Jens Drange er pensjonert lærer som er bosatt i Søgne. Barneårene og årene med sommerjobb i foreldrenes butikk med kaffebrenneri, i Kvadraturen i Kristiansand, husker han godt.
Av Vibeke Garmann Johnsen
– Butikken ble etablert i 1842, av min bestefar. Min far og mor drev butikken og kaffebrenneriet videre, og mor drev den alene, da far døde, forteller Jens Drange.
Det var mange kolonialbutikker i Posebyen på den tiden, nesten på hvert gatehjørne. En kan se husene som hadde butikk, i dag. Det er de med de avkuttede hjørne, der inngangen til butikken var.
– Det var kaffebrenneriet som ga inntektene, forteller han. Butikken solgte ikke bare til kundene som kom, de leverte også til grossister. Det var flere grossister som leverte til hele Sørlandet. Det var et lite kafferbrenneri til i Kristiansand som het Lømsland.
Han gir denne beskrivelsen av hvordan det var å vokse opp i butikken med kaffebrenneri.
Midt i Posebyen lå Kaffebrenneriet til mor og far. I Skippergata 94, der ble det brent tonnevis med kaffe! Kolonial butikken vendte ut mot gata, mens brenneriet lå i bakgården. For et sted å vokse opp!
Hver dag, unntatt søndag, gikk maskinene for fullt, året rundt, aller mest ble det brent rundt juletider og også gjennom sommeren.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Dumt at en av disse kaffebrennemaskinene ikke kom på museum. Det var utrolig mange tonn kaffe som ble laget på disse maskinene. En ser her kjøledelen til kaffebrennemaskinen.
For alle som bodde i Posebyen var det umulig å ikke kjenne eimen av kaffe hver gang en brenning var ferdig. Dampen fra pipa brette en aroma av duft så pirrende at det var umulig å la være å gå forbi butikken uten å handle, nettopp kaffe og diverse annet. Vår butikk O.M Dranges Efterf. var langt fra den eneste som solgte kaffe. Frem mot 1970 kunne du finne kolonialbutikker på nesten hvert gatehjørne i Kristiansand, og eieren holdt til i samme hus. Og for en lukt når du steg inn gjennom døra til butikken, en himmelsk blanding av alskens varer som ble solgt i løsvekt.
Men det var denne kaffen da, hvor kom den fra?
Jo, til havna med båt, videre losset på lastebil til grossistene, som da stod for import av de ulike typer kaffe.
I striesekker, hver på cirka 60 -80 kilo. Cirka10 sekker i hvert hiv inn på loftet, etasjen over der maskinene ventet på å ta imot en herlig blanding av ulike sorter kaffe. Brasil, Java, Mocca, Malabar husker jeg godt. Beste kaffe ble det alltid med Java og Mocca.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Dranges kaffebrenneri og butikk lå i Skippergata 94.
To digre tyske Probat-maskiner stod støtt på betonggulvet og ble matet etter beste oppskrift, ingen automatikk der i gården. Motor, drevet med reimer, støyet en del, fyrrommet som var koksfyrt, ble jevnlig sjekket på temperatur, ikke for varmt, ikke for lavt. Du kan sammenlikne det med en gammel bakerovn.
Etter cirka 15 minutter i jevn bevegelse i trommelen, ble spjellet åpnet. Det knitret i den brune, blanke kaffen, i det blandingen ble spredd ut til avkjøling, konstant i bevegelse. Nettopp på det tidspunkt gikk varmen ut av maskinen og videre ut pipa. Denne godlukta pirret nesene på byens borgere, først og fremst fruene i byen.
Ikke rart at en slik industri måtte vike for strenge krav til utslipp. I løpet av min fartstid som ansvarlig kaffebrenner, i sommerhalvåret, ble det nødvendig å tilkalle brannvesenet. Det ble for varmt i skallfangeren og da var det bare å ringe!
Kaffe og kaffesmak
– Butikken var et samlingssted for familien. Når de kom der, var det inn i kaffebrenneriet og trekke inn lukten av kaffe, og å få kaffebønner å tygge på, forteller Jens Drange.
– Det var helt vanlig å tygge kaffebønner. Da får du en god smak i munnen, og spesielt om du får de riktige gode kaffesortene. Jeg kan kjenne på lukten om det er god kaffe, også kan jeg kjenne det på smaken på bønnene, sier Jens Drange.
Ikke mange tenker over hvordan kaffebønnene ser ut og hvor de kommer fra og behandling videre. Den høstes som røde bær, tørkes og skallet løsner. Ut av et bær blir det to halve deler, som med valnøtter, så er de todelt. Dette er råkaffe, som har en lys, gulgrønn farge. Kaffen må ha gode velstvilkår der det er varmt.
– Mye kaffe kommer fra Brasil og også fra andre steder, Afrika og de Vest Indiske øyer. Kaffe som het Malabar og Java var høyt skattet, forteller han.
– Malabar var litt søtlig, husker jeg. Så var det en kaffe som het Robusta. Det var bare en kunde som tok imot den. Den ble levert til Eg sykehus. Det var tydeligvis ikke så farlig hva de fikk der, for den var bitter. Vi kunne kjenne på lukta når vi brant den at det var en drittkaffe. Butikken lagde også en blandingskaffe, av flere sorter bønner. Under krigen spedde en ut kaffen med gule erter. En hadde 10-20 prosent erter opp i kaffebrenneren. Ertene ble også brune så det var ikke synlig.
Videre forteller han at som oftest ble det solgt hele kaffebønner, men så spurte man kunden om de ville ha den malt. Da svart noen, er ikke brunfargen fin nok. Det var en vits, som ble gjentatt. Kunden sa også ofte at de ville male den selv hjemme, for de fleste hadde kaffekvern.
Sommerjobb
– Jeg jobbet i sommerferien fra jeg var 18 år til jeg var 22 år, sier Jens Drange. I bakgården der bilene rygget inn, var bare så vidt det gikk greit å kjøre inn, for den var smal. De kom med et stort lass som vi måtte heise opp med en kran til andre etasje. De matet da maskinen der oppe med kaffebønner og kaffeblandinger, også gjorde de klart til å skyve inn i trommelen. Det heter å brenne kaffe, men den ble jo ristet over 250 graders varme.
– Han som jobbet fast i kaffebrenneren var dreven, han var der i 30-40 år. Min oppgave var å ta imot råkaffen, gulgrønne kaffebønner, spretter opp de blytunge sekkene og få kaffen i brenneren, og så kom den i trommelen der de ble ristet. 60 kilo nybrent kaffe måtte tromles til den ble kjølig. Inne i kaffebrenneriet var det god varme opp mot 40 grader.
På grunn av forurensning av piper og industri i Kristiansand, så var det bommen ned for kaffebrenneriet, tidlig i 1970 årene.
– Mye kaffe kommer fra Brasil og også fra andre steder, Afrika og de Vest Indiske øyer. Kaffe som het Malabar og Java var høyt skattet, forteller Jens Drange. Foto: Anne Gunn Pedersen.
