Birte Lohne: – Kunsten er min livbøye

Birte Lohne (49) får utløp for følelsene sine gjennom pensel og leire. Angsten hun en gang ble slått i bakken av, er snudd til noe konstruktivt.

Tekst og foto Anne Gunn Pedersen

Hun tar i mot i sitt unike hus, Pyramidehuset, på Hånes i Kristiansand. Huset ble bygd som et av flere eksperimentelle hus i prosjektet ”Bygg for framtiden” i 1984, der idéen var å prøve ut nye materialer og byggemetoder.

– Vi kjøpte huset i 2010, forteller Birte om seg selv, mannen Jostein og jentene Mari og Nora, nå 19 og 16 år.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Angst
Pyramidehuset ble tidlig en drøm for Birte. Familien bodde i nærområdet, og hun gikk ofte forbi og tenkte at der kunne hun gjerne bo. Da huset kom for salg, ble drømmen virkelig.

– Nå fikk vi større tomt, hele 2,2 mål, og det ga mer pusterom, forteller Birte, som på grunn av angst i perioder hadde problemer med å bevege seg ute i det tettbebygde boligområdet.

– Huskjøpet ble på mange måter et vendepunkt. Samtidig gikk jeg ned i stillingsprosent og fikk hjelp av psykolog, forteller hun.

Livet kom etter hvert på plass igjen, etter flere år der psykiske utfordringer i stor grad hadde begrenset henne. At kreativiteten nå fikk spillerom ble likevel det som betydde aller mest.

– Jeg fant på en måte min livbøye, sier Birte, som i dag vet at angsten hadde ligget der lenge, uten at hun forstod hva det var.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Jeg løp på en måte fra den, men så kom en periode i livet da jeg ikke kunne løpe fra lenger, beskriver hun.

Nå har hun lært å kjenne seg selv og vet mer om hvordan hun håndterer sine utfordringer.

Flink pike
Birte Lohne har ”alltid” hatt skapertrang, inspirert av både mor og far.

– Mamma var formingslærer, og sammen med mine to søstre drev jeg på med alt mulig, blant annet å lage dukketeater. Vi hadde scene hjemme i kjelleren hvor vi inviterte naboene på underholdning, minnes hun.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Faren var også en kunstnersjel, selv om yrkesvalget ble bankmann. Sammen med kona Jofrid slo han seg ned i Søgne på slutten av 60-taller, hvor han fikk jobb i Søgne og Greipstad Sparebank.

– Jeg er vokst opp i Søgne, forteller Birte, som flyttet hjemmefra da hun begynte på lærerskolen. Egentlig var det kunstakademiet hun hadde som førstevalg, men etter å ha fått avslag, slo hun planen fra seg.

– At det ikke ble noe av, er kanskje like greit, mener hun i dag.

I stedet konsentrerte hun seg om kreative fag i skolen, og siden i barnehage.

– Jeg synes det har vært veldig gøy å jobbe som lærer, og jeg tror faktisk at jeg har hatt mer utbytte av årene mine i skole- og barnehage enn om jeg hadde fått en akademisk utdannelse innen kunst. Jeg har en tendens til å ville være ”flink pike”, og i en opplæringsprosess skal man jo følge oppskrifter, reflekterer Birte, som nå har lagt lærerjobben på hylla. Nå fyller kunsten dagene, og her fins verken regler eller oppskrifter.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Som en løvetann
– Jeg gjør akkurat det jeg vil, og kanskje er det feil i noens øyne, men jeg vil eksperimentere, sier den kreative dama og tar eksempel med måten hun lager bilder på.

Lerret eller papir kan like gjerne bli byttet ut med metallplater. Platene kan hun bevisst la ligge ute for å ruste, for senere å hoppe på dem, spyle dem, rett og slett leke som et barn.

Og selv om det ikke ble kunstakademi på henne, har det likevel blitt utdanning i kunstfag, både innen tegning, form- og farge, og i keramikk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– For meg er det blitt positivt at jeg ikke må gjøre alt ”riktig”, der man på en måte forventer to streker under svaret. Jeg føler meg som løvetannen som trenger opp gjennom asfalten. Jeg bare må skape, sier Birte med et stort smil.

Søker mot lyset
– Hva får fram kreativiteten hos deg?

– Jeg liker å være ute i naturen, og jeg trener mye. Da kommer mange tanker.

Hun forteller at på tur i skog og mark blir også tekster til, som siden knyttes til bildene.

– Mange av tekstene kommer mens jeg er ute. Jeg memorerer, slik at jeg husker dem når jeg kommer hjem, og da er det fram med penn og papir, forteller kunstneren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

For henne er symbolikk viktig. Uttrykk og stemninger skal fanges, hun stiliserer, forenkler og skyver bort alt som forstyrrer.

Birte tror selv at dette er noe av årsaken til at mange opplever ro i bildene hennes.

– Er det noen farger som går igjen?

Birte ler.

– Ja, jeg er veldig blå altså! Jeg tror det har med Søgne å gjøre. Vi var mye i skjærgården da jeg vokste opp, og det er mange gode minner av sol, bølgeskvulp, båtliv og blått hav. Jeg opplever i tillegg blått som en distansert farge, rolig og drømmende, den er himmel og hav. Og lys, reflekterer hun og legger til:

– Lys opptar meg. Jeg søker mot lyset og vil lande i lyset. Jeg er glad i båten, i fyret og i fuglen. Fuglen kan fly mot lyset, være fri i naturen, uten regler og grenser. Båten har åpent lende, den må ikke til enten høyre eller venstre. Og sjøen er stor. Jeg tenker at båten min flyter alltid. Til jeg ikke er mer, skal båten min flyte. Den har likevekt og kommer seg fram, slår hun fast.

Fyrtårnet har også sin symbolikk.

– Det er fint om jeg kan jeg stå som et fyrtårn for både meg selv og de rundt. Jeg vil gjerne spre lys. Da tenker jeg meg sterkere enn jeg kanskje føler meg, sier Birte ettertenksomt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Må finne ro
Selv om hun framstår sterk og offensiv, er dagene forskjellige, og små ting kan velte lasset. Metoden for henne kan være å ta en løpetur, før de vonde tankene får festet seg, etterfulgt av arbeid med pensel og leire .

– En form for selvmedisinering, sier hun selv.

– Jeg får hjelp til tenke meg opp når jeg skaper. Jeg kan ofte være tung i tankene når jeg begynner på for eksempel et bilde. Det kan i starten være mørkt og grumsete, som et skrik, men så er det ikke der jeg vil stoppe. Det gjør meg ikke godt å være i mørket. Jeg må fortsette til jeg finner ro.

Tilbakemeldingene tyder på at også andre finner ro i bildene hennes.

Artikkelen fortsetter under bildet.

To pyramider
At Birtes kunstprosjekter er blitt inntektsbringende er bonusen. Bilder og keramikk selges over hele landet, gjennom en velfungerende nettbutikk, der mannen Jostein tar seg av markedsføring og økonomi. Mye selges også direkte fra ”husgalleriet”, nærmere bestemt pyramidehuset. Der er kunst utstilt i alle rom.

–Jeg har åpent hver søndag, og da kan interesserte komme, det blir nesten som å gå på visning, svinse rundt i huset og se bilder og keramikk i et miljø, sier Birte.

Kundene er menn og kvinner i alle aldere, fra alle steder i landet.

Hun mener ellers at huset er et kunstverk i seg selv, formet som en ekte pyramide, og vel verdt et besøk.

– Kun ett hus av denne typen ble bygget til boligutstillingen, et ukonvensjonelt og utradisjonelt bygg, som utfordrer og overrasker tanke og blikk, mener Birte.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Så fornøyd er familien Lohne-Løvdal med sitt pyramidehus at de nå har bygget enda en pyramide på tomta, så lik det opprinnelige bygget som mulig.

Her har Birte verksted med god plass til å skape, og her har keramikkovnen også fått sin plass.

– Til og med bad, kontor og et lite kjøkken har jeg fått, stråler hun.

For døtrene betyr det i tillegg god mulighet til å ha med seg venner hjem på kveldstid.

– Det er mye liv og røre i begge pyramidene våre. Sånn sett er de to byggverkene komplementære kontraster til sine forfedre i Egypt, for pyramidene ble jo opprinnelig bygget som gravkamre. Våre to pyramider er for levende mennesker!

Artikkelen fortsetter under bildet.

Livbøyen
– Lar du deg inspirere av andre kunstnere i ditt arbeid?

– Nei, egentlig ikke, i alle fall ikke bevisst, svarer Birte, men erkjenner likevel at det er én kunstner som betyr mye.

– Edvard Munch, fordi han lyttet til seg selv. Han hadde en stemme inni seg som måtte ut, og så trosset han alt for å få det fram. Han laget bilder som han selv ville lage, og det er så sterkt, sier Birte, som selv opplever at hun med tiden har kvittet seg med andres forventninger.

– Jeg må lage noe som er mitt. Tidligere lyttet jeg for mye, og nettopp det ble problemet. Hun utdyper:

– Når du ligger der og tenker at du ikke får til noe som helst, at du ikke fikser livet, at du nesten ikke får til å puste en gang, og så endelig finner din livbøye, da skal ingen få komme å ta den fra deg!

– Skam er det største hinderet
Åpenheten om egen angst har gjort at flere har åpnet seg for henne når besøker galleriet. Mange tar også kontakt via digitale kanaler. De tilsynelatende mest ressurssterke har gjerne sterke historier.

–Det må bli mer rom for å ha dårlige dager, uten at det sykeliggjøres. Jeg tror på at man faktisk må kjempe litt, i alle fall når gjelder psykiske lidelser som angst., mener Birte og legger til:

– Man kan ikke skygge unna alt. Jeg tror på å ta i det som er kjipt, men i passe porsjoner, slik at det blir levelig. Og så må vi slutte å skamme oss, sier hun med ettertrykk.

– Skam er det største hinderet for å åpne seg og kunne gjøre noe med et problem. Skam gjør at man lager en uoverstigelig terskel for seg selv, og kan vi ikke si noe, får vi heller ikke hjelp, for da har vi allerede stengt av. Kanskje fordi vi er redd for andres dom?

Birte tror at hver enkelt må lete fram sin metode for å finne indre ro, om det er å gå en tur, sitte på en stubbe å se utover sjøen, lage mat, hva det enn er.

– Vi mennesker er forskjellige, slår hun fast.

For henne ble det kunsten.

– Jeg føler meg heldig som kan kombinere terapi, hobby og jobb. Det er min ventil, og min livbøye, sier Birte Lohne.