«Landsloven gjorde nordmenn norske». Denne spreke uttalelsen har vi fra Jørn Øyrehagen Sunde, professor i Offentlig rett ved Universitetet i Oslo: «Olav den Helliges Kristenrett av 1024 og Magnus Lagabøters Landslov gjorde Norge til et kristent land og nordmenn til nordmenn. Lovene er vel verd å markere».
KRONIKK – Av Jostein Andreassen
Sunde er faglig leder for Nasjonalbibliotekets prosjekt «De norske middelalderlovene». I den anledning har han allerede foredratt om emnet en rekke steder i landet, blitt intervjuet av flerfoldige aviser og skrevet bøker: «Vår nasjonale identitet er jo knyttet til lov – Grunnloven av 1814 – vi feirer Grunnlovsdagen som vår nasjonaldag. De nevnte jubileene aktualiserer spørsmål om hva nasjonal kulturarv er og hva som har gjort Norge til en nasjon (..).»
Mye å feire i år, altså – den store markeringen for Kristenretten på Moster skjer allerede i månedskiftet mai/juni (øya Moster er nær Stord). Olav Haraldsson og biskop Grimkjell fikk den vedtatt på Mostratinget for tusen år siden. Egentlig er denne retten et sett kristne leveregler og kirkeordninger som da ble felt inn i de norske Landskapslovene – Eidsivatinget (gjaldt for Indre Østlandet), Borgartinget (områdene rundt Oslofjorden), Gulatinget (Agder og hele Vestlandet) og Frostatinget (Trøndelag og nordover).
Med Kristenretten kom spirene til en kristen samfunnsstruktur med innføring av kristne helligdager. Nå skulle makt vike for rett – «svake» grupper i samfunnet, som barn, kvinner og fattige skulle ivaretas. Uønskede barn skulle ikke settes ut. Det kom inn regler der hvert enkelt menneske hadde en verdi.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Magnus Lagabøters Landslov var revolusjonerende da den ble innført. Foto: Jostein Andreassen. Foto: Inge Bruland.
Etter impulser fra England hadde kong Håkon den Gode rundt år 950 gjort framstøt for en kristen sæd og skikk – kong Olav Tryggvason prøvde det samme 50 år senere. Men først med Kristenretten ble egentlig de første spiredyktige frø sådd for Norge som et kristent land. Kong Magnus Erlingsson videreutviklet denne prosessen med sine lover i 1163/64.
I løpet av 1100-tallet ble trellesamfunnet i Norge oppløst. Dette tok lang tid fordi det betydde så mye økonomisk.
Men dermed ble kanskje en fjerdedel av befolkningen flakkende rundt som løsarbeidere, uten fast bopel og andre livsnødvendigheter. Her var det store utfordringer å gripe fatt i for konge og stormenn.
På 1200-tallet gjorde kong Håkon Håkonsson slutt på de langvarige borgerkrigene. Norge var nå blitt et mektig rike som dekket Europas største landområde – «Norgesveldet» innbefattet de fleste store og mindre øyene i vest. Vi hadde verdensdelens største flåte – Leidangen – med rundt 300 skip og 30.000 mann. Utsendinger fra kong Håkon med jaktfalker og isbjørner som gave ankom helt til land i Nord-Afrika. Til Castilla i nordvest-Spania giftet han bort sin datter Kristina.
Den gamle Romerretten ble fra 1140-tallet nøye studert og forelest av munken Gratian i norditalienske Bologna. Også sønner av norske stormenn kom dit. Kunne romerske keisere i sin tid klare å lage lover for riket sitt, så kunne vel datidens herskere også?
Den første som prøvde seg, var «Holy Roman Emperor» Frederick II for Sicilia i 1231 med loven «Liber Augustalis», den andre var kong Alfonso X El Stabio (Den vise) av ovennevnte Castilla med «Las Siete Partidas». Egentlig ganske utrolig, men den tredje (av kun fire i alt) – og særdeles mest vellykkede i praksis – var vår mann, kong Magnus Lagabøter («han som forbedret lovene», konge 1263-1280).
Magnus var den andre sønnen av nevnte Håkon. På grunn av dødsfall ble kronen hans. Av den skotske Lanercost-krøniken aner vi at han hadde fått sin opplæring i fransiskanerklosteret St. Olav i Bergen. Det må ha vært her Magnus lærte slike radikale ideer som å ta hånd om de svake i samfunnet.
Han ble den eneste norske kongen i Middelalderen som ikke førte krig. Av Prologen i Landsloven kan vi derimot skjønne at han så som sin gudgitte oppgave å videreføre Olav den Helliges Kristenrett.
Gjennom forhandlinger med stormennene klarte den kloke og fromme kongen å få gjennomført sin Landslov – som et styringssystem for samfunnet. Den ble skrevet på folkespråket norrønt, stod i over 400 år og regulerte alt fra arv og eiendom til skatt og militærvesen. (Blod)hevn ble forbudt. Forbrytere skulle dømmes av likemenn. Unge kvinner kunne ikke giftes bort mot sin vilje. Arbeidsføre og –uføre fattige fikk rettigheter. Omsorgssystemet for fattige (legdsystemet) ble i hovedsak virksomt til 1900. Odelsretten og faktisk også Allmannaretten ble regulert i Landsloven!
En enestående vakker kopi av denne er innlånt fra Danmark og utstilt på Nasjonalbiblioteket. Den skal nå utgis så vel som en dyr praktutgave til 4.000 kr som en billig pocketutgave. En storstilt og vedvarende feiring begynner allerede 31. januar på Slottet.
Dagen etter åpnes, trolig med stor stas og pomp og prakt, lovjubileet for publikum på Nasjonalbiblioteket. Magnus, kalt «tiggermunken på tronen» – som også bygde hospitaler – døde bare 42 år gammel og testamenterte alt han eide til de fattige.
Hipp hurra for kong Magnus, Landsloven og dem som har fått dette enestående jubileet i stand!
