Det ligger litt mysterium og noe eventyrskog-romantikk rundt ødegården ”Gisles plass”.
Av Jostein Andreassen
Det er langt utenfor allfarvei, men når en kommer der, skjønner en med en gang at her, her må det ha vært både ensomt, stille og hardt arbeid for føda. Kanskje litt fiske i ferskvannene i nærheten og mye jakt på storfugl. Elg var der ikke da, ei heller rådyr, men sikkert litt hare.
Fredløs?
Hvem var så Gisle? Jo, de gamle tradisjonsbærerne på Kleppland, Trygve Jensen, f. 1905 og som hadde flyttet til Hølleveien, hans bror Jens Tønnessen, f. 1901 på hjemmegården under Flauheia og Simon Bakkevold, f. 1914 på Bakkevollen, de fortalte videre det som deres fedre hadde sagt.
Det bestod i at Gisle bodde langt der inne i skogen fordi han var erklært fredløs, videre at han ble drept av en bjørn. Nå kan det jo være at fantasien til folk på gården før dem hadde gjort Gisles skjebne litt mer dramatisk enn som egentlig var tilfelle.
Kirkebøker
For ifølge kirkebøker og bygdebok for Greipstad (”Gisles plass” ligger nemlig noen få hundre meter over på denne sida av den gamle grensa) bodde det en mann ved navn Gisle Torjesen Fiskebudalen (ca 1769-1810) i nærheten av Linnåsen fra 1793 av.
Artikkelen fortsetter under illustrasjonen.
Det går også fram at det var Gisles bestefar, Aanen Gundersen som festet ”Et Rydde Plads i Birkenes Skov kaldet Fiskebodahlen” i 1724.
I 1790-årene må Gisle ha overtatt. Han fikk flere barn, noen døde små eller ganske unge. Kona het Anna og var fra Skogen like nordenfor. En av sønnene het Torjus, en datter var Gunhild. I 1802 flyttet familien nordover til Skogen, så i 1810 videre til Bjølle under gården Hævåger vest i Søgne. Der døde Gisle kort tid etterpå.
Hvordan komme dit?
Hvordan kommer en så til Gisles plass? Jo, om du tar Vranglevannsveien fra Tangvall opp til Gloppa, går du videre mot Linnåsen via Fjellan. Helt i bunnen av Linnåsvannet (stien passerer der på planker), tar du av fra stien og går gjennom skogen nordover ca 7-800 m.
Det er også store myrområder øst for vannet, men skal du gå over der, må der være tørt! Min turkamerat Ivar Borø og jeg holdt oss helt nær vannkanten på østsida. Der var det overraskende lett å gå, nokså flatt, og vi støtte stadig på beverrenner som faktisk gikk langs med vannet. Her var det jammen sjarmerende, aldeles uberørt natur! Vi måtte passere over et par myrer og en bekk eller to. Dette var så pass tidlig i den tørre sommeren at det gikk greit.
Svære osper
I enden av Linnåsvannet støtte vi på en svær beverdemning, la oss si 8-10 m bred og 2,5 m høy. Den var så kompakt at til og med en elg hadde gått over. Vi så sporene. For her var det mye stivnet mudder på toppen. Litt av en konstruktør, den beveren, jeg har aldri sett noe liknende, hadde denne eksamen fra NTH? Vannbassenget den hadde stengt av, var Svartetjønna. Vi gikk over demningen og fulgte oppover på vestsida. Et stykke oppover kunne en gå ned under upsa og følge den til målet.
Kjetting med krok
Like før den lange helleren kom vi over en kjetting med krok som tydeligvis var brukt til festing i tømmerstokker for frakt med hesteslede. Trolig en gammel sak.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Et sted i helleren har det trolig en gang vært bebodd, kanskje i forbindelse med byggingen av hus på stedet. For dermed kom vi til ”Gisles plass”. Svære osper var felt av beveren og lå over tomta. Ei diger furu grodde midt i det våningshuset hadde stått. Stedet var derfor lett å finne.
Bolighuset til Gisle og Anna må etter hjørnesteinene å dømme ha vært ca 4,5 x 4,5 m, og 10-15 m lenger nord må det ha vært et uthus for dyr og for. Det var noen slike steiner der også.
Arild Heimdal er godt kjent på ”Gisles plass”. Han var der oppe noen dager før oss sammen med 8-10 spreke kamerater. Jeg tror vi alle ble fascinerte av den uberørte naturen i grenseområdene mellom bygdene våre. En virkelig flott opplevelse.