans Jørgen Hansen i Vestergada.
«Å snakke pent»
I et intervju med undertegnede ca 1990 fortalte Gudrun at hun lærte av sin mor å «snakke pent». De måtte ikke snakke som bøndene lenger oppe i Hølle-dalen, for ikke å snakke om oppe på slettane på Sangvig. Massy Jonassen, som bodde ca 200 meter ovenfor det øverste huset i Høllegada, sa det slik da jeg nevnte dette for henne noen år senere: «I Høllen sier de piger, men mi seie jente» (den gamle søgnedialekten har ikke –r- i flertall).
Skipperne Andreas og sønnen Hans Argentino Andreassen (sønnen var født i Argentina) hadde en avlang storebåt, «Kamelen» – med den klarte de å krysse seg ut av Høllebukta. Det gjorde ingen andre. Godt gjort, ikke minst å klare å passere den siste steinen Griseraua aller ytterst SØ på Høllebakken!
«Vervesladden»
En annen kjent småbåt i Høllebukta var «Vervesladden». Den var til mangslungen bruk på Verven. Nå er den i Båthallen i Maritimt museum på Bygdøy. Dit kom den i 1936. Den var en typisk Lillebåd, bygd av «Mesteren», trolig mens han gikk i lære hos båtbyggeren Jens Leire før 1890. Gutter og jenter i Høllen i mellomkrigstida lånte eller tjuvlånte denne til seiling på Høllefjorden. Mange som vokste opp rundt 1930 i Høllen har fortalt undertegnede om det.
Først: Høllen Skipsverft i et nøtteskall
Stifta 1890 på ruinene av Dampsava av Martin Langfeldt fra Hellesund og Kervel Hansen, en gründer i Høllen. Han hadde butikken, hadde også vært en av hovedmennene bak Dampsava. Han mista huset sitt under storbrannen. Huset på den tomta brant for ham i 1879, 1888 og 1931 (Leilighetsbygget, der Ditlefsen senere etter Hansen, hadde butikk.) Huset nedenfor er bygd ca 1860 og klarte seg alle tre gangene.
I 1910 ble firmaet overtatt av nevnte skipsbyggmester Andreas Kristiansen, kalt Mesteren, han var fra Kapelløya og sønn av skomaker Kristian på Odden. Hans sønner Reinert og Kristian Andreassen var også med, litt avbrutt. De to overtok 1936. Alt arbeid hadde blitt mye lettere da den elektriske strømmen kom til Høllen i 1920.
Høllen måtte evakueres
I 1946 ble Verven formelt overdratt til de tre sønnene av Reinert, altså Reidar, Erling og Anker, alle hadde tatt etternavnet Sangvik. Disse omregistrerte firmaet til Høllen Skipsverft, til Høllen Skipsverft brødrene Sangvik. Reinert og Kristian fortsatte som konsulenter.
Men det hadde vært en del dramatikk under krigen: I september/oktober 1944 måtte hele Høllen evakueres nedenfor Grindlands hus på grunn av en forsvarsordning mot en forventa alliert invasjon: Enmannstorpedoen «Bieber» skulle settes i beredskap. Det kom tanksperrer i to eller tre rader mellom Solta og like til fjellet rett sør for det bakeriet som nå er til salgs oppe i Høllegada 13.
Alle hus nedenfor ble evakuert og vinduer og dører ble spikret igjen. Georg Lohne fikk den formidable jobben, men aldri noen betaling for den, ifølge Arne Sangvik. Verven måtte en stund forflyttes til Birkedalen.
Aksjeselskap i 1957
Firmaet Høllen Skipsverft, Brødrene Sangvik ble aksjeselskap i 1957. Dette var for sikkerhet, store båter skulle bygges! I 1959 ble firmaet overtatt av Kristiansand mekaniske verksted. De satte i gang plastbåtproduksjon.
Så tar vi for oss Verven i mer detalj:
De første ca 20 årene ble det på Verven produsert en rekke større seilfartøyer. Siden ble det mer skøyter, foruten en mengde reparasjoner av fartøyer av alle slag. I årene 1904-50 ble det bygd 55 skøyter i Høllen, jeg hadde en oversikt i Fritidsnytt nr 8 i 2022, side 16f. Skøyta «Ida» tilhørende Hans Andresen fra Monsøya (omdøpt siden til «Monsøy», er ikke kommet med på den lista.) Av de 55 vi kjenner, gikk 31 til Flekkerøya og 17 til Søgne, 7 utenbygds ellers.
Min bestefar Ole på Kleiva, Fløndre-Ola kalt, eide galeasen «Farvel» 1906-08. Han bygde da murhuset ved Strømmen i Lundeelva, tok opp murstein i ballast. Så fikk han bygd seg «Cook» i Høllen i 1908. 63 fot. Det er kalt en motorgaleas. Seilte til Gøteborg og fikk satt inn to 30 hk Skandia.
Mange fortellinger om bestefar
Det er mange fortellinger om bestefar. Folk samlea seg i byssa på bestefars skøyte «Hungersnøden» under krigen og hørte på radioen fra London, rett under alle fra okkupasjonsmakten på Høllebakken!
Mange har nevnt at han til stadighet rulla ei tønne med sild inn i bua til russerfangane som venta på transport til Hellesund eller leiren på Rosseland.
Min far John på Kleivas skøyte «LEIK» ble bygget på Verven i 1935. Den hadde en 30 hk Wickmann-motor og såkalt «panserakterende».
Andre og mer kjente fartøyer er losskøyta «Songvår» av Hellesund, som nå blir restaurert, «Lise Andre» som gikk på Frankrike med hummer, «17. mai» av Hellesund som forliste 12. mai 1910 med tre mann om bord og 19 barn ble farløse. Islandske «Hjalmur» ble hevet av Kristian Andreassen etter forlis på Ballerskjeran og reparert, det var i 1931. Denne ble leid av nevnte John til Danmarks-fart.
Bygde to motortorpedobåter
I 1955 ble det bygd to motortorpedobåter av tre før en gikk over til fartøyer av jern, ferjer og større skip. Da ble Verven avstengt, arbeidet var nemlig for marinen. Vaktmannen på nettene Andreas Thorkildsen ble utstyrt med en svær revolver. Eik fra Tyskland. 87 fot lange. Pacard maskiner, 4 stk, 4800 hk, maks fart 41 knop. 18 mann, hadde en 40 mm og en 20 mm Bofors kanon. 4 torpedorør.
La oss ta for oss noen få av de mest kjente fartøyene bygd på Verven:
Kort om enkelte kjente skip fra Verven:
Skonnerten «Søgn»” 1892. 110 fot. Partsrederi 36 deltakere fra bygda. Seilte på Brasil, forliste i Vest-India fem år senere.
«Vårbud» 1894. Det ble laget et flott dikt som står i Jan G. Langfeldts bok om Verven (2009), side 76. 135 fot. Bark, billigere å drive enn en fullrigger, færre sjøfolk om bord. Det er vel snaut noen skute som har vært så kjærlig omtalt i Søgne som «Vårbud».
Andreas og broren Joakim Andreassen fra Høllen var henholdsvis skipper og styrmann. 42 partsredere, nesten alle fra Søgne. Korresponderende reder var også fra Søgne. Familien var om bord, kona Marie død om bord 1905, da ble skuta malt svart. Torpedert av en tysk undervannsbåt utenfor Franskekysten 25. juli 1917. Andreas sønn Hans Argentino nettopp overtatt som skipper. Alle om bord, 8 mann, kom uskadd inn til Brest.
Dampskipet «EROS»
Dampskipet «EROS» bygd 1900. Skipper Herlof Andersen. 147 fot. Eksplosjon på Island 1913. Anton Jonas Andreassen, sønn av Mesteren omkom. Tatt siden av tyskerne, forliste i 1917 i Østersjøen.
Motorskonnerten «Artic» 1909. 116 fot. Leid av Wellmann-ekspedisjonen for en reise til Spitsbergen. Han var en amerikaner som vilel til Nordpolen, hadde luftskip, etc. Skuta kondemnert allerede i 1910.
Motorskonnerten «Sangvik» 1914. 73 fot.
Dampskipet «Svartisen» 1917. 94 fot. Brukt til selfangst.
Rutebåten «Øya» 1919. Blindleia, Flekkerøya.
Motorskonnerten «Sangvik II» 1920. 101 fot. Siden omdøpt til «Storsælen». Selfangst. Hadde 5770 seler om bord da det sank i 1928.
Rutebåten «Søgne». Salomonsen på Trysnes. Først rutebåt Tånevig – Kristiansand, så etter krigen ved Tvedestrand.
Fraktefartøyet «Soam» 1955. 75 fot. Reder: Rolf Tobiassen, Mandal.
Ferger «Trippen» 1954. 52 fot. 250 passasjerer. Ble siden lekter.
«Øybrua». 1956. 63 fot. Stavanger. Ble lekter, i bruk i 2008.
1957: Høllen skipsverft ble som nevnt AS pga økonomisk risiko å bygge store båter. Styret: Tollef Snaprud, Erling Sangvik, Jørgen H. Lohne og Reidar og Anker Sangvik. Revisor Henry Mathiesen Schou. Disponent Erling Sangvik. Verksmestre Reidar og Anker Sangvik. Peder Govertsen driftsingeniør. Albert Johansen, sjef for snekkerverkstedet. Lagersjef Ragnvald Grummedal. Hjørdis Andersen sekretær og regnskapsfører. Reidar Eikås sjef for maskinverkstedet. (John på Kleiva, leder for malergjengen.)
Nybyggene i stål ble større og større. «Trippen» var den første, 1956 «Trysfjord» 105 fot, bygd i den store hallen, men de tre neste, «Arasjø», ”Storesund” og «Hellesund» var alle på 187 fot, ute. Disse siste fartøyene tok mye plass på beddingen! Meislingen ble svært støyende.
«Trysfjord» til Torleif Jensen, omdøpt flere ganger i forbindelse med salg.
1957: «Arasjø» til Natvik i Oslo.
1958: «Storesund» til Knutsen i Haugesund. I 2007 var det fremdeles i fart under navnet «Trident Cape» (Malta).
«Hellesund» til nevnte Knutsen. Omdøpt flere ganger ved salg. I 2007 fremdeles i fart med navnet «Inspector» i Holland.
På stabelavløpningene var det svart av folk og stor fest. De husker mange!
Disse største skipene var 59 m lange, det var 64 m fra enden av beddingen til land på den andre sida. Trosser og kjettinger for å stoppe skipet etter 5 m.
Økonomiske problemer: 1959. Verven ble datterselskap til Kr. sand mek verksted.
KILDER:
Erling Sangvik: «Historie om gårdssnummer 23 Sangvik i Søgne og underliggende bruksnummer for Høllen og Sangvik Tidsrommet 1859 til 2002» (u.å., men trolig 2002). Kompendium.
Bent Bentsen: «Slektsrøtter. Glimt fra våre forfedres liv og arbeid» (1989). Bentsen var gift med Hølle-jenta Odny Andreassen, datter av Hans Argentino Andreassen. Kompendium.
Jan G. Langfeldt (2009): «Fra seilskuter til motorfartøy. Historien om skipsverftene i Høllen og Ny-Hellesund.» Bok.
(Jeg var selv en venn av Erling Sangvik. Ble spurt både av folk knytta til både Verven og Bentsen & sønner på Kapelløya – om å skrive deres historie. Da jeg innså at jeg ikke ville rekke å skrive selv, spurte jeg Jan. Han leverte et meget grundig arbeid! Så derfor, det er veldig mye stoff om disse vervane som er bevart og tilgjengelig.