Helene K. Næss fra Søgne har skrevet bok om årets mange ritualer, fester og merkedager.
Av Vibeke Garmann Johnsen
Helene K. Næss har en god tilknytning til Søgne, og har vært i Søgne fra sankthans nesten hver sommer, fra hun var liten. Farmoren kjøpte et lite småbruk på Bastholmen i 1957, hvor de ferierer, så hun kjenner Søgne fra sommermånedene her.
Hun er forfatter og frilanser, og har et hovedfag i religionshistorie og har interessert seg mye for årstidsritualene våre og symbolikken i ritualene. Nå kom hun ut med boken «Årets ritualer».
Her forteller hun historien til vår kalender med merkedagene. Hun er barnebarn av filosofen Arne Næss, og har selv filosofiske betraktninger med i denne boken, blant annet om tid.
Tid
– En må ha noen måleenheter ellers blir jo alt helt fragmentert. Når en feirer for eksempel jul, som vi nylig har gjort, da så ser en om noe endrer seg fra sist jul. Det må være noe gjentagende for at en skal legge merke til at noe beveger seg, sier hun.
Hun snakker om en lineær tid, der stadig nye ting dukker opp i en uendelig fremadskridende strøm, og en syklisk tid, der et fast mønster repeteres igjen og igjen. Det er når begge disse tidene er til stede samtidig, at vi kan oppleve at «tiden går». Hvis alt er nytt hele tiden, vil vi ikke kunne kjenne igjen noe, og heller ikke merke at tiden går.
I denne boken har hun lagt oppmerksomheten på den sykliske tiden, den gjentagende rytmen som understøttes av merkedager, noen av dem er alle med og feirer.
– Jeg tror at ritualene har vært oppfattet som litt rigide, knyttet til kirken eller gamle konservative institusjoner, og det har kommet opposisjon mot dem. Det har endt med at en har ikke vært opptatt av dem i det hele tatt en tid. De har blitt i ferd med å bli glemt, men så har det kommet en ny interesse for merkedager og fester, sier hun.
Artikkelen fortsetter under bildet.
I boken tar Helene K. Næss for seg årets fest- og merkedager.
Nyere merkedager i Norge
– Måten å markere ritualer på har som endrer seg, og det kommer ny ritualer til, som Valentines-dagen den feiret man jo ikke før, men på grunn av globaliseringen, så er det å feire dagen blitt vanlig.
Fra boken:
Tradisjonelt heter det seg at 14. februar er den dagen fuglene skaffer seg make. Og det er nå det må gjøres dersom de små som kommer, skal rekke å bli motstandsdyktige før høsten setter inn. I europeisk folklore har februar tradisjonelt vært en fruktbarhetsmåned.
Historisk har merkedagen vært brukt til å feire erotikk som en skapende kraft, og som selve utgangspunktet for fruktbarhet både hos mennesker og dyr.
Det vil si – ikke fruktbarhet som i det ærbare moderskap, men snarere det som kommer aller først: erotikken. Mange hedenske skapelsesmyter inneholder minst ett guddommelig samleie eller «hellig ekteskap». Seksualitet og erotikk ble mange steder tidligere sett på som uttrykk for en sterk og hellig kraft. Denne kraften virket på mange plan og hadde flere stadier, og den var med på å forme og skape verden.
Det er mye mer å lese i boken om hvordan denne dagen ble feiret i Romerriket og til sist avskaffet av paven og gjort om til minne om St. Valentines martyrium.
– I Italia kommer våren en del tidligere enn i Norge, så denne markeringen av våryre følelser hadde passet å feiere litt senere i Norge, sier Næss.
Halloween er også en utenlands markering som er blitt vanligere å feiere i Norge, i hvert fall blant barn. Det er en gammel merkedag. Den er opprinnelig irsk og den henger nøye sammen med årets gang.
Det er en slags ritualisering av død. Den faller sammen med at døden inntreffer i naturen. Den passer bedre med norske forhold for 6. november har bladene falt av trærne her også.
Fra boken:
Selve navnet halloween er en forvanskning av All Hallows Eve, altså kvelden før All Hallows Day. All Hallows Day, eller allehelgensdag på norsk, hører hjemme i den katolske helgenkalenderen, den 1. november. Dagen ble opprettet av den katolske kirke rundt år 900 og var helligdag et stykke innpå 1800-tallet. Det kan derfor se ut som om halloween er en folkelig utgave av allehelgensdag, men faktisk har den folkelige feiringen røtter enda lenger tilbake i tid.
Handelsstanden er med på å holde liv i disse ritualene og selger mye i tilknytning til disse dagene, men som Helene peker på, de er mer enn ting, De har dype historiske røtter.
Om kalenderen
– De aller første tradisjonelle festkalendere følger månen. Folk som ikke kunne lese og skrive har kunne følge med på månefasene. Alle kunne se og følge med på dem.
De fire dagene i året da sola «snur», er viktige – sommer- og vintersolverv, samt høst- og vårjevndøgn. Disse fire påvirker festkalenderen over hele kloden.
– Kalenderen med dager, måneder og årstall er veldig innarbeidet i vårt tankesett. Vi organiserer livene våre etter den, forklarer hun.
De er som naturlover, men det er jo ikke noe i naturen som sier at i dag er det torsdag for eksempel. I det gamle Egypt og Kina hadde de for eksempel ti dager i uka, med tre uker i hver måned
Den julianske kalender
– Vår kalender stammer helt tilbake til år 64 f.Kr. Det viser hvor gamle disse årtidritualene er. Kalenderen kommer fra Romerriket. De fikk en laget en ordentlig kalender som følger solvervene, forteller Helene K. Næss.
Fra boken:
Keiser Julius Cæsar fikk hjelp av egyptiske astronomer til å konstruere en ny kalender, kalt den julianske kalender. Hele 90 nye dager ble satt inn i dette året, som siden gikk inn i historien under navnet «forvirringens år». Den julianske kalenderen ble konstruert etter solas gang. Som festkalender var den knyttet opp til de hedenske romerske festene, som ofte ble holdt samtidig med solverv og jevndøgn. Vi sier derfor gjerne at den romerske kalenderen var en solkalender. Den julianske kalenderen var så å si identisk med den vi har i dag.
Den julianske kalenderen ble etter hvert også kirkens offisielle kalender. Sammen med kristendommen spredde kalenderen seg utover hele Europa. Denne romerske kalenderen ble nå også brukt som utgangspunkt for den katolske kirkes festkalender: helgenkalenderen. Her fikk kirkens etter hvert mange helgener sine faste festdager. Samtidig som kirken ekspanderte, tok den også opp i seg mange førkristne merkedager. Helgenfester ble anlagt på noenlunde samme tidspunkt som gamle hedenske skikker. Slik kunne gamle og innarbeidede fester fylles med nytt innhold. Dette ser vi for eksempel når det gjelder en gammel keltiske merkedag som halloween, allehelgensdag.
– Man fortsatte å feire de gamle merkedagene, og man hadde en kristen betydning på toppen av dem. Her hjemme er kanskje jul det meste slående eksempelet på det. Vi har ikke engang skiftet navnet. Jul er et gammelt norrønt navn på en fest som lå rundt vintersolverv. Man bestemte på 300- tallet å legge Jesu fødsel til vintersolverv. Mens vi feirer Jesu fødsel, så har vi samtidig noe folkloristiske tradisjoner som juletre og nisser på låven, sier hun.
– Det har skjedd hele tiden med kalenderen, det er lag på lag med betydninger og gamle skikker, sier Helene K. Næss.
Problem med kalenderen
– Julius Cæsar sin kalender hadde skuddår litt for ofte. Over tid gjorde dette at hvert år ble ca. 10 minutter for langt, forteller hun.
Videre skriver hun at rett etter reformasjonen, på 1580- tallet, så hadde den lille feilkalkuleringen fra år 64 f.Kr. blitt til hele 10 dager. Da hadde datoene der solvervene skulle være også flyttet på seg tilsvarende.
Katolske land kuttet da ut ti dager i kalenderen, og kuttet litt ned på antall skuddårsdager Det var pave Gregor som bestemte denne justeringen og dermed ble denne nye versjonen av kalenderen oppkalt etter han, selv om det var nærmest helt den samme kalenderen Julius Cesar hadde fått laget. De protestantiske landene fulgte først etter i 1700. Da måtte de kuttet ut 11 dager. I Norge gikk vi fra 17.februar til den 1.mars på en natt.
Det var det som ble slutten for den gamle primstaven også. Det ble for vanskelig å få justert den.
Så gikk man over til trykte kalendere. Helt fram til 1850 hadde man kalendere som viste både den kulianske og gregorianske tidsregningen. Så lang tid tok det før folkelig tidsrytme ble ordentlig endret.
Justeringsfeil
Da pave Gregor i 1582 justerte kalenderen, gikk han bare tilbake til år 325 da kirken fastsatte sine datoer kalenderen, og ikke helt tilbake til år 64 f.Kr. da kalenderen ble opprettet
Forskyvningen i forhold til solvervene var da allerede på rundt 4 døgn, og den ble ikke rettet opp. Derfor har vi en del forvirringer som viser seg i kalenderen, den dag i dag.
– Vi lærer at sankthans, den 24. juni, er årets lyseste natt, mens sommersolvervet faktisk finner sted cirka fire dager før, den 20. eller 21. Videre knytter tradisjonen Jesu fødselsdag, 25. desember, til vintersolvervet, men i realiteten kommer vintersolvervet den 21. eller 22. desember. Maria budskapsdag, 25. mars, er lagt til vårjevndøgn, men vårjevndøgnet den 20. eller 21 mars. Dette har ingen stor praktisk betydning, men er allikevel forvirrende, sier Næss
Hun forteller mye spennende om vårens ritualer, som vi tar med i neste utgave.
– Vi lærer at sankthans, den 24. juni, er årets lyseste natt, mens sommersolvervet faktisk finner sted cirka fire dager før, den 20. eller 21. juni, sier Helene K. Næss.
