I mangfoldige år tok 7. klasse ved Lunde skole turen med SS «Lister» til Verdens beste klasserom, øyriket Uvår. Dette er det nærmeste vi kan kalle et fiskevær i Søgne, lengst ute mot storhavet i sørvest.
Av Jostein Andreassen
Her er to store og 33 små øyer, holmer og skjær samt bygdas sørligste punkt, Lille Klauskjeret. Indre Uvår er Søgnes lengste øy, form som en speilvendt Z, med sider på hele 1,0 km + 1,2 km + 0,8 km = 3,0 km. Ydre Uvår er derimot rund som en ball, 0,6 km i diameter. I Uvår er det mange gode havner. Der er 10 hytter i alt (eller «hus» som de gamle fiskerne kalte dem) og minst fem som nå er borte. «Peisestua» og «Skolehytta» var de mest kjente.
Spennende fossiler
På skjæret Prisen står sjømerket eller varden Bøddelen fra 1887. Det underlige navnet har den trolig fått fordi «retningsviseren» øverst kan minne om ei bøddeløks.
I Uvår er sikkert Sørlandets flotteste lyngheier og bygdas største forekomst av einer. Her er gammelt saue- og hestebeite, steingjerder og rydningsrøyser, myrer som en gang ble oppdyrket til kjøkkenhave. Mange steder er det interessant geologi med store diabasganger fra 200 millioner år gamle vulkaner.
Her er enorme rullesteinsrøyser, etterlagt av store isfjell kommet med Den norske kyststrømmen østfra. Disse har også lagt igjen morener med «raritetskabinetter» av steiner østfra, fossiler og rød sandstein fra Oslofjorden, rombeporfyr, porfyrkonglomerat og larvikitt fra Vestfold. Tror du ikke den store isbreen sørget for ei flott jettegryte i Uvårkilen også?
Fjellplanter
Her er spennende fuglearter å se og fjellplanter som nødvendigvis må ha vært der siden istida, fjelltjæreblom, molteplanter, heisiv, heistarr og rosenrot. Her er bygdas eneste voksested for bregna blankburkne, landets østligste lokalitet.
Vi har så vel losvarde med helleren Borjestova (Borgstua, dvs. Drengestua), der losene kunne overnatte. Varden er en rest etter en gravhaug! Rundt 1960 hadde vi til og med «Uvårdaen» med båter, skøyter og masse folk! Helselaget arrangerte. Her er vakre sandstrender der det yrer med strandkrabber, til barnas fryd. I Uvår fins beretninger om dramatiske forlis i gammel og ny tid, fra seilskuta «Fortuna» på Klauskjeran 1921 til det 170 m lange og 32 000 tonn store «Fjord Champion» i mars 2005 på Skotteskjeret. Det siste er dessuten et glimrende eksempel på «englevakt» i Søgne – tenk om skipet hadde lekket ut sine 746 tonn tung bunkersolje og 83 tonn diesel som det hadde om bord!
Vi begynner med den gamle historien om hvordan Uvår fikk sin eiermann:
En gang danskekongen Christian IV for langs kysten, kom han så langt som til Ryvingen [utenfor Mandal]. Her la han til, for han manglet los.
Den første som kom, var en kar fra Stausland. Kongen hadde lyst til å se kysten videre østover. Han sa derfor til losen at alt han kunne klare å seile innenfor med kongeskipet, skulle han få i lospenger. Stauslendingen seilte da innenfor Uvår, Gjeve og Songvår. Innenfor Hellesund torde han ikke gå, for Springedanssundet var for trangt og ureint.
Slik kom de ytterste øyene i Søgne på gården Stauslands hender, og det har de vært like til denne dag.
(Etter Thomas Pedersen, Børøya, f. 1888, som var en ivrig fisker i Uvår gjennom mangfoldige år.)
Prinsen?
Jens Østermann på Selskjær, f. 1891, som hadde eiendom i Uvår, kom med en annen forklaring på hvorfor denne øygruppa hørte til Stausland:
Engang på 1600-tallet lå noen stauslendinger i Uvår og fisket. Da kom danskeprinsen seilende forbi, og det hadde oppstått problemer med skipet. Han fikk da den hjelpen han trengte og en flott laks på kjøpet. Som takk fikk de fra Stausland øyriket Uvår til odel og eie.
[Vi vet at halve Stausland var krongods fram til 1663. Derfor kan det godt være en sannhet i disse historiene.]
Bjørn!
”I vestre delen av Søgne var der i 1780/90-årene en skadebjørn som det ennå går gjetord om. Den hadde til vane å svømme ut på holmene og drepe sauer som gikk på sommerbeite der.
Rovgrisk og slagvillig så det ut som beistet var, og slu og sint var det også. Ofte fant folk drepte sauer, men om de satte ut vakt eller la ut åte, så hjalp det lite. For ingen kunne si at de hadde sett bjørnen der ute, og ingen visste hvor den holdt til. Etter hvert gjorde folkesnakket den til en varulv [et menneske som var blitt forvandlet til en ulv og som var farlig for både folk og fe.]
Et år ble bjørnen rent så nærgående. Folk måtte ta buskapen sin hjem fra holmene midt på sommeren. På den tiden gikk der en flokk geiter på Inner Uvår. De hadde gått der sommer og vinter i flere år, så de var så skye at ingen kunne få tak i dem. Bare en gammel bukk var så tam at losene som lå der ute, kunne få lokket den til seg med tobakk.
Ulykka ute
Uvår-øyene ligger lengst ute i havgapet. Likevel våget bjørnen seg ut dit for å slå geitene. [På Fiskelandet på øst på Inner Uvår er der ei lita bukt som heter Bjønneviga. Stammer navnet fra denne tiden, mon tro?]
Men tidlig en morgen var ulykka ute for bjørnen. Los Besse Larsen Trysnes skysset en engelsk kaptein utover, og midt ute på fjorden mellom Uvår og Vassøy møtte de udyret. Kapteinen ville slå til bjørnen med en båtshake, annet våpen hadde de ikke.
Men Besse sa nei. Det kunne være farlig å gå på en bjørn med et så spinkelt våpen. Men da kom Bernt Bentsen fra Børøya seilende i storebåten sin. [Navnet Bernt ble uttalt «Beren» i Søgne. Bernt Bentsen levde fra 1752-1839.]
Svær kar
Det fortelles at Bernt var den største karen som har levd i Agder-fylkene de siste årene. Og motet og styrken svarte helt til størrelsen. Han så ikke bjørnen, men Besse ropte på ham og pekte på beistet.
Plutselig gikk det opp for «Beren» hvem som hadde drept dyrene hans. Han ble rasende. Brennkvikt rykket han masta opp av festet så fokkestaget sprang, rev av seilet og så bar det nedover mot bjørnen. Denne snudde seg mot båten og brølte så det gikk kaldt nedover ryggen på de to som så på. Plutselig la den labbene opp på esinga [rekka] og slo etter angriperen. Med våpenet i været sprang «Beren» opp på tofta, og i neste øyeblikk fikk bjørnen et slag av den svære masta så skallen brast.
Det var ikke tegn til liv i udyret da Bernt dro det inn i båten.
Dette var den siste bjørnen som holdt til ute i skjærgården. Og fra den dagen fikk Bernt tilnavnet «Bjønne-Beren».
[Dette siste stykket er hentet fra Agder historielags årsskrift 1930 og opprinnelig skrevet av Lauritz Fuglevik fra Harkmark. Språket er modernisert og ”oversatt” til bokmål.]
Skildret i litteraturen
Vilhelm Krags festlige dikt «Dansen på Uvår» med tone av selveste Johan Halvorsen har gjort øyriket Uvår godt kjent, og det er omtalt i Krags skuespill «Sommer i Skjærene» og i flere av Gabriel Scotts bøker. I 1930-årene var Nordahl Grieg på besøk, han fortalte selv til venner i Hellesund at han danset med Søgne-jenter på ”slettane” innerst i Kilen.
Så derfor, som vi allerede har sett, knytter det seg, ikke uventet, en rekke gamle sagn og festlige historier til dette store øyriket. Her var i sin tid et givende lakse- og hummerfiske. Tenk, på 1950-tallet ble det satt ut over 3.000 hummerteiner (se nedenfor) i begynnelsen av fisket!
I Uvår er der ca. 180 bevarte tradisjonsrike stedsnavn, nå plassert på kart (se ”Navn i Søgne” (1989). Så hva mer kan vi ønske? Vi må bare slutte oss til fiskerbonden «Milen», som nå for over hundre år siden omtalte Uvår som et land uendelig rikt på ”melk og honning”:
”Kanaans land”
Det som nå skal fortelles, skjedde sannsynligvis under 1. verdenskrig: Stauslendingene lå i Uvår en høst i ”husan” sine og fisket hummer. De hadde solide eikebåter av Søgne-typen som de hadde rodd og seilt ut fra Søgneelva. Karl Stausland, f. 1861, fra bruk 14, hadde den største båten. Han var leder og holdt oppsyn med det meste.
De andre var: Emil Berge (”Milen på Sebbetåa”), f. 1872, fra bruk 16, Jørgen Stausland, f. 1877, fra bruk 8 og Johan T. Nilsen (”Johan på Brinken”), f. 1851, fra bruk 15. Sannsynligvis var også Tønnes Stausland, f. 1892, fra bruk 22 med og i tillegg Kristian Føre, f. 1865, fra bruk 1 på Føreid. Han fisket ofte sammen med Johan. En helt sikker deltaker var dessuten Thomas Pedersen, Børøya, f. 1888, som også hadde eiendom i Uvår.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Thorleif Torjesen malte dette vakre maleriet i 1996 fra Uvårkilen, muligens fra et noe eldre fargefoto. Det henger på Seniorsenteret og pynter godt opp.
Husene
Karl holdt til i det østligste huset, Johan og Kristian i det vestligste og Jørgen i det i midten med murstein i fronten. Den særegne geografien på Inner Uvår gjorde at de kunne starte trekket om morgenen og holde på fram til den kilen i sørøst som heter Gunnershavnen. Derfra var det bare noen meter ”hjem” for å få seg noe i skrotten.
Jammen var det tungt å ro, og tenk på alle teinene de måtte dra opp! Etter en hvil kunne de holde på til Bådestøbukta i nord og så gå den kortene veien ”hjem” igjen og spise, og siden var det å fullføre rundt Hobde i nordøst og snart ro inn Uvårkilen til kveldsmåltid og søvn.
For disse var hummerfisket en kjærkommen avveksling, selv om det sannelig medførte hardt arbeid. Dessuten betydde det svært mye for årsinntekten, for noen opptil en tredjedel. I Uvår var det dessuten godt å være og overflod på alt, unntatt en ting: Ferskvannet oppe i myra var ikke ”no` særlig”.
Ei tønne med rom!
En kveld var de fleste borte i Nord Kammerset, ei bukt vest på øya, for å ”vrage”, dvs. finne noe rekved å fyre med. Da oppdaget de det aller mest utrolige! Ei lita tønne med ”no`stert” hadde drevet i land. For tørre struper vakte dette selvsagt stor begeistring. Det viste seg å være rom av edleste sort. De bar den opp og tømte ut en del i en tørr dabbe i ei fjellskorte. Så la de som var mest tørste seg på kne og drakk. Kanskje virket det først på Milen. I alle fall reiste han seg, slo seg for brystet og utbrøt høytidelig:
”Du Uvår, du Uvår, du Kanaans land!”
Dette vidunderlige utsagnet vil aldri bli glemt, Milen.
De sju hummerne
Uvår-fiskerne rundt 1. verdenskrig hadde på mannfolks vis det selvsagt litt moro av og til og spilte hverandre små puss.
En dag hadde Jørgen [Stausland, f. 1877] i løpet av trekket fått sju hummere som var akkurat undermåls [20 cm; de måtte være 21]. Da han skulle kaste dem ut igjen, kom han på at det kunne likså godt Johan [Nilsen, f. 1851], gjøre. Han var litt sent ute den dagen; dessuten lå den siste teina til Johan helt inne i Uvårkilen. Oppi den plasserte så Jørgen alle sju.
Dermed sa han fra til de andre, og alle la seg i skjul bak de store steinene som den gang lå rett øst for Johans hus.
Endelig, der kom han roende, nokså bedagelig. Han grep båtshaken og tok dobben. Da Johan hadde dradd litt, kikket han som vanlig over esinga og ned i vannet. Se der, mellom spilene i teina stakk det ut en mengde hummerantenner. Da skal jeg si at Johan på Brinken fikk fart på seg!
Så hørte de at han ropte ivrig: ”Der æ ein, der er tri, der æ mange!”
Straks var teina oppe i båten. Han tok av lokket i en fei og treiv hummermålet.
Nei, skulle du sett! Akkurat for liten. Over bord med den. Og så den neste, på samme måten. Da den tredje gikk på vann, merket de bak steinene at humøret sank litt der ute i robåten.
Da han kastet den sjuende over bord, hørte de at han ropte, nokså sinna:
”Hêr har Jørgen vore!”
Den dagen skolen fikk fri
En gang kom Lars Olsen fra Ålo (f. 1908) kjørende på nordsiden av Uvår i motorbåten sin. Han gikk igjennom Skudehavnen og var på vei bortover mot Hobde for å trekke teinene sine. Plutselig kvakk han til. I den bukta han akkurat hadde passert, var det jo et skjær for mye!
I en fart fikk han snudd båten for å se. Der lå sannelig en diger hval! Den hadde sannsynligvis kjørt seg fast i den trange bukta. Nå lå den hjelpeløs og sveivet av og til voldsomt med halen. Lars fikk ei trosse rundt den og satte fast rundt en diger stein. Da kunne alle se at hvalen var fanget, den var hans.
Vågehval
Dermed dro Lars tilbake til Ålo etter hjelp. Govertsen-folkene på fiskemottaket kom med ut i en fart. De klarte å ta livet av det store dyret med en lang, spiss gjenstand. Så tauet de hvalen inn til Ålo. Da nyheten ble kjent, gav lærer Haddeland ved skolen på Lastad elevene fri. Spør om de gjorde store øyne!
Dette ble en god inntekt for Lars. Han hadde nemlig fanget en vågehval på hele 700 kilo. Etter den tid har Ålo-folk kalt bukta ved Skudehavnen for Hvalbukta. Lars Olsen kontrollerte det som her er skrevet før han døde, det var i 1988. Tidspunktet for hval-opplevelsen er lett å huske. Det var nøyaktig ti år etter D-dagen, invasjonen i Normandie, den 6. juni 1954.
Da jentene på Stausland bar laks til byen
Den dagen hadde jeg jammen flaks. Det ble fast fisk, bokstavelig talt.
Jeg satt nemlig i et avisarkiv i Oslo for å finne ut noe om en forfatter. Plutselig dukket ukjent Søgne-stoff opp for øyet. Det var om noe helt annet, et intervju med Johan T. Nilsen (ovennevnte ”Johan på Brinken”, 1851-1934) fra Stausland. I det berettet han om laksefisket i Uvår slik det foregikk for over 100 år siden.
Det kunne ikke ha passet bedre. Rett før jeg dro, hadde jeg nemlig spurt Andrea Stausland, f. 1904, ut om det samme. Hun hadde fortalt fra sin barndom, tiden før 1. verdenskrig.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Kart over Inner Uvår, hentet fra «Alt om Søgne” (1996).
Jeg hadde blitt rørt over å høre hvordan faren Jørgen, nevnte Johan og andre mannfolk fra gården dro til Uvår for å fiske laks og hummer. Det var en fin avveksling fra bondeyrket, ja vel, men for et slit. Framfor alt hjalp det, som nevnt, på økonomien.
Mennene reiste tidlig mandag morgen fra samlingsplassen sin, Tørkestea langt oppe i Søgneelva. I robåter, tunge, seige og solide, av eik. Bygd i Søgne av andre bønder. Møtte de motvind, var det fire timer å ro. Da måtte du sannelig være sterk i armene!
Lørdag ettermiddag kom de hjem. Kona og alle barna hadde ventet utålmodig, for på kvelden vanket det godsaker fra havet! Krabber, utsøkt fisk, halvmenner (dvs. usalgbare hummere med ei klo. En hummer med ingen klør heter på søgnemålet ei kunte, stammer trolig fra engelsk: cunt.)
Nå hadde jeg altså funnet en skriftlig beretning om disse tradisjonene, og det fra en tid 50 år før Andrea levde ..
Johan på Brinken
Nedenfor er intervjuet med Johan T. Nilsen gjengitt, litt språklig modernisert. Julius Berge, som mange her i bygda kjente, var denne sjøbondens sønnesønn. Mine egne kommentarer står i hakeparantes. Dessuten har jeg satt inn deloverskrifter for å gjøre det mer lesbart:
«Laksefisket ved Uvår og Songvår i gamle dager
En gammel Søgne-fisker forteller om arbeidet og strevet
Vi meddelte i vår at Johan T. Nilsen fra Stausland i Søgne fylte 80 år og hadde i den anledning en samtale med ham. Vi gjengir her en del interessante trekk han kan fortelle om laksefisket slik det artet seg utenfor Søgne-kysten i 1860-årene.
– Her på Stausland var det i min ungdom 10 personer som drev med laksefiske, fordelt på to i hver båt. Båtene måtte da ofte kjøres [med hest og kjerre] til Høllen på grunn av at Føre-bommen lå full av tømmer, eller en måtte legge båtene fra seg nedenfor bommen. [Dette var et stengsel i elva nær munningen for å hindre at alle tømmerstokkene som ble fløtet i elva, forsvant ut i Høllefjorden. Festene i land og i elva kan ennå ses.]
Tørking
Før 1860 ble laksen flekket, saltet og lagt i store tretrau for deretter å bli hengt opp til tørking og røyking i badstua med einer. Det var ofte kvinnene som måtte stå for dette arbeidet.
Mennene var på fiskefeltet, og når de fikk større fangster, måtte de hjem for å flekke fisken og salte den. Så bar det ut igjen kl. 2-3 om natta. Når laksen var ferdigrøykt, ble den båret til Kristiansand [av kvinnene] hvor en gikk gjennom gatene med den hengende etter halen på lange stenger. Den ble fallbudt [bydt fram for salg] for hvermanns dør. Til dels kunne en også bli av med atskillig hos handelsmennene. Det ble også ofte solgt en del av fangstene til Danmarks-skipperne, som tilfeldigvis lå på havnen.
Hjem
Når fisken var omsatt, bar det hjemover igjen, ofte med en [liten] tønne rug på ryggen eller andre ting en hadde bruk for i husholdningen. Kornet måtte fraktes videre til mølle i Søgne.
I 1860-årene kom det imidlertid en engelskmann som kjøpte laksen i fersk tilstand. Den ble iset [med is skåret ut fra ferskvann i nærheten] og sendt til England, og dette holdt på i 10-15 år. Etter det tok nordmennene igjen fatt på egen hånd.
Nå gjaldt det å få laksen fersk og fin til byen, og det var kvinnene som også gjorde dette. De som hadde part i laksegarnene, måtte uten videre ta sin del av arbeidet som falt på dem.
24 kilo!
Det ble da laget en slags avlange kurver, passende til å legge laksen i, og så tok en kurven på ryggen og trasket til byen. Skikken var at en kvinne skulle kunne bære 18 kilo, men det traff at min far fikk laks på 24 kilo, og min søster tok i vei med denne ryggbyrden til byen kl. 2-3 om morgenen. [Hun må jammen ha vært sterk, det hadde snaut du klart, kjære leser …] Da var det kaldest å gå, og fisken holdt seg best. [Dette var jo sommerstid].
Det kunne gå ganske lystig for seg når flere kvinner la i vei til byen. De gikk for det meste på ladder [tøfler av ull eller filt], en del hadde seilduk under beina, gamle hatter eller noe av hvert de hadde laget såler av. [Ifølge Andrea brukte kvinnene følgende vei inn til byen: Via Kjosetjønna til Lyngbudalen i Berjeskog, videre til Skogen og Berje-Øygarden (Heiden) til Holskogen, Vågsbygda og byen.]
Skoene på
Hos Marie på Kleivan [vet noen hvor det er?] skulle de inn og få kaffe, den kostet 1 øre. Mat holdt de selv.
Ved Nattmannsbekken [ved det senere Statsarkivet i Kristiansand, nå Stiftelsen Arkivet] ble det også stans. Laddene kom av beina, og en tok sko på. Plagget fisken lå i, ble renset og gjennombløtt i det kalde bekkevannet. Og i den tiden engelskmannen var i byen, måtte en så få fatt i tolken.
Når handelen var unnagjort, bar det ned på brygga for å se om Kristian på Odden [fra Kapelløya, far til han som ble kalt «Mesteren» i Høllen, skipsbyggmester Andreas Kristiansen, f. 1853] var i byen i makrellfraktfart for fiskerne i Søgne. Var en heldig, kunne en komme med ham og sønnen hjemover igjen, så en bare hadde å gå fra Pålsneset på Langenes og hjem. Traff en ikke Kristian, bar det over Groheia [og Brennåsen] tilbake.
Vørterkake
Da hadde en rustet seg med en vørterkake, og denne ble fortært ved en av bekkene.
En eldre ungkar, Edvard Eriksen Stokkeland, drev laksefisket øst for Hellesund, og var en riktig heldig, kunne en også komme tilbake med ham. Det hendte også at han hadde full last av kvinner ombord som skulle til Kristiansand med laks.
Senere var det enkelte som tok på seg å frakte laksen til byen for Stauslands-fiskerne, og de møysommelige vandringene til byen med fiskekurva av stedets kvinner avtok mer og mer». [Det må ha vært under 1. verdenskrig.]
Så langt intervjuet med Johan på Brinken.
Fiskerne
Johan nevnte 10 menn som fisket laks i hans ungdom, dvs. ca. 1870. Disse var trolig Johan og faren Nils Thorkildsen (1813-87), Bent Johnsen (1836 -1911) på bruk 17 og Theodor Gustav Knudsen Stausland (1833-1913) på bruk 18. Hans sønn Karl Johan (1861-1918) ble siden en meget ivrig Uvår-fisker, men samme år som Theodor Gustav ble født, omkom hans far Knud Larsen ved Uvår. Fra samme bruk hadde trolig Jens Tønnesen (1799-1864) vært en ivrig fisker der ute.
Videre undertegnedes tippoldefar Ole Andreassen Stausland (1816-92) på bruk 12 og sønnen Andreas Jørgen Olsen (1854-84). Flere sjøfolk fra Stausland drev sikkert fiske når de ikke seilte. Peder Andreassen fra Svanevåg, Børøya må også bli nevnt.
Andre gode navn på fiskere var på et senere tidspunkt er nevnt ovenfor.
Tradisjonen holdes ved like. Fremdeles fisker folk fra Stausland og andre steder laks i Uvår.
Kilder: ”Fædrelandsvennen” 7.oktober 1931. Muntlig: Andrea Stausland, min fars kusine. Julius Berge, f. 1903, bekreftet det Johan og Andrea fortalte. Dessuten hennes nevø Kåre Lund Stausland, f. 1935. Hvor Tørkestea er? Se ”Navn i Søgne”, s. 110.
Mer om hummerfiske
I et nummer av ”Fritidsnytt” 2006 hadde Berit Jernæs Lohne en fin artikkel om Olaf P. Borøy. Den bar tittelen ”Tipptippoldebarn til Bjønne-Bernt” [se nedenfor]. Særlig interessant var hans beretning om hummerfisket. Med tillatelse fra forfatteren kom noe i Søgne historielags årbok, og her er noe fra denne verdifulle artikkelen: ”Olaf P. Borøy (f. 1930) trives i salt sjøsprøyt. Havet i storm og stille er hans virkefelt. Familiebruket på Borøya har gått i arv gjennom generasjonene fra tipptippoldefaren, Bjønne-Bernt Bentsen (1752-1839), som vant over bjørnen på Uvårfjorden. Som forfedrene har Olaf fisket hummer og laks, sild og makrell og også vært sauebonde. Flere av forfedrene var loser. Olafs far, Thomas Pedersen Borøy (1888-1963) drev sagbruk i sjøbua. (…)
Hvor mange teiner?
I 1945 startet Olaf som hummerfisker 15 år gammel. Da begynte prisen på hummer å stige litt. Under krigen var maksimumsprisen til fisker fire kroner pr kilo hummer på Fiskelaget i Høllen. I dag får fiskeren ca 200 kroner per kilo mens kunden betaler 590 per kilo for prima vare på Fiskebrygga i Kristiansand. Olaf husker hver mann og hver teine fra det første året han var med på hummerfisket på Uvår. Et livlig folkeliv i havgapet! Sammen med faren flyttet han etter gammel tradisjon inn i familiens hytte i Uvårkilen den første uka i hummerfisket. Faren regnet med en fortsatt oppgang i bestanden, og de hadde snekret nye teiner. Til sammen fisket de med 200 teiner de første ukene i sesongen som startet 15. oktober. Etter hvert la de noen teiner på land, men holdt på med redusert antall helt til 1. juli. Da det begynte å komme motorer i båtene fra ca 1930, satte hummerfiskerne korger på propellene for å spare teinene for skade.
Thomas var den første fiskeren på Borøya som kjøpte motor. Olaf forteller om veldige forberedelser. De greide alt selv. I skogen fant de einer til jurer og furu til spiler. Agn ble samlet i ukevis. Lyr og sei ble kjølpet og sluppet i kista. Helt fra han var en guttunge var Olaf med på å binde kalver av bomullstråd til hummerteina. Kalven ble dyppet i koltjære og måtte også vedlikeholdes på den måten. – Vi hadde tjære til langt oppe på armene. Et forferdelig strev å få vasket av seg det seige stoffet. Heldigvis kom nylontråden som ikke trengte vedlikehold, sier Olaf. 16 år gammel kjøpte han sin første båt av Thoralf Gundersen i Høllen. En 23 fots motorsjekte. 3500 kroner lånte han i Søgne og Greipstad Sparebank til 3.5 prosent rente. Banksjef Harald Brunvatne var betenkt, men faren og to onkler kausjonerte. Olaf gikk med Torvald Vigebo på sildefiske og deretter på et spesielt godt makrellfiske og kunne betale bankgjelden etter bare ett år.
370 hummer i første kast
I 1950 hadde Olaf og hans far til sammen 300 teiner og fikk 370 hummer i første trekket. I 1952 hadde faren 194 og Olaf 185 teiner. I 1959 var Oddbjørg som nygift, med på den første uka i hummerfisket. Ekteparet bodde i den ett-roms hytta på Uvår sammen med Olafs far og søster og kokte på den lille byssa. Det var fint vær hele uka. Olaf hadde 200 teiner, og sammen med Oddbjørg fikk han 297 hummer på første trekket. Om kveldene satt mannfolkene i sjøbua og bandt klørne på hummerne i skinnet fra parafinlampen. Midt på dagen kokte de kaffe på byssa, og mange av fiskerne benket seg hos dem. Når det var livd i Losvika på Ytre Uvår, samlet salthaugfolk seg der med nistematen, og stedet ble av gode grunner også kalt Tobakkshola.
Mangfoldige tusen
Mangfoldige tusen hummer ble trukket opp i Søgne i løpet av en sesong. Hummeren ble lagret i svære samlekister for å selges når prisen ble god til jul og fram til påske. Fiskerne fra Langenes la teinene ut ved Lyngholmene og Tjamsøya. Fra Ny-Hellesund ble det fisket hummer ved Songvår, Hundsøya og Kniven. I tråd med gammel tradisjon fisket Borøy-folk også ved Songvår og ved Østre- og Vestre Fiske. Det var da Thomas Pedersen Borøy bygde hytte på Uvår i 1910, at han brøt den gamle skikken og begynte å fiske hummer ved Uvår.
Hummerfiskerne på Uvår i 1945
Olaf regner opp hver èneste hummerfisker som var sammen med ham og faren på Uvår i 1945: Onkel Oskar Salthaug hadde 350 teiner på Uvår og fisket i tillegg både ved Vassøy og Ballerskjærene. Brødrene Ottar, Albert og Tørres Salthaug fisket med hver sin båt og 40 – 50 teiner hver. Fra Vigebo kom brødrene Torleif og Edvard og fetteren Torvald med 40 – 50 teiner hver. Mens far og sønn Gustav og Erling Vigebo hadde 100 teiner. Fra Tånevig kom Tomas med sønnene, Daniel, Salve og Oskar i tre båter og med over 100 teiner alle mann. Fra Åloneset kom Govert, Karl og Jørgen Jensen med hver sin båt og mellom 100 og 150 teiner per mann. Erik Tollevik hadde egen båt og over 100 teiner. Fra Lastad kom Petter Nilsen og Salve Larsen med over 100 teiner i hver sin båt. Fra Ålo: Lars Olsen med 130 teiner.
I to båter fra Hunskilen: Arthur Larsen med 150 teiner og Torstein Larsen med 50 – 60 teiner. Fra Selskjær: brødrene John og Arthur Jensen med over 100 teiner i hver sin båt, sønn til Tobias Trysnes, Johan på Tangen med 60 – 70 teiner, Tonning og sønnen Tomas med 130 teiner til sammen. Fra Skarpeid Karl Skarpeid med 50 – 60 teiner. Fra Heftenes Lars Bendiksen med 100 teiner. Sønnen, Valter, fisket med over 100 teiner sammen med Gunnar Hallandvik. Vilhelm Nilsen fra Hummersmyra med 150 teiner. Tomas Hallandvig hadde ett år med seg fem sønner og fisket med 130 teiner. Hans bror Tobias med egen båt og 100 teiner. Fra Leire kom Arnljot og Andreas Lund med 150 teiner (..)” Så langt her fra Berit Jærnes Lohnes artikkel.
