Per Sigve Henriksen og undertegnede reiste i november 1992 ned til krigen i Bosnia for å være med å bygge en flyktningeleir der. Den norske staten gav tre flyktningleirer til Bosnia.
Av Karl Gustav Johansen
Denne som vi jobbet på, var den første av disse. Den byen som vi arbeidet i heter Zenica, Per Sigve som rørlegger og jeg som elektriker. Totalt var det 10-15 norske arbeidere på dette prosjektet inne i Bosnia. I tillegg var det cirka 25 sjåfører som fraktet inn utstyr til oss og mat til lokalbefolkningen.
Forholdene ble vanskeligere
Avtalen var at vi skulle reise hjem for å feire jul og nyttår sammen med familiene våre hjemme i Norge, for så å reise ned igjen på nyåret for å fullføre prosjektet. Vi kom godt i gang og vi hadde cirka 100 lokale arbeidere som jobbet for oss.
Forholdene ble vanskeligere og vanskeligere. Til denne byen kom det stadig nye flyktninger som måtte få tak over hodet. Folketallet økte antagelig med 40-50 prosent denne høsten og vinteren.
Dette gjorde at det var desperat mangel på plass til alle disse. Myndighetene i byen ønsket derfor at byggingen av denne leiren skulle fortsette hele julen. I tillegg til denne leiren som vi bygde, fikk vi også forespørsel om vi kunne sette i stand en boligdel til en gammel gruve i utkanten av byen. Her skulle det bli plass til cirka 800 flyktninger.
Skulle fortsette arbeidet i julen
Arbeidet med å gjøre den leiren i stand kunne vi også få gjort ferdig i julen. Dette gjorde at fem av oss fikk en forespørsel om vi kunne bli igjen der nede i julen, for å fortsette arbeidet med den nye leiren og gruvelandsbyen. Vi så det enorme behovet for oss her nede, så vi sa ja alle fem. Vi følte at det var en frivillig tvang som vi sa ja til.
Latter og smil
Men vi var fast bestemt alle fem på at vi måtte finne på en måte å feire noe jul der nede også. Det første som vi fant på, var samme dag som de andre reiste hjem. Da stilte vi på byggeplassen i fullt beskyttelsesutstyr, med hjelm og skuddsikker vest på oss. Vi merket at de lokale arbeiderne reagerte med forundring og kanskje litt frykt på dette påfunnet. Men når de forsto at det bare var for moro at vi gjorde dette, kom latteren og smilet fram. Noen av de lokale fikk også prøve dette utstyret vårt, og det satte de veldig stor pris på. Da vi vi på oss splintvestene for moro. De er mye mer behagelige å gå med.
Dramatisk temperaturfall
Temperaturen falt dramatisk nå i inngangen til jula. Den ble faktisk målt flere ganger til under minus 20 grader. Hele sentrum av byen var forsynt med fjernvarme fra det store stålverket i byen. Problemet var nå at dette var satt ut av spill og kommer aldri til å komme i drift igjen. Hele byen var bygd opp rundt stålverket. Heldigvis hadde stålverket en ekstra energikilde til oppvarming av vannet til fjernvarmen. Vannet ble fyrt opp med olje. Problemet var at de ikke hadde kapasitet til å få opp temperaturen nok til at det ble skikkelig varmt i husene. For oss som bodde på hotellet i byen, var det så kaldt de dagene inne på hotellet, at vi gikk i varmedressene og varme sko hele tiden. De lokale hadde det antagelig enda verre. Flere plasser i byen ble det på dagtid brent store bål, som folk sto rundt for å få litt varme. Det virket som de satte fyr på alt som kunne brenne. Byen var mørklagt fordi at strømnettet var ødelagt. Vi satte derfor et aggregat på taket av hotellet og strakk en skjøteledning ned til oppholdsrommet vårt. På den måten fikk vi lys i rommet og strøm til TV. I Zenica bodde det både serbere, kroater og muslimer. Muslimene var den klart største folkegruppen.
Ble invitert på julekonsert
For å komme til og fra hotellet og byggeplassen, måtte vi kjøre gjennom en kroatisk og en serbisk bydel. Serberkirka ligger ikke langt fra den veien som vi normalt brukte. Vi fikk forespørsel fra serberne om vi ville komme på en julekonsert en kveld rett før jul. Det ville vi gjerne. Dagen før denne konserten stoppet aggregatet vårt på byggeplassen. Vi fikk start på det igjen etter en stund. Vi kom til at dieselen hadde frosset. Vi fikk tak i noe som vi helte på tanken og håpet på at det ville gå bra. Vi hadde nå mye maling og lim som ikke tålte frost ute på byggeplassen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Karl Gustav Johansen med hjelm og skuddsikker vest. Foto: Privat.
Fikk en våpenpipe rettet mot seg
Etter at vi hadde sett Kveldsnytt på TV, valgte jeg å kjøre ut til byggeplassen for å sjekke om aggregatet sveiv. Det var portforbud i byen fra kl 22, men vi hadde dispensasjon fra den. Turen ut gikk greit og aggregatet sveiv. Men på veien tilbake til hotellet fikk jeg problemer. Utenfor serberkirka ble jeg stoppet av noen personer som hadde på seg finlandshetter. Jeg forsto fort hvem dette var. Det var mujahedin-gjengen som hadde sin base oppe på Aranauti. Jeg fikk raskt en våpenpipe rettet mot overkroppen min en lang stund. De spurte på engelsk hva som var grunnen til at jeg var ute nå. Dette forklarte jeg dem. Det kom flere av dem til og de begynte å diskutere seg imellom, men jeg forsto ikke noe av det som ble sagt. Etter en stund ble jeg vinket videre.
Kanonsmell
Etter å ha sovet 2 – 3 timer ble vi vekket av et kraftig smell. Det var ikke noe uvanlig å høre slike smell i løpet av natta. Det som skjedde var at spisestedet og utsalgsboder ble sprengt, antagelig av mujahedin-gjengen. Når vi kjørte ut til byggeplassen neste dag oppdaget vi at det var serberkirka som de hadde sprengt denne natta. Det ble ingen julekonsert på oss dette året.
Men vi følte alle fem at vi måtte finne på noe skikkelig julefeiring, og helst sammen med alle de som vi hadde i jobb. Men å kalle det en julefeiring, tenkte vi kunne bli problematisk. Vi var i en muslimsk by og de feiret ikke jul. Vi bestemte oss derfor for å kalle det et kranselag.
Fest for kroater, serbere og muslimerVi
hadde nå fått halvdelen av de 81 leilighetene under tak. Vi forklarte de lokale hva et kranselag var for noe. Planleggingen og utførelsen av denne festen var Per Sigve sterkt delaktig i. Vi var veldig spent på hvordan dette skulle gå, fordi det var både muslimer, kroater og serbere som jobbet for oss og som ville være med på denne festen. Vi fem fordelte kostnadene for denne festen mellom oss. Vi fikk tak i mat og drikke til alle sammen. Totalt ca 100 stykker. Selv om flere av dem tålte lite og ble tydelig beruset, så gikk festen veldig bra. Vi snakket mye om denne festen i ettertid. Tenk at vi fikk oppleve at alle tre folkegruppene som til daglig kriget mot hverandre, kunne ha en slik fest sammen. Jeg hadde ansvaret for å transportere hjem de som trengte skyss.
Juletre
Juletre syntes vi at vi måtte ha. Jeg fant et fint tre i veikanten oppe mot Aranauti. Det kuttet jeg ned og tok det med til hotellet. Lys og noe pynt fikk vi lånt av noen bekjente av oss. Men hvor skulle vi sette juletreet vårt? Vi fryktet at noen kunne skyte etter det, dersom de kunne se det utenfra. Det ble til at vi plasserte det i et hjørne i oppholdsrommet vårt hvor det ikke var noen vindu. Tenk at vi måtte gjømme bort juletreet, det som er et fredens symbol.
Ryktet gikk om vi var tatt som gisler
Per Sigve og jeg fikk beskjed fra Norsk Folkehjelp hjemme i Norge om å ringe hjem. Det sto et stykke i media, som sa at vi var gisler der nede. I tilknytning til dette stykket var det også med et bilde av oss to på taket av en konteiner. Vi forsto med en gang hvor dette bildet stammet fra. Når den første konvoien kom inn med utstyr til oss, var det med en journalist. Han tok flere bilder. Dette bildet var fra lossingen av den første konteineren som vi fikk. Vi fikk kun en stålkonteiner og det var verktøykonteineren vår. Vi var ikke gisler, men vi kunne ikke sette oss i en bil og reise ut. Til det var det for mange steder som det var stridigheter rundt oss. Men inne i byen var det rolig og vi kunne bevege oss fritt.
Harde kamper på julaften
På selve juleaften ble vi lovet skikkelig julemat og pakker av FN. Alt dette skulle fraktes inn til oss fra en engelsk camp som lå cirka 1,5 mil vest for oss. Vi hadde avtalt at de skulle levere det på hotellet vårt kl 15. Vi avsluttet derfor arbeidene våre tidligere enn normalt og var på hotellet i god tid før kl 15. På hotellet fikk vi en melding fra FN om at engelskmennene ikke våget å frakte maten opp til oss. Begrunnelsen var at det var så mye kamphandlinger mellom der hvor de var og oss. De sa også at de hadde redusert antall folk til det minimale nå i jula. Nå virket det som det var brutt ut kamper mellom muslimene og kroatene ikke langt fra hotellet vårt. Normalt spiste vi på byggeplassen på ettermiddagen og så fikk vi en suppe, men noe tilbehør på kveldstid på hotellet.
Knekkebrød og kaviar på julaften
Hva gjør vi nå? Det var ikke tilrådelig å reise tilbake til byggeplassen for å spise der. Jeg hadde knekkebrød og kaviar nede i bilen som reserveproviant. Nå ble dette hentet opp fra bilen og vi satte oss til å spise det som julemåltidet vårt dette året. Drikke var brus. På kvelden fikk vi den vanlige suppen, som vi fikk hver dag og en tallerken med noe annet. Ute var det nå en vanvittig skyting. Det kan nesten sammenlignes med nyttårsaften hjemme. Forskjellen er bare at her skytes det med skarpt. Avstanden fra der hvor denne skytingen foregår, er fra 2 -300 meter fra hotellet vårt og kanskje to-tre kilometer utover. Det ble skutt fra den muslimske delen av byen og inn i den kroatiske delen. Vi oppfattet at denne skytingen ikke var et vanlig angrep, men en måte å ødelegge julefeiringen for kroatene på.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Et juletre måtte jo til. Foto: Privat.
Skyting gjennom hele julen
Denne skytingen fortsatte hver dag i hele julen. Skytingen begynte i to-tre-tiden om ettermiddagen og holdt på til langt på natt. Vi listet oss ut på balkongen vår og satte opp videokameraet der og lot det gå en stund. Dette gjentok vi flere kvelder. Selve kvelden feiret vi i oppholdsrommet med tv-titting og mye hyggelig prat. Det ble også en kort telefonsamtale med de hjemme. Men det ble problemer for oss å få ringt hjem, fordi ingen av oss ønsket at de hjemme skulle høre all denne forferdelige skytingen rundt oss. Det var også kjempedyrt å ringe. Det kostet 60 kroner per minutt. Vi var helt avhengige av å bruke satellitt-telefon. Alle vanlige telefonlinjer var brutt hele tiden, mens vi var der nede.
Første juledag tok vi fri. Tidlig på dagen var det stille. Det var bare Per Sigve og jeg som hadde vært på Aranauti og gruveleiren den siste tiden. Vi tok derfor en biltur til disse plassene for å vise de andre hvor langt arbeidene var kommet. Etter å ha vært der, kjørte vi videre på noen smale veier fram til noen små landsbyer. Det var stille og rolig oppe i fjellene der. Men da vi kom ned mot hotellet igjen hørte vi at skytingen hadde begynt igjen.
Hverdagsliv
Det er rart hvordan folk venner seg til krig. På framsiden av hotellet er det ingen folk å se, for det er på den siden at skytingen foregår. På baksiden av hotellet virker det som om livet leves helt normalt. Folk spaserer i gatene og barn leker ute. Vi kom inn mot hotellet fra baksiden. Resten av dagene i romjulen foregikk som en vanlig ukedag.
Nyttårsaften feiret vi også i oppholdsrommet vårt på hotellet. Men da hadde noen av tolkene våre laget noen kaker til oss. Det satte vi veldig pris på. Det var en setning på lokalspråket som vi stadig hørte de lokale si. Oversatt til norsk: Ikke strøm, ikke vann, ingenting.
Hvert år går tankene tilbake til denne julen, og da blir vi minnet om at alle ikke har det like bra som oss. Våre tanker går i dag til folkene i Ukraina som også opplever krig på nært hold og stadig er uten vann og strøm.
Bildetekster:
Bilde nr 1:
– På julaften bestod julemiddagen av knekkebrød og kaviar, smiler Karl Gustav Johansen.
– Hjemme kunne media melde at vi var tatt som gisler. Det stemte ikke, sier Karl Gustav Johansen.
