Jostein Andreassens tale ved 100-års-festen for Karl Aksel Andresen lørdag 8. oktober 2022:
Kjære Karl Aksel, kjære alle sammen!
Karl Aksel, gratulerer med de hundre år! Og så flott at din familie og venner arrangerer en storslått fest for deg, det har du så ærlig og visselig fortjent. Likedan mottakelsen forleden på Kjevik, med ikke så lite pomp og prakt. Og du verden så flott du bærer din høye alder, det merka jeg godt da jeg besøkte deg sist du var i Søgne! Herlig at det på denne måten gjøres stas på deg, som Søgnes siste krigsseiler og som representant for de rundt 60 andre av slike modige sjøfolk fra bygda, ja for alle som nå er borte!
Hva Norges krigsseilere betydde for de alliertes endelige seier, har vi alle hatt god anledning til å få et glimt av i den filmen som nylig er vist. Det inferno de måtte gjennomgå, det nerveslitet natt og dag gjennom mange år. Jeg gjentar ikke mer av dette forferdelige her. Krig er bare grusomt, det viser menneskene på sitt verste og noen ganger også på sitt beste.
Selv var jeg så heldig å vokse opp på 1950-tallet, etter krigen, men med stadige besøk av krigsseilere og motstandsfolk i hjemmet, – familie og gamle venner av min far. Som ung gutt hørte jeg oppmerksomt på hva de prata om, om krigen, og det gjorde de jammen heile tida.
For drøye 40 år siden fikk jeg en svigerfar, Søren Brandsnes fra Vigeland, som også var krigsseiler. Om bord på tankskipet ”Polykarp” ble han tatt av det tyske slagskipet ”Scharnhorst”, men for å gjøre en lang og dramatisk historie kort: Siden, i september 1941 dro han, 20 år gammel med to kamerater over Nordsjøen i en 20 fots motorbåt, til Aberdeen og seilte resten av krigen. Jeg var med ham til Skottland i 1981 og lette etter den båten. Karl Aksel kjente godt Søren, de var veldig dus.
I 1982 bestemte Søren og jeg at vi skulle samle opplysninger om alle krigsseilerne fra Søgne. Alle data kom som artikler i to bøker, ”Søgne før og nå”, bind 3 og 4, 100 sider i alt, med bilder.
Siden utvidet Søren perspektivet og samla inn for hele Vest-Agder, sammen med to andre, og der jeg selv også var aktivt med, i boka ”Seilas for frihet”.
For å vende oss til din seilas, Karl Aksel, så, etter et kurs på skoleskipet ”Sørlandet”, reiste du ut med ”Skjelbred” i 1938. I april 1940 mønstra du av i Japan og kom om bord i ”Viva” fra Arendal. Denne seilte på Østen til 1942, så kom du om bord i ”Kaldfonn” som frakta så farlig last som bensin. Om bord i denne var du med i invasjonen i Nord-Afrika. Dette ble veldig dramatisk, mange norske sjøfolk mista her livet. For eksempel da skipet
”Prins Harald” lasta med ammunisjon, eksploderte og sank. Oslobåten ”Selbo” hadde bensinkanner i lasten og fikk en treffer. Flammene stod høyt til værs.
Skipene ”Skjelbred” og ”Viva”, som Karl Aksel hadde vært med tidligere, gikk siden ned. Så slikt gir jo noen perspektiver. Karl var med forskjellige båter og var altså ”heldig”.
I 1944 var han om bord i tankskipet ”Norsol” der han ble resten av krigen. Men: Uten mat og drikke duger helten ikke, Karl Aksel! Du vet du veldig mye om, du som var kokk om bord i skip under hele krigen. Så dette har han sannelig greie på, nå håper jeg festmåltidet vil smake i dag, Karl Aksel, ekspert som du er på slikt. Men det var vel ikke alltid du hadde tilgang heller på så gode råvarer om bord under krigen.
Også din onkel Nils Gerhard Kimestad, en yngre bror av di mor Gustava Tomine, ble jo krigsseiler, Karl Aksel. Han var født i 1907 og var fra Tangvall mens du var fra Kleppland. Nils dro ut i 1939 med kristiansandsskipet ”Spero”. I 1942 var han om bord i skipet ”Port Antonio”, som ble torpedert på reise fra Guatemala til Florida. Den fikk en treffer midtskips og ble stående som en stor V før den gikk ned. Kapteinen og 12 sjøfolk omkom. 11 måtte kaste seg i sjøen, heldigvis kom de seg opp fra bølgene og i en livbåt. Nils var der. De var heldige, seilte og rodde i motsetning til mange andre kun i to døgn før de kom inn til land, til Kuba. Senere var Nils en tid med skipet ”Inger fem”. Det kom også til å krigsforlise. Da omkom alle unntatt en. Han, en skytter om bord på 20 år fra Larvik, ble funnet nesten ihjelfrosset i en livbåt. Men som Karl Aksel, en skulle være heldig, om det går an å si det på den måten, angående hvilket skip en var med til enhver tid. Også her, for lykksaligvis hadde Nils mønstra av før dette forliset.
Da vi skulle skrive om Nils i 1982, var han død. Anton, hans bror, mente bestemt at Nils hadde opplevd TO krigsforlis. Han viste oss papirer der det kom fram at Nils også hadde seilt med en svensk båt, ”Ivar Gorthon”. Vi tror forliset kan ha vært med denne. Sverige var nøytralt, men det hjalp ikke her, i alt omkom 1500 sjøfolk om bord på svenske skip mot ca 4400 på norske, om vi tar med hjemmeflåten.
5 sjøfolk fra Søgne kom ikke hjem. Karl Aksel kjente utvilsomt flere av dem, blant annet Thoralf Kristensen fra Tangvall, som omkom på sin 21-årsdag. Det vil her føre alt for langt å framføre den utrolige historien om alle sjøfolkene her fra bygda, om hva de opplevde, ha de måtte gjennomgå, fra Shetlandsgjengen, Birger Arnesen som var Shetlands Larsens nestkommanderende, fra sabotasje og ville ferder over Nordsjøen, i konvoi over Atlanterhavet, med truende og lurende tyske ubåter på vakt, bensinlast i Middelhavet, der tyske fly kom ut i svermer fra Sicilia og Hellas, med knitrende maskingeværer.
Jeg avslutter med noe Anker Borøy fortalte meg: Han var med i Normandie i juni 1944 med bergensbåten ”Gaston Micard og lossa krigsmateriell og langgangssoldater ved Omaha-stranda. Den norske jageren ”Svenner” ble da senka, og 34 mann mista livet. Like før jul 1945 kom han hjem, via Oslo.
Der måtte sjøfolkene møte på et offentlig kontor, jeg har skrevet hele hans historie i Fritidsnytt, men jeg har ikke i hodet her og nå hvilket kontor var. Jeg var ledsager for Jon Michelet da han intervjuet Anker, han var begeistret og fikk verdifulle opplysninger av Anker som han skulle bruke i den boka han holdt på med, siste bind i serien.
Anker møtte altså like før jul 1945 på et kontor i Oslo sammen med noen andre sjøfolk og så skipperen. Der fikk Anker ordre av en offentlig tjenestemann om å møte opp på Moen i det militære, han hadde jo dratt til sjøs da han var 18 før han kunne bli innkalt og hadde vært ute av landet, hadde seilt under hele krigen. Da skipperen hørte dette, ble han rødglødende av raseri:
”Her kommer jeg med folk som har vært med på invasjonen i Normandie, og så forlanger De at han skal møte avtjene verneplikten!”
Men Anker var en lovlydig mann. Da han kom hjem, troppet han opp på lensmannskontoret for å melde seg til denne militærtjenesten. Lensmann Helle var da igjeninnsatt i stillingen, og da han hørte Ankers historie, slo han knyttneven i skrivebordet så blekkhuset skvatt:
”Her skal det ikke bli noen verneplikt!”
Gud velsigne deg, Karl Aksel, for at du er så god representant for din ærefulle stand!
Foto: Anne Gunn Pedersen.
