Å få diagnosen lungekreft med spredning gir ikke de beste oddsene for å overleve, men Tor Atle Andersen (53) gikk gjennom tøff behandling og er nå erklært frisk. Fins det noen bedre gave?
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
Han hadde hanglet en stund, en forkjølelse som ikke ville gi seg. En dag i april 2016 besvimte Tor Atle på jobb og ble kjørt til legevakt og videre til undersøkelser, deriblant røntgen. Da svaret kom, var det brutalt: Lungekreft med spredning til lymfene.
Nå måtte han og samboer Ingunn ta inn over seg at dette var noe langt mer enn en forkjølelse. At lungekreftpasienter statistisk har dårlige utsikter var både han og Ingunn smertelig klar over.
– Vi leste at under 20 prosent er i live etter fem år, men i dag er tallet noe høyere, takket være nye behandlingsmetoder, forteller Ingunn.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Tor Atle Andersen og Ingunn Haaland kan glede seg over at han er erklært frisk fra alvorlig kreftsykdom.
Ville være en del av det
Svulsten på høyre lunge kunne ikke opereres, men legene bestemte at den skulle behandles såkalt kurativt. Det betyr i praksis et løp med cellegift og strålebehandlinger.
– I løpet av tre uker var behandlingen i gang, forteller Ingunn og legger til:
– For et helsevesen vi har i Norge, det er bare fantastisk!
Tor Atle er enig.
– Jeg følte meg virkelig godt ivaretatt, men hadde jeg ikke hatt Ingunn med meg hele tiden, hadde jeg nok ikke kommet så greit igjennom det. Hun var med på alle behandlinger og samtaler med legen. Det er jo mange beskjeder, og to par ører hører bedre enn ett par.
– Jeg ville gjerne være en del av det, sier Ingunn.
Hun ble i tiden som fulgte den som tok seg av detaljer rundt sykdommen, som å lese brevene fra sykehuset. Tor Atle orket ikke å høre om alt rundt egen sykdom og utsikter til å bli frisk, heller ikke om hennes angst for at han ikke skulle klare det.
– Jeg følte på den tiden at jeg hadde mistet den jeg tidligere kunne dele alt med. Jeg kunne ikke snakke om min egen angst, og hvis jeg delte vonde tanker med andre, følte jeg at jeg dolket Tor Atle litt i ryggen, reflekterer Ingunn.
– Jeg så at Ingunn hadde det tungt, men jeg klarte ikke å være til stede for henne. Jeg hadde nok med meg selv og mine egne tanker, sier han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Bildet på veggen av kunstneren Frank Brunner er en gave fra Ingunn til Tor Atle. Hun synes symbolikken taler for seg.
Facebook
Å kunne jobbe ble en måte å koble av på. Ingunn er frisør og valgte i starten å ikke snakke om det hun gikk gjennom på hjemmebane. Jobben ble den nødvendige frisonen.
– Det var tøft å jobbe, men samtidig godt, sier hun.
Så valgte hun å opprette en Facebook-gruppe, hvor hun inviterte inn de som stod nærme, og som hun ønsket å informere. Da kunne nytt om Tor Atles sykdom og behandling sies kun én gang.
– Veldig nyttig, fastslår Ingunn.
Både arbeidskamerater og gode venner stilte opp og støttet der de kunne. Et godt minne var kollegaen som kom på besøk og fortalte om onkelen som også hadde hatt lungekreft – og blitt frisk. En vidunderlig god historie når egne tanker var mørke og pessimistiske. Man overlever jo ikke lungekreft, eller?
– Akkurat det at det faktisk kunne gå bra, var så utrolig godt høre, sier Tor Atle og legger til:
– Å gi håp, og fortelle de gode historiene, ble viktig i den situasjonen jeg var i.
Trening viktig
Behandlingen han gikk gjennom var imidlertid tøff.
– På det verste lå jeg i senga hele dagen, fikk bare kreket meg ned for å spise litt. Det gikk i Nestlé hvetegrøt, som gis til spebarn på tre måneder, forteller Tor Atle.
Årsaken var problemer med å svelge på grunn av stråleskader, som heldigvis var forbigående. I dag opplever han få plager som følge av behandlingen, selv om lungekapasiteten er redusert. En skade av cellegiften har han også fått. ”Puter” under beina, eller polynevropati, oppstår ofte etter cellegiftbehandling. Trening er derfor viktig, både i treningsstudio, der han har personlig trener, og turer ut i terrenget. To runder rundt Kvernhusvannet, fem ganger i uken er blitt fast program.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Det er blitt mange turer de siste årene, både i utlandet og i eget land. Her fra svimlende høyder på Prekestolen.
Nytt hus og giftemål
Noe som uten tvil ble en tilleggsbelastning da Tor Atle fikk kreftdiagnosen, var tanken på det nye huset de hadde kjøpt.
– Vi hadde flyttet sammen seks måneder før og akkurat kjøpt hus her på Andøya, forteller han.
Usikkerheten i forhold til lån og forpliktelser skapte ekstra bekymring. Skulle det gå helt galt, ville det bli umulig for Ingunn å sitte alene med det som i utgangspunktet var drømmeboligen.
– Vi vurderte å selge, men i dag er vi glade for at vi beholdt dette huset, smiler Ingunn.
Boligen er romslig og flott, med naturen like utenfor. At venner stilte opp da flyttesjauen stod på, er fantastisk å tenke tilbake på.
– Jeg lå i senga, mens de stod på og jobbet, sier Tor Atle takknemlig.
Da de var vel på plass og behandlingen var avsluttet sommeren 2016, ønsket Ingunn og Tor Atle å formalisere forholdet. Med noen få nære venner og nærmeste familie til stede hadde de et lite bryllup i sitt nye hjem. Brudgommen var riktig nok ikke i form, så maten hadde han ikke særlig glede av, men dagen ble et fint minne, tross alt.
Angst for tilbakefall
Det første året etter avsluttet behandling dreide mye seg om kontroll hver tredje måned, noe som var en belastning i seg selv.
– Jeg sov dårlig om natten dagene før neste sykehusbesøk, medgir Tor Atle. Tanken på tilbakefall var skremmende. Å vente på prøvesvarene opplevdes nesten uutholdelig
– Men legen jeg hadde på lungeavdelingen var fantastisk. Hun sjekket bildene med én gang de var klare og ringte meg noen ganger samme dag for å si at alt var i orden.
En gang Ingunn og Tor Atle var på sykehuset for prøvesvar og samtale, var nervene ekstra i helspenn. Legen hentet dem på venterommet og viste vei til kontoret et stykke ned i sykehuskorridoren. En tur som akkurat da opplevdes milelang. Før de nådde kontoret, snudde hun seg.
– Dere ser vel at jeg smiler?
Ingunn får tårer i øynene når hun tenker på legens klokskap og innsikt i frykten de kjente på. Og som hun avverget så fort det lot seg gjøre.
– Er det ikke nydelig? Hun forstod hvilket mareritt vi gikk gjennom, og hun forstod hvor lange de meterne var å gå for oss, sier Ingunn.
Da det var gått halvannet år, begynte både lege og pasient å tro at dette skulle gå bra. Alle kontroller hadde vært fine etter behandlingen, og det var så smått mulig å se litt lenger fram. Kontrollene ble nå sjeldnere, det vil si hvert halvår. Da tre år var gått uten tilbakefall, sa legen at faren var veldig liten for tilbakefall. Da kunne skuldrene senkes enda litt, og nå skulle noe av det forsømte tas igjen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Et år ekstra full av glede og forventning. Å få friskmelding fra alvorlig sykdom er stort.
Reiser
– Vi reiste mye i årene etter kreftbehandlingen. Det var om å gjøre å skape minner sammen. Vi møttes jo som voksne og hadde begge forhold bak oss, sier Tor Atle.
– Jeg har alltid vært veldig glad i å reise. Han hadde ikke reist fullt så mye, og nå hadde vi lyst til å dra på turer sammen, supplerer Ingunn.
Flere lange turer, noen med barn og bonusbarn, og flere turer alene de to, har skapt nettopp det de ønsket: Gode minner, store opplevelser og i noen tilfeller ønske om å komme tilbake. De kan se tilbake på strandliv i Hellas, turer i nasjonalpark i Tanzania og flotte minner fra turer til USA.
– Vi planlegger en ny tur til Tanzania. Da blir det en ny safari i Serengeti nasjonalpark, opplyser Tor Atle.
– Men egentlig har vi roet reisetrangen noe. For ikke lenge siden kjøpte vi hytte på Hovden, og så har vi skaffet oss hund. Den heter Jippi, sier Ingunn med et stort smil.
Den seks måneder gamle amerikanske cocker spanielen er blitt familiens opplagte kjæledegge. En lodden, silkemyk krabat som får både Ingunn og Tor Atle jevnlig ut på tur, både i Søgne, Andøya og på Hovden.
Ingen fasit
Sykdomsperioden er nå kommet litt på avstand. I april 2021 var Tor Atle på sin siste kontroll, fem år etter at han ble syk. Da kunne han erklæres frisk, men å oppleve alvorlig sykdom har likevel satt spor.
– Man utsetter ikke å gjøre det som oppleves viktig. Noen har kommentert at vi reiser på lange, dyre ferier, men da svarer vi at å reise er viktig for oss, og at vi prioriterer det. Mennesker er forskjellige. Vi har ikke noen fasit på hva som er rett, men vi gjør det som føles bra for oss, sier Ingunn.
– Så glemmer man seg jo og kan fortsatt irritere seg på småting. Man tar jo hverdagen tilbake, men jeg tror nok vi begge er flinke til å sette pris på de små tingene, reflekterer Tor Atle.
Likeperson
Egne opplevelser har gjort at han har meldt seg som ”likeperson” i regi av Kreftforeningen. Mye fordi han selv har opplevd viktigheten av å kunne snakke med noen som har kjent alvorlig sykdom på kroppen. At noen er til stede for å lytte kan kjennes godt.
– Men også for å kunne bidra til å gi håp, vise at det er mulig å bli frisk. Dette med håp er vesentlig, mener Tor Atle. Og utdyper:
– Selv om man får en dårlig beskjed er det viktig å bevare håpet. Mange kan leve lenge og ganske godt med alvorlig sykdom. Kreft er ikke nødvendigvis svart-hvitt.
