Om en ung mann som omgikk tyskernes bestemmelser slik at Søgne-folk fortsatt kunne male kornet sitt på Leire mølle. Det ulovlige, men patriotiske arbeidet måtte skje om natta – i stummende mørke …
Av Jostein Andreassen
Hans Tag Hansen, født 1917, overtok Leire sag og mølle etter sin far Severin. Det var like før krigen. Da denne var et faktum, var han nyutdannet møller. Men dette kom til å by på store utfordringer. Når kontrolløren ankom, var det veldig strengt. Alt måtte stemme på kiloet. Under krigen var det nemlig bare lov å male matkorn til staten. Dermed ble det nøye kontroller med hva som ble malt på grunn av rasjoneringsforskriftene.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Hans Tag Hansen som nyutdannet møller 1939/40.
Lurte unna
Disse var slik at hver familie bare fikk de få kiloene med mel som stod på rasjoneringskortet, alt etter som hvor mange der var i husholdningen. Og det var jo i knappeste laget: Derfor lurte de fleste bøndene gjerne av litt korn til seg selv i stedet for å levere det til okkupasjonsmakten. Dette måtte jo males. Hvor skulle de gjøre det, hvem kunne og ville male korn som de hadde tilegnet seg ulovlig?
Hjalp selv om det var farlig
Hans Tag ble etter hvert stilt overfor et valg når Søgne-folk begynte å sulte. Han valgte det farligste, å hjelpe bygdefolket – selv om han ble advart: Dersom ulovlig maling foregår, vil dette få de alvorligste konsekvenser (stod det bl.a. i skrivet fra Statens kornforretning av 19. mai 1943.) Den unge mannen malte likevel til dem som trengte det. Dette foregikk om nettene, og han klarte å komme seg igjennom krigen uten å bli tatt. Litt av en prestasjon. Det som reddet ham, var nok at han hadde alle data i hodet om det han malte ulovlig. Når kontrollen kom, var alt som det skulle.
Hemmelige kontakter
Hans Tag var smart. Han opprettet kontakter, først med alle hotellene i Kristiansand. Straks de omreisende tyske kontrollørene ankom og tok inn der, fikk han beskjed: Vær på vakt! Når de bestilte drosje, fikk han også vite om det. Da gjaldt det at alt stemte. Noe som ikke var lurt, var å feie møllegolvet rett før de kom. Ble de mistenksomme, ”var du sannelig ikke mange sildan verd”. Men en kan jo spørre seg om ikke noen i bygda ble misunnelige og sladret. Veldig mange visste jo om det som foregikk. Grunnen var kanskje at Hans Tag alltid tok samme pris, fire øre per kilo, både for lovlig og ulovlig maling. Han gjorde ikke forskjell på folk, uansett hvem det var som ville male korn illegalt, så trakk han verken fra eller la på.
Artikkelen fortsetter under bildet.
1947: Emil Berge på Sebbetåa gav Hans Tag Hansen den nye og spennende boka om ”Shetlands-Larsen” og hilste med velvalgte ord.
Et godt måltid
Da Hans Tag fylte 70 år, ringte en eldre mann som ville takke ham for innsatsen under krigen. Han minnet om den gangen han hadde ringt ned fra Tronstad, da i Greipstad kommune, og spurt om han kunne få malt noe korn. Klokka var ni på kvelden. Hans Tag hadde sagt ja med en gang. Dermed red mannen ut hele Tronstadvannet og Repstadvannet på isen.
Da han ankom Leire, dampet det av hesten. Kornet ble malt og arbeidet betalt. Mannen kom hjem langt ut på natta, men de begynte å bake med en gang. Naboene ble invitert og kunne bare forsyne seg, men de sa nei, for de ville jo ikke spise opp familiens mat. Da mannen fortalte at han hadde nettopp vært hos Hans Tag og malt korn, takket de ja. Alle som var der, spiste seg gode og mette. De fortalte siden at aldri hadde de hatt et slikt godt måltid under krigen.
Hvit eller svart løgn?
En fin høstdag var bøndene et sted i Søgne samlet for å treske årets avling. Både barn og voksne hjalp til. Det gjaldt å lure unna mest mulig korn, for det var streng rasjonering på mel for så vel mennesker som dyr. En mengde korn ble gjemt bort i et hemmelig rom under noen løse golvbord på låven, med høy over.
Da de var ferdig for dagen og kornsekkene var gjemt bort, kom plutselig kontrollen. En av de voksne ble spurt, mens de andre hørte på: Er dette alt kornet som dere har tresket i dag? Mannen svarte at det var det. Noen av barna ble veldig forskrekket, for de hadde jo lært både hjemme og på skolen at en ikke skulle lyve. Siden fikk noen av de voksne også dårlig samvittighet og gikk til presten, som den gang var prost Hagene. Han var en klok mann og svarte følgende: Æ har aller hørt at de æ galt å gjømme noe a det som du sjøl eie, vekk for tjuven!
Neste dag ringte de til Hans Tag (ingen lyttet, telefonen i Søgne ble automatisert i slutten av 1939) og spurte om han kunne male. Han svarte nei, for akkurat nå forventet han kontroll på mølla. Så ringte han et par dager senere om at nå kunne de komme med det kornet de hadde gjømt vekk for ”tjuven” – okkupasjonsmakten. Kornet ble heist opp i tredje etasje og mølla satt i gang. Samtidig ankom en bil: Kontrolløren! Hans Tag hev seg rundt: Han dro i hendelen der det stod Dyrefor før han løp ned og møtte mannen. Fra da av var det bare å late som ingenting og følge kontrolløren rundt om i mølla. Alt ble sjekket og funnet i orden. Men hadde ikke mølleren fått dradd i hendelen som førte alt over fra Matmel til Dyrefor, hadde han vært ille ute. Nok en gang var det nære på …
Mørkets gjerninger?
Kona Ingebjørg forteller at bøndene kom med den lovlige mengden korn og fikk den malt om dagen. Så kom de om natta og fikk malt den illegale. I og med det var blending under krigen (alle vinduer og steder der sivet ut lys, måtte stenges helt av – allierte fly måtte ikke få noen hjelp fra lys på bakken), var det umulig for Hans Tag å ha slikt på når han malte, for det var så mange sprekker i kledningen. Da kunne han dessuten lett bli avslørt. Derfor gikk han på mølla i stummende mørke. Han hadde visse innøvde ruter han fulgte, for eksempel to skritt fram og to til høyre, så kom han til rensemaskinen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Endelig fred: 8. mai 1945 fant Hans Tag Hansen fram den ulovlige radioen han hadde skjult under et bord på mølla for å lytte til de norske nyhetene fra London. Her har han plassert den på trappa på barndomshjemmet midt i Leire-garden. Folk har samlet seg for å høre fredsbudskapet, de norske flaggene er funnet fram og det er stor stas: Tenk å kunne høre på radio igjen! Personene er fra venstre: Erling eller Harald Askildsen, holdes av ei barnepike – hun var fra bruk 6 på Stausland; Greta Pedersen Leire (bak henne), ukjent (med flagg), ukjent (skjult), Johanne Andersen Leire, Amalie og Synnøve (i døra) – Hans Tags søstre; Alfred Andersen (gutt), Inger Ramsland (med flagg), Erling Hansen – Hans Tags bror med radioen under seg på trappa; Ingeborg Repstad, Arnljot Lund (delvis skjult), Margit Lund, Knut Leire (noe skjult), ukjent (helt skjult), Anton Hansen Lunde (med hatt), Severin Borøy, ukjent gutt, Olef Bentsen Eg (bak), Gunnar Dahl; Henrik Olsen Leire og ukjent gutt (nederst med flagg).
Høyt verdsatt
Den risikofylte innsatsen Hans Tag Hansen gjorde for bygdefolket i løpet av krigsårene, verdsatte de høyt. Da han giftet seg med sin Ingebjørg fra Eiken i 1947, hadde omtrent 170 mennesker fra Søgne gått sammen om en stor pengegave. Ordlyden på telegrammet lød:
Brudlaupsgåve til Hans Tag Hansen, som ei lita påskyning for den hjelpa han yta Søgnefolk under krigen ved mylla si. Me ynskjer at Du kjøpar ein ting som kan vera til eit varig minne for deg og dine for den verdfulle hjelp du gav oss under okkupasjonstidi.
Hans Tag Hansen foran huset og saga på Leire (1980-tallet)
Litteratur: Leire sag og mølle. Særoppgave av Andreas Tag. (1995). Takk for at jeg kunne bruke denne flotte oppgaven.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Takk også til den etterlatte familie til min venn Hans Tag Hansen, hvis minne jeg gjerne vil hedre med denne artikkelen.
