Det var ikke så veldig ofte jeg traff på Tobias Brådland, f. 1902. Han var en bonde som bodde nær Salemsveien. De sa om ham at han hadde vært søndagsskolelærer på (bedehuset) Betania i minst 50 år. Men når vi treftes, fortalte han som regel at det var en ting han aldri kunne glemme. Nytt hus!
Av Jostein Andreassen
Det var om det gamle barnløse paret Sina og Jahn som den gang bodde på gården jeg kommer fra. Som ung gutt hadde Tobias engasjert seg i bygging av nytt menighetshus i bygda. Det tidligere bedehuset og hele anlegget fra 1880-årene (kalt Salem) ved Salemsveien var solgt til kommunen som gamlehjem – dette lå på motsatt side av der brannstasjonen nå er. Mange handlingssterke krefter i Søgne ville nå reise et nytt bedehus, et menighetshus nær kirka på Lunde. Men til det trengtes penger. Derfor var unge Tobias en av dem som gikk rundt og banket på dørene i sitt distrikt og spurte om folk ville gi en god gave til dette nybygget.
Bordbønnen
Sina og Jahn var personlig engasjerte. De hadde vanligvis den omreisende predikanten i losji mens han var i bygda, og det var visst ikke så sjelden. På den tida var John, han som senere skulle bli min far 8-10 år gammel og nabogutt. Han fortalte siden at han ikke alltid likte middagsretten han skulle få servert av guvernanten i hjemmet. Da kunne han si – litt diskret, håper jeg, at ”i da skal æ ede midda hos Sina og Jahn.” Det kunne han nemlig, men på én betingelse, og det var at han bad bordbønnen pent og så høyt at til og med en eventuell tunghørt predikant kunne høre det.
Innvielse!
Pengene kom. Menighetshuset ble ferdig til innvielse under stor stas den 14. november 1920. Byggmester var den samme som satte opp Heimklang, Hans Brunvatne fra Auster Try (1866-1950). Arkitekt var Risberg, Kristiansand. Bygget kostet fullt ferdig kr 60 000, og huset skulle, iflg § 1 i lovene, være ”et arbeidshjem for alle virksomheter som er tilsluttet Søgne menighetsforening” (eieren av bygget). Byggekomite var sokneprest Haus, lensmann Olsen, Rudolf Svendsen Lohne, Martin Nilsen Føre og F. Ditlefsen, Lunde.
50 år!
Til 50-årsjubileet den 23. november 1970 var der stor fest i huset. Familien Bjorå kom med orkester. Berit Lohne hadde opplesning. Hans Solberg fortalte fra husets historie. Begge prestene var til stede (Olav Gautestad og Torkell Haus). Det var for lengst reist garderobe- og toalettbygg mot nord, uthuset med utedoen var borte ca 1958 og gav plass for parkering som siden ble utvidet mot nord
Fra gammelt hadde vi Bittesalen, Lillesalen og Storsalen i huset. I førstnevnte hadde vi små barn søndagsskole på 1950-tallet med frøknene Sandrib og Lohne (og en flanellograf). De større barna gikk i Lillesalen og de enda større i Storsalen. ”Alle” barn gikk på søndagsskolen! Å få stjerne i kortet vårt for hvert oppmøte var svært ettertraktet, da kunne vi nemlig få diplom (!) på festen ved juletider.
Søgne menighetshus, slik det står anno 2021. Et kulturhus av rang 1920 og ca 90 år framover, der mange har gode og uforglemmelige minner.
En gang på en slik fest satt jeg med en kamerat nede på vedkassa ved den store ovnen. Han fant fram en korkepistol som han eksperimenterte med. Plutselig gikk den av, et voldsomt smell. Helt ufarlig, ja vel, men spør om folk hoppet på rørstolene!
Sa du sittekomfort?
Sittekomforten kan jo her nevnes: I mine første år i huset på 1950- og litt på 60-tallet var det lange malte benker med ryggstøe, en fikk litt tresmak i baken av dem. Så ble det rørstoler, så sittestoler av etter hvert bedre kvalitet, men alle kunne ryddes unna ved vask og plasseres oppå hverandre. Helt som i de fleste forsamlingshus på den tida, altså.
Bruk
I Lillesalen var det herredstyremøter, siden kommunestyremøter før de ble plassert på Kaffistova og ellers mer oppbyggelige møter enn det hver torsdags kveld. Ofte søndagsmøter og en mengde annet i Storsalen. Minnestunder ved begravelser, private jubileer, menighetsfester, konfirmasjonsfester, misjonsfester, større foreningers årsmøte, barneforeningen ”Rut”, kvinneforeningsmøter, osv.! På loftet var det gang, leilighet for pedellfamilie og stort loftsrom. Jeg husker at familien Aslaksen og familien Sandrib bodde der.
Bygget ut
Etter hvert ble det bygd opp og ut i kjelleren med lange serveringsbord og kjøkken. Ny nedgang fra Lillesalen. Det var ellers nedgang ved inngangen (den var trang!) og fra gården. Her nede var også lager og vedskjul. Det var store rom som skulle varmes opp! Gode og trofaste kvinner og menn hadde dugnader, nedvasking, små og store forbedringer, mange slitere burde nevnes! For min del husker jeg best de mer tekniske tingene der Askland og Brastad opererte, de var som de fleste, fenomenale.
Huset hadde blitt konfiskert av Nazi-tyskerne under krigen, som nevnt også annetsteds Heimklang, Fritun, Agder Folkehøgskole, Nygård skole og tidvis Betania. De store rommene i huset ble delt inn i ”sovebåser”, mindre soverom, og det ble en svare sjau og dyrt å få fikset opp huset i 1945.
Stor virksomhet
Rundt 1970 var der store mannsmøter, stuvfullt hus og selv om Japan-misjonæren Ernst Ingebretsen kunne holde på en hel time om Betelskipet ”Det sanne lys; Shinku Maru” i buktene sør i Japan, så kunne en hele tiden høre en knappenål falle (jeg selv var der og kontrollerte slikt). For en forteller! Alle lyttet intenst, å nei, her skulle vi ikke gå glipp av noe!
”Hyggetimen for eldre”
Rundt jule- og nyttårstider var det så vel søndagsskolefest som kretsfest og nyttårsfest. Fullt hus i Storsalen og med foldedørene åpne til Lillesalen og Bittesalen. Poser med en kakemann og en appelsin til barna. Ikke minst må nevnes ”Hyggetimen for eldre”, arrangert av Helselaget, som gikk i mangfoldige år, denne var svært populær og fylte et behov, det kunne være 100 deltakere som fikk underholdning og ikke minst deilig mat!
Yngres og Ungdomsforeninga alternerte om å være på Menighetshuset og på Betania, annenhver gang vekselvis på fredager og lørdager, og på 1980-tallet kom så mange på Ungdomsforeninga at bare Storsalen pluss Lillesalen var stor nok, et eventyrlig ungdomsarbeid som en nå kan drømme om.
1994
Det frivillige kristelige arbeidet i Søgne ble litt reorganisert i 1994. Den gamle Menighetsforeninga fra 1873 med sine kretslesere ble lagt ned, mange mente den hadde oppfylt sin rolle. Noen nye styrer ble dannet, og vi i Menighetshuset begynte å arrangere fredagskveld for unge familier med innlagt middag. På denne tiden kom den uforglemmelige ”Blomsterbasaren”. Jeg tror at disse tilstelningene representerte et absolutt høydepunkt i husets historie: Rommet prydet i et vell av blomster og farger, fullt hus med folk som koste seg, gode talere ble hentet langveisfra, og alle gikk fornøyde, til dels svært fornøyde, hjem med favnen full. Jeg stod alltid da ute i ganga, kommenterte stadig at ”nå må du vel hjem og hente hengeren først” og så de brede smilene. Fantastisk. Rundt 2000 var det ca 250-300 ”møtebruk” av forskjellig slag hvert år, omtrent som i det nye Bedehuset Betania i Høllen. Ja, alt skulle jammen vaskes og holdes i orden. Og finansieres!
Dugnadene!
Stadig var det dugnader og arbeid som ble fordelt: Klippe plenen, male huset ute og inne. Vasking. Brannutstyr. Vi leide også hjelp. Lillesalen malte vi opp selv i friske farger. Malermester Klein betalte vi for å male Storsalen. Kona tok ut farger, riktig friske! Folk ble overrasket over hvor moderne vi var blitt. Bittesalen ble omgjort til nytt kjøkken, dermed fikk vi et moderne kjøkken oppe. Jeg var med i styret fra 1994 til 2007, omtrent, og bivånet det hele.
Flommene!
Ved større flommer i Lundeelva fungerer dessverre den store H-bjelken på Leirebrua fra 1955 som en demning. Dette så vi tydelig 13. oktober 1976. Kjelleren ble deretter oversvømmet mer enn en gang. Dette ble etter hvert nokså håpløst. Åsta Møll fortalte at faren hadde tilbudt komiteen i 1920 tomt på jordet like vest for husene på gården (den som ligger kloss i veien på nordsida, ca. 250 meter vest for kirken).
Det ble ikke noe av, derfor ble nytt bygg 1920 satt opp omtrent på det laveste punktet på Lunde, like ved utløpet av Kjursbekken. Der bommet de gamle fedre litt på plasseringen, kan vi se i ettertid.
Ok, kanskje noe urettferdig, men også da den gamle brua stod, var det store flommer, for eksempel i september 1947, da fortalte Leif Lunde at vannet stod ca en fot oppe i Smietomta, altså golvet i Brødrene Repstads gamle industribygg (som ble flammenes rov to år senere). Uansett, når det er storm og pålandsvind i sjøen, stiger havet 1,3 meter, og da kommer ikke vannet i elva ut (for eksempel 1. des. 2000, da jordene på Kleiva utenfor Strømmen ble til en stor ”innsjø”).
Rundt 2008/09 ble huset forlatt, og der står det. Tomta er nå omregulert, så vidt jeg skjønner, og den er til salgs. Ny utgave av Søgne menighetsforening ble stiftet, og denne kjøpte hele eiendommen ”Gamle Agderstrand” med ni dekar like ved sjøen, et strategisk kjøp for framtida. Bruktbutikken på gamle Betania får inn penger til å betale ned lånet, og en vakker dag kan det som nå kalles Søgne menighetssenter på Torve fornyes og forbedres til en god standard. Fullt brukbart nå også. Stillstand i virksomhet i vår pga koronaen, men ellers gode møter på kveldene onsdager, arrangert av et styre for huset. Kurt Hjemdal fra Grimstad samlet full sal.
Søgne menighetshus på Lunde har vi mange svært gode minner fra, men vi ønsker dette nye stedet Søgne menighetssenter på Torve og formålet alt godt i de kommende år!
Bilde av Søgne menighetshus tatt under krigen. Noen ungdommer har samlet seg utenfor, lengst til v. Åsta Wigemyr (Møll). Legg merke til alle lastebilene beregnet på frakt av militært personell. Huset var da konfiskert av okkupasjonsmakten.
