Nå som er det er jul, har vi igjen hørt den vakre beretningen om det unge paret i Betlehem. Evangelisten Matteus – tolleren som ifølge kirkefedrene Papias og Ignatius skrev den ned, forteller om en ung jødisk pike – Maria, hun var lovet bort til Josef.
Kronikk av Jostein Andreassen
Men snart viste det seg at hun var gravid! Han ville da skille seg fra henne i stillhet, men vi får høre at Herrens engel viste seg for Josef i en drøm: Barnet som var unnfanget i henne, ”er av Den hellige ånd.”
I høy grad en underlig fortelling!
Så der i landsbyen ble barnet født. Og navnet ble etter engelens bud, Jesus. Trolig var Maria 15 år, han 18. Omtrent i den alderen var det tid for giftermål i det gamle Israel.
800 m o.h.
Overraskende for de fleste er det nok at Betlehem ligger hele 800 meter over havet, så der kan være noe kaldt og av og til snø: Altså like høyt som Hovden. Vi vet ikke sikkert når på året disse begivenhetene skjedde, men etter tradisjonen er Maria budskapsdag den 25. mars – datoen for beskjeden om at tenåringsjenta skulle bli mor.
Da det to-tre hundreår senere ble aktuelt å feire fødselsdager – fram til da hadde dagen for selve unnfangelsen vært mer interessant – kunne en bare regne ni måneder fram. Trolig er dette en av grunnene til at Kirken feirer jul 25. desember (her i Norge tjuvstarter vi jo kvelden før).
Vismenn
Men forfatteren rister flere spenningsmomenter ut av ermet: Den lille familien får nok et celebert besøk – ikke av gjetere, nei – men av ”vismenn fra Østen”. De ankom Jerusalem og spurte seg for etter ”Jødenes konge”.
Her mangler ingen dramatikk: Fortellingen har også med en ond konge, Herodes – som slett ikke ville ha noen rivaler! Så etter å ha rådspurt skriftlærde, ble hans raske plan å lede vismennene til Betlehem noe lenger sør – der profetene hadde sagt denne kongen skulle fødes – for å lete ham opp.
Etter deres tilbakemelding var det lett å kvitte seg med ham! Ja visst, ganske likt som et eventyr fra Brødrene Grimm, men de levde 1800 år senere. Gav tolleren dem noen gode idéer, mon tro?
Stjernen
Vismennene hadde sett den nye kongens stjerne gå opp, sa de. Hvilken det kan ha vært, har det selvsagt vært spekulasjoner om. Kepler, den store tyske astronomen som fant fram til lovene for planetenes bevegelser, hevdet i 1603 at ”Betlehemsstjernen” var en såkalt konjunksjon – to planeter som ser ut som én enkelt om de kommer nær hverandre på himmelen.
Han mente de to var Jupiter og Saturn i stjernebildet Fiskene. I vår tid har lærde astronomer sluttet seg til teorien. En av dem er K. d’Occhieppo, professor og bestyrer av Institut für Theoretische Astronomie i Wien.
En annen er G.Teres, en ungarsk astronom ved The Vatican Observatory, begge med tykke bøker om emnet. Personlig fant jeg disse så overbevisende at jeg i 2011 skrev en artikkel om stjernen og sendte den til en norsk astrofysiker: Du husker vel entusiasten i faget, K. J. Røed Ødegaard?
Enig!
Det viste seg at han var helt enig! ”Jeg har ingen innvendinger”, skrev han: ”Noen ganger vil Jupiter ta igjen Saturn på himmelen. I år 7. f.Kr. skjedde dette, de to stod tett sammen. Datoene som ble beregnet av babylonske astronomer, er funnet på gamle steintavler og etterprøvd med dagens datateknologi.
De stemmer forbløffende bra: 28. mai, 15. september og 12. november i år 7 f.Kr. stod disse planetene meget tett sammen. Antakelig var 12. november selve dagen da de vise menn ankom landsbyen. Det er tvilsomt om vi noen gang vil kunne komme nærmere enn dette i det å bevise hva slags objekt Betlehemsstjernen egentlig var.”
Større kommentarer til Matteus som Nolland (2005:110) og France (2007:68) omtaler også dette.
Begge de ovennevnte astronomenes bøker har med en transkripsjon med oversettelse av en leirtavle i kileskrift, henholdsvis i ”Der Stern von Bethlehem” (1999:19) og ”The Bible and Astronomy” (2002:80). Denne befinner seg i The British Museum og har en nøyaktig oversikt over de to planetenes vei over himmelen.
Leirtavlen ble funnet blant mange andre da det store Marduk-tempelet ble gravd ut ca 1900 i det gamle Babylon. Denne var deres hovedgud, Jupiter hans stjerne. Saturn var jødenes, stjernebildet Fiskene var også knyttet til dem. Kanskje mente da prestene ved tempelet at sammenstillingen – et slags ”himmelsk ekteskap” – hadde resultert i at en kongesønn var født, da selvsagt i et slott i – Jerusalem.
Logisk?
Men stemmer så alt dette rent logisk? Ja, det vil jeg si! Det er et faktum at munken Exiguus, som stod for den kristne tidsregningen på 500-tallet, regnet 4-8 år feil. (Denne begynner forresten ikke med år ”null”, men år 1.) Da Josef vendte tilbake fra Egypt til Israels land, var den onde Herodes borte. Han døde i år 4 f.Kr. Og spør du en lærd egypter, vil han si at Den hellige familie var der i tre år og ni måneder.
Dermed er vi tilbake til stjernens tid. Men dra til Roma, til gata Via di Ripetta! På en ca 40 X 6 meters vegginnskrift står keiser Augustus’ vita, kalt ”Res Gestae”. I 2. seksjon fra sør, 7. linje, står om den folketellingen han avholdt – fagfolk er enige om at den var i år 8 f.Kr. Denne strakk seg selvsagt noe ut i noe tid ..
