Utenfor kirkegårdsmuren til Søgne hovedkirke, like ved det vi kunne kalle «hovedinngangen», ligger en tung, noe flat og nå sterkt mosegrodd stein. Det er Lensmannssteinen.
Av Jostein Andreassen
Det er all grunn til å tro at den ble flyttet dit like før innvielsen av den nye kirken på høyden «Robekkskallen» på Lunde den 29. november 1861. Før det lå den formodentlig et par meter nord for inngangen til Søgne gamle kirke, den tidligere hovedkirken, da også kloss i muren. Etter all sannsynlighet er bruken av denne som lensmannsstein følgelig over 500 år, og tenk på alle de viktige meldingene som er blitt lest opp for søgningene derfra!
Etter gudstjenesten
Ifølge tradisjonsbæreren Johan Tangvall tok bruken etter hvert slutt noe før 1920. Da hadde folk begynt å abonnere på aviser, og allmuen kunne holde seg orientert på slikt vis. Før måtte viktige kunngjøringer og offentlige lovforordninger leses opp for folk der de ofte møttes i stort antall, og det var etter gudstjenesten. Var det svært viktige meldinger i gammel tid som virkelig hastet, gikk budstikka med Kongens initial fra gård til gård.
Kirkebakken var et viktig sted, om en hadde fått nye klær måtte de jo vises fram, det skulle vel sladres litt også, og i eldre tid måtte guttene på rundt 20 år eksersere. Folk hadde gjerne gått eller kjørt med hest og karjol litt langt til gudstjenesten, og på kirkebakken fant de fram nistekurva. Moro å treffes en dag en hadde litt fri etter arbeid hele uka!
For i gammel tid het slike steder Kirkebakken, gjerne en voll. Lensmannssteinen måtte stå utenfor kirkemuren, ikke noe «verdslige» ting innenfor der, nei! Hos oss, tilfeldigvis, er der en virkelig bakke også på stedet, og den heter da også, logisk nok, Kjerkebakken.
På toppen av den var det i min barndom fint å sitte og skrive bilnummer, en kunne se alle de bilene som kom gamle riksvei 40 på god avstand, så nå gjaldt det å holde blyanten klar. Var det et utenlandsk nummer, så kunne du selge det til andre barn som samlet, jeg kommer ikke på noen som ikke gjorde det, og jeg fikk sikkert 50 øre for noe så sjeldent som fra en fransk turistbil: Det var så mye at jeg husker det ennå: 498 FY 78, selv om det må da være 60 år siden.
Bilene forstyrrer
Stedet «skjemmes» nå litt av alle bilene som farer forbi, ikke lett å lese kunngjøringer og viktige meldinger for folk som kommer fra gudstjenesten i vår tid. Det samme ville nå gjelde borte på Søgne, veien går jo kloss i muren. Før var det nok lenge mellom hestekjerrene som kom, og borte ved Gamlekjerka var det ikke gjennomgangsvei i det hele tatt, brua over elva og veiomlegginga kom først i 1934. Før det rodde en eller skota over til – eller fra – Stausland, i en pram.
Gull og sølv i Søgne
Om jeg vet om noe som ble lest opp fra steinen? Ja, den 13. februar 1903 gikk lensmann Alfred Olsen fra Lunde høytidelig opp på Lensmannssteinen og leste en viktig kunngjøring: Det var noe så spesielt som «Mutingsbrev for Hr. C.A. Wathne i Mandal, Disponent og Bestyrer, og hans Medfinder Hr. Abram Abramsen Trysnæs, Søgne.» Det gjaldt gull- og sølvgruva (!) på Vestre Lauvholmen ved Torøya i Søgne-skjærgården: «Rene Guldkorn kan dog sees med blot Øie.» Gruva var nettopp blitt oppdaget, den, så nå gjaldt det å få formell adgang til rettighetene. For kunngjøringen skulle lensmannen ha hele 80 øre. Hvordan dette gikk i fortsettelsen? Nei, dessverre, her må det bare opplyses at ingen ble rike av det funnet ..
Men til Søgne og kommunen:
Ta godt vare på Lensmannssteinen!
Bildetekst: Her er det ”Lensmann” Karoline Andreassen, elev ved Langenes skole som høytidelig leser opp fra den gamle protokollen på Lensmannssteinen, og det ser ut som om det er noen veldig gode nyheter hun bringer til sine tilhørere på Kirkebakken i dag!
Saken stod på trykk i Fritidsnytt nr 9/2024
