Andelen kvinner i lederverv innen idretten er altfor lav, akkurat som ellers rundt oss.
89 % menn som styreledere i de 200 største selskapene i 2020.1 23 % kvinner i bystyret i Kristiansand.
Hadde jo vært svært overraskende om tallene hadde vist oss at noe var annerledes i idretten.
2022 er frivillighetens år og nå viser kalenderen 8. mars og kvinnedagen.
Det er dessverre fremdeles nok av paroler å velge mellom og dette er definitivt ikke den viktigste kampen for verdens kvinner i dag. Men den er nær, og den er viktig nok.
Vi ser det endres navn til «Arne» på LinkedIn, på medias fremstilling kunne det virke som en lengre vei å gå for at Ida skulle bli valgt til en toppstilling enn for Jens og personlig tenker jeg det virker mer sannsynlig at vi rekker endre fylkes-/ og kommunegrenser frem og tilbake tre ganger før vi opplever en kvinnelig trener i Eliteserien.
Har vi ikke lyst til å bidra mere?
Hvorfor sier vi ja til verv som kasserer eller sekretær, men vegrer oss for ledervervene?
Jeg er oppvokst med at enten gjør du noe med det som irriterer deg ellers så holder du kjeft. Nytter på en måte ikke klage over det en ikke kan gjøre noe med, og det er absolutt ikke lov å sutre om en velger ikke å delta der beslutninger vedtas.
Har derfor mest lyst til å mene at det er vi uten baller som selv må ta oss sammen. Brette opp ermene, ta ansvar for frivilligheten også fra lederposisjonene. Norge må vel være kommet lengre enn at vi ikke blir spurt? Fotballklubber og idrettslag generelt skriker etter ildsjeler som vil gjøre en innsats.
Samtidig er jeg jo fullstendig klar over at dette er politisk helt ukorrekt, og at vi er forbi den tiden der en trodde det at vi kvinner bare måtte ville det nok selv. Eller at med ett par enkle tiltak ville det fikse seg selv. Det er dessverre ikke så enkelt og hva som skal til har ikke jeg svaret på.
Men både kjønnsrollene og holdninger i samfunnet spiller selvfølgelig en viktig rolle, og når jente-/damefotball fortsatt ikke får den respekten den på langt nær fortjener tror jeg holdningene lett dras med videre inn på både styrerommene og i garderobene.
Jeg takket ja, til tross for at jeg definitivt ikke er den som har kontroll på dugnadsbaking og gaveinnkjøp. Har altfor mange ganger rørt sammen en toropose klokken 05 om morgenen og begge døtrene har møtt opp i bursdager der pengegaven ble tatt ut på den lokale butikken 3 minutter før selskapet starter og ble festet med binders på et hjemmelaget kort skrevet i bilen! Men jeg er oppriktig engasjert, tøff nok til å tro jeg kan bidra til å utgjøre en forskjell for unge lovende fotballspillere i en liten dugnadsklubb og naiv nok til å tro at jeg blir respektert ut fra jobben en gjør og ikke hvilken hudfarge, kjønn eller navn en har.
Det koster litt å stå i visjonen om at en fotballklubb skal være klubbstyrt og ikke foreldre-/trenerstyrt. Ikke overraskende er det mange meninger, og stadig nye ideer om hvordan sønnene skal bli den nye Messi.
Som fersk styreleder en del år tilbake, og klubbens første kvinnelige, var det mange som i små bisetninger kunne antyde at jeg umulig kunne «nok fotball» til å inneha vervet jeg hadde tatt på meg. Enig i at grunnleggende forståelse og interesse for fotball bør være på plass i vervet, i hvert fall i en liten klubb som vår der en blir litt potet og står i alle typer arbeidsoppgaver. Derimot veldig uenig i at en ikke får mulighet til å vise hva en duger til før det gjøres opp en mening.
Uten at jeg vet hvordan en som har nok greie på fotball skulle sett ut, mistenker jeg at første kriteriet var at vedkommende hadde hatt baller. Sånn det hadde vært i alle år tidligere. Samtidig så er de kanskje litt unnskyldt da jeg har altfor mange kilo å dra på som 41-åring til noen kan se for seg at jeg har spilt fotball fra jeg var 6 til 19 år. Og det er egentlig veldig få som vet jeg brukte plakater av Marco Van Basten som tapet på jenterommet eller hadde en helfigur av Steffen Iversen stående ved sengekanten. Det siste der er forøvrig ikke noe jeg er sånn kjempestolt av..
For min del fikk jeg uventet drahjelp i positiv forstand ved å gå av med seieren i en tippekonkurranse. Klubben hadde for tradisjon å arrangere tippekonkurranse ved store mesterskap, der resultater og mål ble tippet i forkant av samtlige kamper. Bak meg på resultatlisten etter EM-finalen ble avgjort var store personligheter og selverklærte lokale fotballeksperter – og ganske umiddelbart ble respekten større og flere kommentarer endret seg til «hey grattis, du kan jo litt fotball jo»..
På tross av skepsis fra enkelte og telefonsamtaler som jeg vet en mannlig styreleder aldri ville fått der frustrerte tårer ble tørket i etterkant, blikk fra nye ambisiøse pappatrenere som kommer og går, har jeg aldri følt meg uønsket i vervet. De positive opplevelsene er langt flere enn de negative, og jeg vil virkelig anbefale alle mine medsøstre som får muligheten til å takke ja.
Om det en dag skal være naturlig med kvinnelige ledere og trenere i de store rollene innen idretten, må vi i det minste begynne å vise oss i de lokale klubbene og idrettslagene. Den eneste måten å spise en elefant er ved å ta en bit av gangen.
Det er jo også engang slik at vi selv kan velge hva vi vil sette søkelys på. Skepsisen en møter eller de positive opplevelsene du får på veien. Alt arbeidet det er, eller fruktene det bærer.
Jobben du gjør utgjør faktisk en stor forskjell i mange barns liv og du har mulighet til å sette spor. Til å endre. Forandre. Forbedre..
Og på toppen av alt kan en samtidig vise nye generasjoner at visst pokker kan vi lede en fotballklubb uten baller. Det er ganske heftig.
Kronikken stod først på trykk på Idrettskretsens nettside.
Foto: Agder Idrettskrets.
