Før en kunne bruke kunstfiber til fiskeredskaper og tauverk, ble sterke plantefibre som for eksempel manilla (fra bananplanten!), hamp (fra den kjente Cannabis-planten), lin (fra linplanten), jute- og kokos-fibre og bomull benyttet.
Av Jostein Andreassen
Men redskaper som garn, nøter, tau, line og duk måtte da bli impregnert for å beskyttes mot råte. Dette ble kalt barking. En brukte bark fra enkelte trær som inneholdt garvesyre. Det var to måter å barke på, kaldbarking og varmbarking (se nedenfor). Tauverk laget av lindebast, som var meget benyttet i Søgne, behøvde ikke denne prosessen. Faktisk produserte gården Repstad så mye tau av lindebast at dette gikk under navnet ”Repstad-manilla”, fortalte tradisjonsbæreren Arne Sangvik, f. 1901.
Impregneringsmidler
I Søgne var det særlig eikebark som ble benyttet til barking. Den inneholder faktisk så mye garvesyre at en kjenner den sure lukta. På grunn av klimaet har Agderkysten cirka 70 prosent av den norske eika. I Håballen, onna mellom våronna (vårvinna) og høyinga, går sevjen i trærne. Da kunne en nokså lett flette barken av eiketreet. Redskapet var ei borkeskjøre, en halvmeter lang og bøyd jernstang med trehåndtak.
Barken kunne også selges. Dette gav en god inntekt for mange bønder mellom onnene. For å utnytte all bark, ble gutter og jenter i familien satt til å slå av barken på greinene med en hammer. Dette kaltes med det meget lokale uttrykket ”å knatte skjevle”.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Åleruse, barket (innsmurt) med kateku og tjære, åleruse kjøpt av Johan Olsen, Børøya
Barkebuer
En kunne selge eikebarken i sekker til for eksempel de tre forhandlerne på Lunde, sentrum i Søgne fram til 1974. Didrik Ditlefen, i bruk 18 og 21 – det engang flotte huset som nå står til nedfalls mellom Menighetshuset og det vi kalte Handelslaget – hadde to barkemøller.
En av dem stod i elvekanten like vest for Leirebrua (bilde i Søgneboka II, side 394) og en på østsida like over brua.
Kloss i den senere forretningen ”Elma”, på vestsida, var Svend Syvertsen og Andreas Svendsens barkebu. Den ble stående der til den nye Leirebrua kom i 1955. Huset deres, bruk 26, er borte nå (se bilde i Søgneboka II, side 415). Like ved utløpet av Føssa, var den fjerde barkebua på Lunde, den står fremdeles, Andreas Torkildsen Holmen (Lunde) på bruk 8 drev den.
Måtte hakkes opp
Barken måtte hakkes opp i mindre stykker. Noen ganger skjedde det med håndkraft, senere maskinelt, drevet av ei hestevandring eller med kraftoverføring via ei line fra et vannhjul. Både Ditlefsen og Svendsen startet opp med manuelt arbeid, så ble det hestevandring og siden kraftoverføring fra stemmen oppe i Kjursdalen, denne står ennå i bekken litt sør for de senere hoppbakkene, noe forfallen.
Sekkene med eikebark ble lempet oppi føringsbåten til Mattis som førte den ut til dampbåten i Torvefjorden. Han bodde kloss i elvekanten cirka 250 meter utenfor Strømmen, på Eige-sida. Barken ble solgt til Stavanger for hermetikkindustrien eller til garveriene i Flekkefjord, noen ganger også til Danmark, sendt med sluppene.
Jeg vet bestemt at min tippoldefar Ole Aanensen på Kleiva (d. 1883) førte eikebark til København på 1870-tallet.
Ble tørket
Barken ble tørket før den ble lagret. Bark fra or og bjørk ble også brukt, særlig andre steder i landet. Ora ga en rødere farge. Jeg skriver her om noe jeg aldri har vært med på og kjenner det bare delvis. Men nevnte Arne Sangvik og brødrene Magnus (f. 1909) og Johan Olsen i Børøya fortalte meg om barking, likeledes Olaf P. Borøy (f. 1930) i Hefteneset. Dessuten har Nordmøre museum en artikkel om barking av fiskeutstyr (fiskebruk) på sin nettside.
I eldre tid brukte nok lokale fiskere bare bark, men senere ble det vanlig med forskjellige tilsettingsstoffer. Karbolineum, en olje utvunnet av steinkull, ble gjerne benyttet til åleruser.
Artikkelen fortsetter under bildet.
SAMSUNG CSC
Rusene fisket bedre med denne tilsettingen, sa de. Blåstein, et koppersulfat, bruktes til forsyn på line. Kateku, eller kattego som var den lokale uttalen, er et inndampet utkok av kjerneveden til en busk som vokser i Østen. Den ga brunfarge til garn og nøter. Tretjære ble brukt i tillegg for å binde katekuen. Krystallsoda bidro til å trekke garvestoffene ut av barken.
Barkekar og brønner
Til varmbarking ble det brukt forskjellige typer kar for koking. Det kunne være avskårne jernfat, malmgryter, kobberkar og avskårne fortøyningsbøyer. De siste var ganske vide og passet godt for redskap som ruser.
Til kaldbarking ble det vanligvis brukt en stor trestamp, kalt barkså. Selv om de største kunne ta over 1000 liter, kunne det bli i det minste laget for ei not. Derfor ble det noen steder sprengt og gravd ut barkebrønner utendørs. I bua øst for gjestgiveriet i Hellesund er der oppbevart utstyr til barking, og noen gamle kar og støpte kummer kan ennå ses rundt forbi. Alle disse stedene lå på steder nær sjøen der det var lett å legge til med båt og ta not og garn på land.
Kaldbarking
Barkingen foregikk i sommerhalvåret. For nytt sjøbruk skulle en alltid bruke kaldbarking første gangen. Det ble regnet som bedre enn varmbarking. Barkelågen hadde blandingsforholdet ei bøtte knust bark og tre spiseskjeer krystallsoda til tre bøtter ferskvann. Lågen måtte stå 3-4 dager for å løse opp barken og trekke ut garvestoffene. Barken lå i karet under hele arbeidsprosessen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Jettegryta på eiendommen Bekkeviga på Ofteneslandet (eg. gården Ausviga)
Når det som skulle barkes var lagt i karet eller brønnen, skulle det ligge i 3-4 døgn før det ble tatt opp og lagt på fjøler (trebord) over karet og breiet over med en presenning. Der lå panken (”samlingen”) en 3-4 dager for avrenning og til den begynte å gjære og ble varm. En måtte passe at det ikke ble for varmt. Denne prosessen ble utført en 3-4 ganger. Til slutt ble det som var barket tatt opp, tørket og var klart for bruk. Nevnte Magnus og Johan fortalte meg at oppsitteren på eiendommen Bekkeviga på Ofteneslandet pleide å benytte ei jettegryte ved brygga til kaldbarking. Jeg var der og så på den, størrelsen er ca en meter i diameter, en av de ca 60 jettegrytene i Søgne.
Varmbarking
Etter kaldbarking av nytt sjøbruk, ble det vanligvis brukt varmbarking ved senere impregnering. Det var raskere og kanskje mindre arbeidskrevende. Lågen hadde de samme ingrediensene og blandingsforhold som for kaldbarking. Den ble kokt et par timer, vanligvis utendørs ved naustet eller brygga. Etter kokinga ble barken tatt ut av karet. Det som skulle barkes, ble lagt oppi. Der lå det en 4-5 timer mens lågen kjølnet. Deretter ble det tatt opp, tørket og var klart til bruk.
I Årbok for Søgne historielag, 2014, side 80ff. kan du lese om lokal eikebarking.
Åleruse, barket (innsmurt) med kateku og tjære, åleruse kjøpt av Johan Olsen, Børøya
