Karakterjaget må ha startet i fjerde klasse på Lunde skole. Meget godt, står det sort på hvitt i karakterboka, signert Harald Sør-Reime. Han var en trygg og god lærer i faget, kristendomskunnskap. Året etter får jeg også en meget av Jakob Birkeland, og om ikke det skulle være nok følger Ole Ertzeid opp med meget godt han også de to neste årene. Folkeskolen er slutt, og så barker det like av sted til Søgne framhaldsskole på Tangvall, der lærer Paul M Pettersen også blir overbevist, og jeg får enda en meget godt i faget. Mor må ha vært kjempestolt.
Kan det være søndagsskolen hun holdt for oss barna i stua på Repstad, som la grunnlaget for suksessen. Hun ga oss ikke karakter, men ei gullstjerne i stjerneboka, med bilde av Jesus på. Og mor var rettskaffen. Gullstjerna ble delt ut til alle små som møtte frem til hennes time på søndagene. Vi fikk med oss tillit og tro. Det hele startet ved døpefonten i kirka på Lunde. Jeg fikk sogneprest Olav Gautestads velsignelse, samtidig som en dåpsklut absorberte vannet fra døpefonten.
Med gjennomsnittskarakteren meget godt, var det bare å fortsette ufortrødent videre i livet. Fortsettelsen ble å stille opp i hvite kapper i kirkerommet. Konfirmantene fikk sin avsluttende eksamen. Det ble å gjengi salmer og bibelvers. En flott opplevelse for de av oss som hadde pugget, hadde god hukommelse og selvtillit nok. Jesus satt bomfast i bevisstheten. Selv om altergangen hang litt langt inne, med en fullsatt kirke som så på, så forsto nok menigheten grunnen til nervøsiteten. Det var en tanke flaut å vise seg frem knelende, i troa på Jesus, i bevitnelse med prestens bønn for den enkelte.
Og sannelig fikk jeg bruk for kirka etter konfirmasjonen også. En gudstjeneste i ny og ne og i hvert fall til jul. Høytiden basert på Jesus og historien, samlet mange. Trygt og godt. God stemning og fine salmer. Fra julehøytiden bar det like til juletrefestene og sangene rundt grantreet, med lys og stjerne i toppen. Det var stemningsfullt og naturlig at noen talte til oss om Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.
I årene som fulgte var også skriften med. Litt større avstand til helligdommen riktignok, av forskjellige grunner, men inngåelse av ekteskap hørte kirka til som før. Det hendte ikke at noen gikk til Prekestolen for å gifte seg på stupet der. Sjeldent var det også at noen oppsøkte byfogden, for å sementere forholdet.
Den gamle bibelen til mor ble ikke så mye lest, men da jeg giftet meg i kirka, i Guds hus, fikk jeg en ny. En trygg brukerhåndbok med veiledning for reisa videre. Det var høytidelig og fint å få denne tildelt av soknepresten. Siden skjer hendelser der nær familie eller venner dør. Da er det igjen kirkerommet som har plass og gir trøst. Der ble jeg igjen minnet om livet og døden som følger oss alle, og med teksten om at vi kanskje en dag skal møtes igjen. Det er godt å komme sammen i kirka når vonde hendelser skjer. Da åpnes dørene og folk strømmer til. Fellesskapet i sorgen blir lettere å håndtere og føles trygt og naturlig.
Følelsen av tvil melder seg når noen mener at budskapet om barnetroen ikke er noe å satse på. Oppstandelsen og et evig liv blir for utrolig, et eventyr, hevdes av noen. Bildet fra mors forkynnelse har endret seg. Selv juleavslutningen i skolen er mindre populær og mindre aktuell i kirka. Det gjøres alternative aktiviteter og skoleelevene må velge. Det følger skepsis med kirka og forkynnelsen. Det er gjort vanskeligere å være troende. Mere komplisert og særs vidløftig for mange.
Det trygge gode budskapet om Jesus har endret bilde. Hva har skjedd? Har toppkarakteren min i kristendomsfaget ingen betydning – er den forgjeves og uten verdi? Er veien til himmelen blitt vanskeligere enn hva vi lærte og opplevde som små. Uvissheten rår. Vitenskapen vet ikke sikkert, samtidig som ordet fortsatt forkynnes. Men faget er utdøende og Jesus ikke på langt nær så populær som jeg opplevde det i starten av livet.
På verandaen blomstrer georginene mine. Det gjorde de i fjor også, men da høsten kom tok jeg rota opp av jorda, vasket den fri for mull og la den i kjelleren for overvintring i mørket. Så ble det atter en ny vår. Jeg hentet den tørre sorte livløse klumpen og la den igjen i blomsterpotta med litt jord over. Og sannelig begynte det å gro grønne stengler etter noe tid. Så, ikke lenge etter var georginen i full blomst, med flotte farger. Sollys, litt vann og varme var det som skulle til for å gi blomsten nytt liv. Fantastisk! Jeg hadde ingen grunn til å stole på den sorte, tørre klumpen, men er glad for at jeg ikke hadde kastet den i den grønne dunken. Er det mulig at en «intelligent designer» har tilrettelagt for et eller annet?
Noe er det jeg ikke forstår, samtidig som jeg forstår hvor lite jeg forstår. Da er det jeg får si meg fornøyd med den gylne stjerna fra mor og toppkarakteren fra barneskolen.
