Da Søgne hadde 42 båtbyggerier – ”Lillebåden” fra Søgne på UNESCOs verdensarvliste

Båtbyggingen i Søgne var i sin tid omfattende og viktig, men er dessverre blitt sterkt underkommunisert. På 1700-tallet, da bygda hadde rundt tusen innbyggere, var der ifølge den lokale folkeminnegranskeren Storaker så mange som 30-40 båtbyggerier her. En av båtene som ble svært populær, var «Lillebåden», båttypen som rett før jul ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste.

Av Jostein Andreassen

Det ble skrevet historie da «Lillebåden» før jul ble skrevet inn på UNESCOs liste over menneskehetens immaterielle kulturarv, som det formelt heter.

–  Dette er en bekreftelse på at det internasjonale samfunnet i klartekst sier at denne kulturarven må bevares for ettertiden. Det betyr også at den løftes inn en større sammenheng og blir en del av menneskehetens immaterielle kulturarv, da Thor Borø, leder i Søgne Kystlag da nyheten ble kjent.

Det er blitt jobbet godt og lenge for å sikre at denne båtbyggertradisjonen blir tatt vare på, på en god måte.

Nå skal Søgne Kystlag bygge en kopi av denne båttypen, for øvrig en av svært mange båttyper som ble bygget i Søgne.

Tok seg opp etter Napoleons-krigen
De fleste av båene som ble bygget i Søgne, var nok temmelig små og ble drevet utenom onnene i sjøbuer og låver rundt om. Etter Napoleons-krigen tok virksomheten seg opp igjen. Da skriver vi 1830-tallet. Dette skyldtes bedring i silde- og makrellfisket samt en tiltakende sluppfart med trelast til Danmark. Faktisk var Søgne i årene 1840-1880 denne Danmarksfartens sentrum.

Artikkelen fortsetter under bildet.

42 båtbyggerier på det meste
Hans Try, vår egen historiker av nasjonalt format, fant ut at i 1860 var det hele 42 båtbyggerier i bygda. Da var det 2.000 som bodde her. Virksomheten var spredt langs hele kysten (mellom Kristiansand og Mandal; sterkt innhogd med fjorder, men 17 km i luftlinje), men senteret var i Lundeelva.

Størst, mest kjent og kreativ var Jens Leire. Båtkjenneren Reinhardt G. Abrahamsen Skålevig fra Flekkerøya (Kristiansand kommune) f. 1866, fortalte at ”.. Jens Leire blev en meget gammel mann. Han bygget båter for Flekkerø hele sitt liv, og hans far før ham. Leirebåten har i min tid vært praktisk talt enerådende på Flekkerø”. Dette bekreftes av flere gamle bilder fra øya, for eksempel i ”Oddernes bygdehistorie” (1974), der en kan se at bare på gården Mæbø rundt 1900 ligger disse typiske båtene på rekke og rad. Lokalhistorikeren Thor. Kristiansen, Skålevig, f. 1903, bekreftet siden opplysningen overfor undertegnede.

 

Arbeidshesten
Leirebåden, eller mer vanlig kalt ”Lillebåden fra Søgne” var et kjent begrep, det var disse små farkostene som i denne tiden var flekkerøyfolks ”arbeidshest”. Mannfolkene, som nesten kun var fiskere, brukte dem til alt slags fiske, fangst og frakt, og det var i slike kvinnene rodde og seilte fangsten til byen for salg. Egentlig forteller dette mer enn tusen ord om farkostenes kvalitet.

På Søgne-kysten og noe vestover var det på samme måte, men her leverte fiskerne fangsten sin selv. Kvinnene skulle holde seg til sin lest på gårdsbruket og med barna, faktisk var det heller slik for noen at det betydde ulykke å ha det motsatte kjønn om bord. På samme måte måtte en ikke vende båten mot solas gang, ei heller plystre om bord, forteller bl.a. folkeminnegranskeren Peter Lunde.

 

Jens Leire
Hvem var så hovedmannen bak disse båtene? Jo, Jens Sørensen Leire (1806-90) drev med seks-syv mann hele året. Større fartøyer bygde han på Verven et stykke ute i Lundeelva. De kunne bli slept urigget og uten ballast ut den grunne elva til fjorden utenfor, Torvefjorden, og klargjort der; de kunne også unntaksvis dras av hester på isen. Den suverent største var galeasen ”Maren” (1853) på 23 kommerselester (gammelt mål på et skips lasteevne, en kom.lest er 2,08 nettoregistertonn) og 80 fot. Undertegnedes oldefar Andreas Olsen omkom for øvrig 30 år gammel da denne skuta under en fæl storm gikk ned med mann og mus i Nordsjøen i 1884.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Egenskaper
”Lillebåden fra Søgne” var gjerne 15-16 fot. To landskjente båtfolk, Arne Emil Christensen og Gøthe Gøthesen, har interessant nok karakterisert slike farkoster av ”Søgne-typen”, den første slik: ”.. båtene  .. er robuste, tunge, usedvanlig brede, med god kjølskarp og voldsomt utlagt mot endene.” Den andre forteller på sin side at ”I båthallen ved Norsk sjøfartsmuseum står en .. ”lillebåd” fra Søgne som er usedvanlig bred og bomsete”.

Om den tilsvarende på Vest-Agder fylkesmuseum heter det imidlertid fra samme Gøthesen at den er ”velformet og velbygget, rundgattet, tung og bred.” Sitatene er hentet henholdsvis fra ”Båtbygging i Agder-fylkene i eldre tid” i: ”Agder historielags årsskrift”, nr 52, s. 5; og ”Norske båter bind 1. Skagerrakkysten”, s. 29.)

 

En ren gudegave
For kystens folk her i distriktet var disse båtene i alle fall en ren gudegave. Faktisk var de i mange tilfeller gjerne mannfolkenes øyestein, de vedlikeholdt dem så godt at kona ofte mente de i stedet forsømte andre ting, og de vasket dem så nøye etter fiske og holdt dem så rene at de, ifølge båtkjenneren Helge Pettersen, f. 1925, ”konne ede grød av di”. Ingen andre fikk lov å røre eller låne disse båtene.

Eikematerialer
De hadde eik hud på eik spant og ikke noe av metall i seg, men var kilt sammen med einernagler. Stevn og spant var selvgrodde. Bordene var som oftest ikke særlig brede, gjerne 8-9 i bordgangen. De hadde solide eikelasker i skjøtene og var hele 18 mm. tykke (min egen robåt av furu, 15 fot fra båtbygger John Strømsvåg, Årsund, pr. Kristiansund og ”1965-modell”, har bare 12 mm. tykke bord.)

På denne måten kunne Søgne-båtene vare i hundre år, til tross for mye bruk, i tre generasjoner, om de ikke ble liggende på land og sprekke. Eika var av den seingrodde typen og ren ale (malmtre), så knallhard at ifølge nevnte Pettersen var ishud helt unødvendig om bare bordene ble lagt den ”rette veien”, dvs. etter strukturen i treet.

Ble smurt inn med sauetalg
Under byggeprosessen ble ikke bordene stimet, men holdt over åpen flamme til de ble svært varme og deretter smurt inn med sauetalg. Denne smeltet og trengte i en viss grad inn i bordet, som så ble spent over en fast ramme med tvinger til det ble kaldt. (Slik gjorde en også med skikraner). Da beholdt de den krumme fasongen og kunne bare settes på plass (dette fortalte Arne Sangvik, f. 1901, som hadde bygd båter sammen med ”de gamle”).

Når det gjeldt den sterke garvesyra i eika, sørget en for å tjære over der spant lå mot hud, slik at de ikke tæret gjensidig på hverandre. Hele båten ble for øvrig tjæret, kulltjære der det var mest vannkontakt og ellers rødtjære. Den første ble nokså glatt når den stivnet og slapp vannet lett. Den tettet godt og forhindret groe.

Den andre, utvunnet av ”føre” (tyri), farget litt av på klærne, derfor unnlot en å smøre midt på tofta. Her ble eierens bakende etter hvert slitt ned i treet, slik at det ble bedre å sitte. Skikken ellers var at skippere, og andre som mente at de var noe, malte esing og tofter grå og som regel også den ytterste tuppen av årebladet. På denne måten kunne de signalisere at ”her kommer jeg”, slik at den allmenne hop fikk anledning til å gi vei. Samme farge som tofta fikk som regel også gatedøra.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Eilert Sundt
Eilert Sundt (1817-75), verdens første sosiolog, var 3-4 ganger rundt 1860 på besøk i Søgne og ”opholdt sig i bygden i længre tid”. Han kom sammen med nevnte Storaker til Jens Leire. Dette forteller han i sin bok ”Om Husfliden i Norge” (1867). Beskrivelsen er smigrende: ”Materialerne er udsøgt gode, og arbeidet særdeles godt og smukt udført.” Og: ”Der var meget, som behagede mig i denne tækkelige bygd, men jeg tilstår at den her hjemmehørende bådebygging .. udbredte en særegen interesse over det hele. Bådebyggingens kunst var, syntes det mig, denne bygds udmærkelse og ære, og jeg vilde så gjerne, at hver bygd skulle have sin.”

Arbeidstiden for en slik båt var ”3 uger for 2 mand” (15 timers arbeidstid minus matpauser, kl. 6-9 sommersdag, om vinteren måtte de sitte og skjære [einer]nagler til kl. 8. ”Så nær som lørdagskvelden, da skulde de være fri, så de kunde stoppe strømpene”, fortalte den mest berømte av de mange som gikk i lære hos Jens, nemlig Andreas Kristiansen (”Mesteren”) fra Hellesund, f. 1853, han ble senere skipsbyggmester på Høllen Skipsverft. Det var han som bygget den Lillebåden (kalt ”Vervesladden”) som nå befinner seg på Norsk Maritimt Museum, Bygdøy og som har pleid å stå i Utstillingshallen (se nedenfor).

 

Egenskaper II
Av egenskaper ellers nevner vi at båtene ikke langt fra var halvparten så brede som de var lange. Dette gjorde dem lite ranke og gav stor lasteevne, også fordi masta og alle toftene bortsett fra seiltofta kunne tas av med et håndgrep.

De var stive og forholdsvis gode seilere (nesten alltid spriseil, fokk og ofte et lite toppseil, noen ganger også en liten klyver ut fra en løs bom som raskt kunne fjernes), men ved kappseilas mot flere andre båttyper kom de nok til kort. De var tunge å ro, men hadde god driv når en bare kom i fart. Tunge var de selvsagt også å få på land, men siden det er så liten forskjell på flo og fjære her sør, hvorfor skulle en da ta dem opp om ikke det var til vedlikehold eller vinteropplag?

 

Forholdet Søgne-båd og Lister-båd
Gjert Gundersen, Listerbåtens far, bodde på Tangvall i Søgne i årene 1821-26. Opprinnelig var han fra Jondalen, men kom hit via Ore på Lista. I Søgne bygde han en del hardangerbåter, noen karmsleder og – fioliner.

Etter at han igjen flyttet til Lista, da til Tjørve, var han ofte her for å kjøpe inn materialer, bord, krumlast, kjøltrær og stevner. Om ham sier dessuten Eilert Sundt: ”Det ser ikke ud til, at han har haft nogen indflydelse på bådebyggeriet her.” Søgne-tradisjonen bekrefter altså ikke Sundts opplysning om at ”der boede stort geni i ham”.

Sundt forteller ellers interessant om hvordan folk i Søgne og på Lista så på de lokale båttypene sine: For etter at ”Listerbåden” hadde hatt sitt gjennombrudd, omtalte listalendingene sine tidligere bruksbåter av eik uærbødig nok som ”huggestabber” (Sundt: 1976-utgaven, s. 235), men det kan jo være at det var litt urettferdig! Det er i alle fall den kjente samfunnsforskeren som gir Jens Leire æren for å ha utviklet ”Søgne-båden”. Det var han som ” .. lod Østlandsbådens form undergå størst forandring. Man kjendte Østlandsbåden [båter av Grimstad-typen] og skøiterne godt og fandt sig idethele vel tilfreds med dem; men en ting syntes det, at man jevnlig havde at udsætte på dem: de slog så hardt i søgang.

Nuværende bådebyggere fortælle, at allerede deres besteforældre vare opmærksomme herpå og talte tidt om, hvordan man skulde kunne undgå dette. Men der blev ikke gjort forsøg dermed før, som sagt, for 10 år siden [1856]. Da begyndte man at bygge dem skarpere end før [spissere i begge ender] og gav dem et noget større spring [krumning fra stevn til stevn]. Derved opnåede man sin hensigt: båden skar sig meget lettere gjennom vandet og slog ikke derimod som Østbåden. Det vil af dette sees, at Søgnebådens form står mellem Østbådens og Listerbådens, dog så, at den ligner den første mere end den sidste, da den på temmeligt nær ikke er så skarptbygget eller har så stort spring som denne …”. Og Storaker føyer til: ”Af Listerbåde findes [kun] en enkelt her i sognet .. Det spørgsmål må derfor ligge nær, hvorfor ikke vedkommende fiskere hellere holde sig til den anerkjendte og langt billigere Listerbåd.” Han forteller at han på direkte spørsmål om dette ”atter og atter” hadde fått samme svar:”Man lider ikke at blive våd.”

Artikkelen fortsetter under bildet.

Lå høit i vandet
Dette var fordi ”Søgnebåden ligger høit, Listerbåden lavt på vand. [Førstnevnte er jo svært bred og flatbunnet i forhold.] Man har derfor sagt, at når man i Søgnebåden kan hjælpe sig med ørekarret, for at holde den lens, må man bruge et par pøse i Listerbåden.”

Ifølge Storaker var prisen på ”skjægter” i Grimstad 9-12 spd. men den på en ”Søgnebåd” var ”mindst” eller ”omkring” 25 spd. Den nøyaktige pris på ”den langt billigere Listerbåd” har det ikke lyktes meg å finne.

Man indrømmer forøvrigt, at denne båd [”Søgne-båden”] står meget tilbage for Listerbåden i seilads,” heter det hos Storaker. Ingen vil nok bestride det. Her kan nevnes at under landsregattaen i Stavanger i 1868, der noe av hensikten var å finne fram til egnede bruksbåter, deltok båtbygger Jens Fladen fra Høllen (fra bruk 59; f. 1835.)

 

Bjørnstjerne Bjørnson
Sannsynligvis hadde han bygget båten selv. Fladen deltok i klassen for ”makrellbåter” og da sannsynligvis med en båt av ”Søgne-typen”. Den var 24 x 10 fot. For bygningsmessig utførelse og for sjødyktighet fikk den høyeste karakter, men ble forbiseilt av en del ”Listerbåder” under konkurransen. Dessverre kjenner vi ikke til at noen deltok med en mindre utgave av samme.

Det var forresten til denne regattaen Bjørnson skrev sangen som begynner med ”Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd” og som vakte stor jubel.

En annen båtbygger som også må nevnes, er Rasmus Skarpeid (f. 1823) som drev med noen få mann i Åsan ved Trysfjorden og var viden kjent for sin dyktighet.

Kristiansanderen Johan Brun Moe, f. 1890, nevner i et notat en svakhet ved Søgne-båtene: ”Jeg har hørt av min far i guttedagene at Flekkerø-båten (Leire-båten) tross sin tilsynelatende brede trygghet, ikke var helt ut til å stole på under seilas. Den skulle ha lett for å skjære sig under, når den ble krenget over en viss vinkel. Dette fikk jeg bekreftet av [nevnte] Reinhard [Abrahamsen] idag. Han sa at båten var farlig ved det, at når den kom under vann med fore-tollene (foran seiltoften) var det ikke mulig å få den op igjen.”

 

Gjenværende båter
Etter at den siste båtbyggeren av denne typen gav seg ca. 1920, ble det til at mange her i omegnen skaffet seg de langt billigere og lettrodde hardangerbåtene. Skøyter som drev fraktefart langs kysten, tok gjerne en tur innom Hardanger på returen og kjøpte med seg en del for salg hjemme.

Noen få byggere av småbåter ble igjen, de kopierte i en viss grad slike. Dermed forsvant etter hvert denne lokale og ærverdige båttypen. Ikke få gamle og avlegse ble liggende i sjøbuene, og ved et generasjonsskifte ble de gjerne St.Hans-bål, tjæret treverk brenner godt!

Men det finnes fremdeles fire gjenværende gamle eksemplarer av ”Søgnebåden”, som alle ligger på land:

 

A: Kristian Andreassens båt:
Kalt ”Vervesladden”, fordi den på 1920-30-tallet ble brukt på Høllen Skipsverft. Trolig bygd ca. 1860 av Jens Leire, eller av hans ”læregutt”, Andreas Kristiansen (”Mesteren”), sønn av Kristian. Fins på Norsk maritimt museum og vekker oppsikt ved sin særegne fasong. Mål: 4,54 X 1,94 m eller 14,47 fot. Kun 6 brede bord i bordgangen.

 

B: Bernt Antonsens båt
Denne båten er i Søgne museum eie og befinner seg i lager på Langenes skole. Den stammer fra Børøya og tilhørte fisker Bernt Antonsen. Båten ble bygget i 1908 av Henrik Larsen Opigard på Eig, f. 1842, på Verven i Lundeelva for Anton Salomonsen Borø, f. 1874. Roar Rolland Hansen tegnet denne båten i 1956, resultatet fins i Norsk maritimt museum (tegning nr 1290), men antall bord på tegningen stemmer ikke med originalen. Båten er også verdifull på den måten at den stammer fra en annen båtbyggertradisjon enn Jens Leire-typen; det er all grunn til å tro at opigardsfolk hadde sin egen stil. Den er dessuten smalere enn Jens sine båter, noe som passer både med teorien ovenfor og med opplysningene om bredden. Mål: 4,80 X 1,92 m eller 15,29 fot. 9 bord i bordgangen.

 

C: Abraham Byremos båt
Gitt til Vest-Agder fylkesmuseum med fullt utstyr i 1936 av forhenværende direktør på Christianssands Bryggeri, Carl Christiansen. Hans far Otto hadde kjøpt den fire år før, til å seile med for sønnen, av flekkerøymannen Abraham Olsen Mæbøe, kalt Abraham Byremo, f. 1851. Pris: 80 kr. Selgeren hadde brukt den til makrell- og hummerfiske og trolig kjøpt den brukt av en annen fisker på øya da han ”begav sjøen” i 1879. Mål: 4,86 X 2,02 m eller 15,49 fot. Høyde målt innabords på kjøl til overkant av rekke ved midtspantet: 0,65 m, med åtte bord i bordgangen. Sannsynligvis bygd av Jens Leire ca. 1860; åpenbart etter ”typeforandringen” 1856.

 

D: Erik Simonsens båt
Denne båten stod i 1990 i daværende Norsk sjøfartsmuseums magasin. På den tiden var dette et stort telt mellom Bygdønesveien nr 33 og 35. Torvald Simonsen fra Flekkerøya, f. 1915, hadde arvet båten i 1936 etter sin bestefar, los Erik Simonsen, f. 1841, fra Skålevig. Han eide den til han var 96 år gammel. Da hadde han hatt båten i hele 67 år! Losen hadde brukt båten til fisking og som losbåt ved siden av skøyta.

Denne båten var Simonsens øyenstein i alle år. Flere som kjente ham, har bekreftet det, og det var akkurat dette uttrykket som ble brukt. Ingen andre fikk lov å røre båten, heller ikke da losen ble meget gammel. Siste året han levde, var han så krank at han brukte fire og en halv time på det lille stykket fra huset sitt (bruk nr 19) til han fikk kravlet seg om bord i båten, og der ble han hele dagen. Etter hvert ble familien så redd for ham at de ”stjal” storseilet for å hindre ham i å komme ut på sjøen. Ro kunne han ikke lenger. Men tror du ikke Simonsen – en måned før han døde – klarte å komme seg til byen og fikk kjøpt seg et nytt!

Torvald Simonsen fortalte også at han og broren Sverre, f. 1907, en gang hadde tatt risken på å bruke båten uten lov. Fristelsen for å gå ut å skyte alker hadde blitt for stor. Men hundre og ett var ute da Sverre kom til å fyre av et vådeskudd som gikk rett gjennom bordgangen! Det ble et stort hull rett ved festet for tofta, på styrbord side. Livredde tettet de hullet sirlig med sement og glattet over med tjære. De gikk på nåler noen dager, men heldigvis merket den gamle svaksynte mannen ikke noen ting.

Torvald Simonsen hadde ikke losens krefter og da heller ikke evnen til å glede seg over båten på samme måte. For å gjøre den greiere til eget bruk, rev han ut fiskeparken og tjæret over. Ytterligere avsmak på arven fikk han da han en gang hadde invitert ei ung dame med ut for å seile. Men snart ble det vindstille og ”dammane bleiga”, så de måtte ro den tunge båten hjem. Og dama, hun gjorde det slutt. Året etter ble nevnte Abrahamsen redningsmannen da han kom og ville kjøpe båten, som var den siste på øya. To andre eksisterte riktignok, men de hadde stått sin tid ut og lå nedsøkte i ei søylebukt. Den ble solgt for kr 50. Et par år etterpå fikk Abrahamsen hjelp av sin venn Brun Moe og sendte den til Oslo. Før det hadde han reparert den litt som han beregnet seg kr 15 for, og frakten til Tollbubrygga kom på kr 3. Alt utstyr ble bundet fast – seil, mast, årer, krabbe osv. Båten ble sendt med Bergenske dampskipsselskap til Norsk sjøfartsmuseum 18. des. 1938. Mål: 4,82 X 2,02m eller 15,42 fot. Høyde: 0,64m.

Vi ser her at båt C og D er nærmest identiske. Begge er 2,02 brede og det skiller fire cm på lengden. Forskjell i høyde er bare en cm. Det kan være tilfeldig at båt C har åtte og at båt D har ni bord i bordgangen. Åpenbart er de laget på samme sted og omtrent samtidig.

En nyskapning
Som det sannsynligvis er gått fram, gjorde jeg en god del nødvendig og spennende ”detektivarbeid” for ca. 25-30 år siden i et forsøk på å finne ut mer om ”Søgnebåden”.

En god del ble publisert i ”Flekkerøy historielags årsskrift 1992-93”, s. 122-139. Arbeidet resulterte bl.a. i at det i 1995/96 ble laget en rekonstruksjon av en slik båt i Søgne kystlags regi, som nå er i det driftige lagets eie. Det var byggmester/båtbygger Stig Drange, Søgne, ved Kystverkstedet, nå Drange snekkerverksted AS, som stod for arbeidet. Dette ble finansiert ved offentlige midler. Drange gjorde et meget godt arbeid, og av den grunn fikk vi anledning til å teste ut båttypens forskjellige egenskaper, kjente, påståtte og ukjente. Selvfølgelig var det et nederlag at eika på den tiden måtte importeres fra Sverige! Siden da er lauvskogen her sør igjen kommet mer til sin rett. Men den som måtte være interessert i å prøve båten, ro den, seile den etc., kan henvende seg til Søgne kystlag. Se adressen i ”Kysten”. Det var Bernt Antonsens båt som ble rekonstruert. For lettvinthets skyld ble den hentet til Dranges verksted. For den som lese mer inngående om dette, henvises til en større artikkel, se nedenfor, boken kan lånes inn til det lokale bibliotek.

LITTERATUR:

Jostein Andreassen: ”Søgnebåden”. Et blikk inn i Søgnes båtbyggertradisjoner” i: ”Vest-Agder Fylkesmuseum [Kristiansand Museum]: Vår barndoms Have. Årbok 2004. Småbåter i Vest-Agder”, side 47-66.

Jostein Andreassen: ”Inferno i Nordsjøen” [om eksporten av hummer og reker fra Søgne til Frankrike bl.a. med ”Lise-Andree”, bygd i Høllen] i: ”Skipet”. Utgitt av Norsk Skipsfartshistorisk Selskap, nr. 3, 2013.

Rolf Andreassen: ”Sluppfarten fra Søgne 1839-74.” [Hovedfagsoppgave i historie om Danmarksfarten], 1986.

Thor. Kristiansen og Ranveig Fidje: ”Båtene som ble brukt på Flekkerøy 1850-1900” i: Flekkerøy Historielag: Årsskrift nr 1, 1990-91, side 131ff. [bl.a. om båttype, innredning og utstyr].

Jan G. Langfeldt: ”Fra seilskuter til motorfartøy. Historien om skipsverftene i Høllen og Ny-Hellesund”. Vest-Agder Fylkekommune, 2009, 106 sider.

Gabriel Scott: ”Storebror”, 1934, side 271ff. (skjønnlitterært).

Eilert Sundt: ”Om Husfliden i Norge” (1867; i 1975-utgaven side 32ff. og 105.

Do.: ”På Havet” (1861; i 1976-utgaven, side 229ff.).