– Vi var en bygd i sorg, et plyndret samfunn, uten kirke og skole. Fra kjelleren satt vi for åpen scene og så utallige granater eksplodere i Storfjellet rett imot ansiktene våre. Om få dager er det premiere på filmen «Kampen om Narvik». Åse Roll opplevde kampen om den nordnorske byen på nært hold i april 1945.
Av Ivar Eidsaa
Slaget om Narvik har en sentral plass i norsk og nordnorsk krigshistorie. Det lille tettstedet, Bjerkvik, hvor Åse Roll vokste opp, ble bombet av engelske fly.
Innbyggerne i det lille tettstedet ved Narvik fikk krigen tett innpå, og Åse Roll og hennes familie fikk opplevde den tragedien som krig alltid er. I forbindelse med at filmen er premiereklar og bakgrunn av det som nå skjer i Ukraina, er oppfordringen klar: – Aldri mer krig, og stopp aldri å jobbe for fred og forsoning mellom folk og land!
Den 9. april 1940 kom krigen til Norge. Åse Roll var den gangen ti år. Familien bodde i nærheten av Bjerkvik i Nordland. Faren var bonde, det var et tøft og utfordrende liv, men også en tilværelse preget av samhold og enhet, hvor alle kjente alle, og hvor lokalsamfunnet alltid stilte opp når noen hadde behov for hjelp og bistand, være seg til slåtten eller innhøstingen.
Familien bodde to-tre kilometer fra Bjerkvik og sentrum.
Krigens grusomheter
Tidlig fikk Åse Roll og hennes sambygdinger stifte bekjentskap med krigens grusomheter i aprildagene 1940. Det fant sted tunge og skremmende trefninger mellom tyske og engelske soldater var skremmende.
– I en av trefningene kom en granat susende og eksploderte bare noen meter fra mor, så snøen ble gulgrønn, minnes Roll.
– Vi var engstelige for at det skulle komme sjøslag, og søkte ly lenger inn i landet. Vi fikk huset fullt. Det gikk rykter om at tyskerne tok nordmenn som gisler, så min far og onkel Arthur dro over fjellet til Grovfjord som lå veldig bortgjemt. Mor ble alene med oss barn, dyrene i fjøset og revegården.
Våren 1940 lå det engelske krigsskip ute i fjorden og skjøt inn mot land. De trodde at tyskerne befant seg i husene i Bjerkvik. Det var feil. Tyskerne hadde trukket seg opp i fjellene, bare sivile befant seg nede i grenda. Denne dagen 1940 kom en helt flåte med engelske krigsskip inn fjorden og åpnet ild.
Ble beskutt med maskingevær!
– Vi så fra vårt stuevindu røyk som steg opp flere steder nede i sentrum, et øredøvende leven fra kanonene og granater som eksploderte oppe i Storfjellet. Det var nifst. Far hadde sagt til mor at om noe slikt ville skje, måtte hun ta seg inn i møkkakjelleren under fjøset. Murene der var av dobbel naturstein, og skulle være sikre mot granatsplinter. Vi dro med oss varmt tøy og krøp opp på den frosne møkka. Da skytingen holdt opp, kom vi oss i hus. Men ikke før var vi kommet inn på kjøkkenet, kom en tanks kjørende på veien 150 meter fra huset. Plutselig tar de til å skyte på huset med maskingevær!, forteller Åse Roll.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Vi må aldri tape av syne viktigheten av å arbeide for fred og godt samkvem mellom folkene, sier Åse Roll.
– Kulene gikk igjennom veggen bare noen centimeter fra hodene våre, og mor åpnet hastig gulvluka ned fra kjøkkenet til jordkjelleren. Det som skjedde den fatale pinehelgen var en skandale. Ikke en tysker ble drept, derimot en gravid mor med flere småbarn og en eldre kvinne. Ingen hadde gitt engelskmennene beskjed om at tyskerne var dradd til fjells og at det bare var sivilbefolkningen som var på plass i husene, forklarer hun.
Sterke og opprivende inntrykk
Inntrykkene var sterke og svært opprivende. Sivilbefolkningen ble utsatt for prøvelser og redsler som var helt uvirkelige. Familier kjempet for livet.
– En av naboene, Oskar Medby, hvis høygravide kone var blitt drept, viste et ufattelig mot. Han var utrolig tapper, og løp til fjæra hvor han satte seg i robåten med et av barna og rodde ut mot krigsskipene for å få dem til å stoppe den vanvittige skytingen. Mens krigsskipet som Oskar rodde mot fortsatte å skyte mot hus i Bjerkvik, holdt han høyt opp sitt lille barn som tegn på at det bare var sivile som nå var i Bjerkvik. Han ble heldigvis sett, og kanonaden ble straks stoppet, forteller Åse Roll.
– Vi var en bygd i sorg, et plyndret samfunn, uten kirke og skole. Kirken, den nye skolen vår og en god del privathus var nedbrente. Av 200 innbyggere ble 18 drept. 140 bygninger ble ødelagt, og 104 sterkt skadet. Folk var rasende på engelskmennene, som forsvarte seg med at de hadde fått feil informasjon, minnes hun.
Måtte flykte
Familien måtte flykte, og noen måneder senere kunne familien returnere til hjemplassen. Det var mye å gå i gang med, det skulle sås, og det skulle høstes og livet skulle finne sin rytme.
I tiden og årene som fulgte, hadde ikke familien noen ubehageligheter med tyskerne. Tyskerne holdt seg for det meste nede i Bjerkvik sentrum, og av og til kom tyskerne marsjerende forbi med russiske krigsfanger som ble satt til veiarbeid.
– Noen av fangevokterne var snille og overså at vi lurte til russerne poteter og fiskerester, andre var hatske, sparket og slo de elendig kledte og utsultede stakkarene, sier hun.
Vinteren 1944 ble det noe annerledes. Dag etter dag kom alle slags kjøretøy, avløst av marsjerende kompanier med tyskere dag etter dag strømmende forbi på E6 fra Finnmark og Finland ned mot kysten.
Elleville av glede
– Tyskerne måtte endelig gi tapt på nordfronten, og innse at krigen snart var slutt. Den 8. mai kom freden, Norge ble selvstendig igjen, og folk var elleville av glede. Jeg var heldig som bare var ti år i 1940 og 15 da det hele var over. Mange fikk avbrutt sin utdannelse, mange ble involvert i hjemmefronten, og satt i fengsel eller ble skutt, sier hun.
– En junidag i 1945 skjedde det noe som fikk den største betydning for resten av mitt liv. Arne kom inn i mott liv, han var 18 år og jeg femten og et halvt, forteller Åse Roll med et smil rundt munnen.
Til Søgne i 1969
Det ble de to, hvor Arne drog til Oslo for å begynne på studiene. Åse gjennomførte realskolen. De forlovet seg, ble gift, og flyttet til Oslo, hvor Arne fortsatte studiene, mens Åse fikk seg jobb, og Arne hadde deltidsjobb i Industridepartementet som sekretær. Det kom etter hvert tre flotte barn.
Etter endt utdannelse dro Åse og Arne tilbake til Narvik, hvor Arne jobbet som lektor på gymnaset. I 1969 fikk Arne jobb på Katta og familien flyttet til Søgne. I 1985 ble Åse og Arne klimaflykninger og bosatte seg i Spania. Da Åse ble enke for snart 8 år siden, flyttet hun hjem igjen til Søgne. Hun bor nå på Søgne omsorgssenter, hvor hun trives svært godt.
I år er det 77 år siden freden kom og den redselsfulle krigen var over.
– Krig er grusomt, krig er ødeleggende. Vi må aldri tape av syne viktigheten av å arbeide for fred og godt samkvem mellom folkene, sier Åse Roll.
Også NRK har omtalt det som skjedde i Bjerkvik. Det kan du lese mer om her:
– Det var sterke og opprivende inntrykk, forteller Åse Roll.
