Under Sommermarkedet på Lunde lørdag 29.juni holdt Jostein Andreassen dette kåseriet:
Hallo, og gratulerer Lunde velforening og alle sammen, med Sommermarkedet! Og så gøy at det kom så mange!
Jeg har fått i oppgave å skrøne og skryte litt av Søgne og av Lunde, og det er jo ikke så vanskelig, tvert imot! Ta ikke alt så veldig alvorlig, men har dere tenkt på det –Søgne er det eneste stedet i verden der folk har sol på himmelen, sol i hjertet, Sol i rundkjøringa og Sol på prestegården.
Derfor, da jeg sist var i Bergen, fikk jeg en god ide som vi Søgne- og Lunde-patrioter må se og få overført hit! For i Bergen, der som kjent folk er veldig patriotiske, fortelles det om en mann en gang som ville kjøpe seg en globus! Han ble vist flere typer, store og små. Men så sa mannen at det ikke var akkurat en slik han så seg om etter, om ikke butikken hadde en globus bare for Bergen og omegnen?
God ide! Vi må se til å få laget en egen globus for Lunde og omegnen! Hørte dere det, Lunde vel? Ta det opp i styret!
For akkurat her som vi er står nå, det er ikke bare det gamle sentrumet i bygda, men en gang var det også Verdens sentrum. Om du skulle tvile på den påstanden, så må du bare gi deg med en gang!
Men om vi begynner fra en kant, så var Kleppland lenger øst det eldgamle tingstedet for området som omfatta det som siden ble til bygdene Søgne, Greipstad, Finsland, Hægeland og Øvrebø. Og dermed var selvsagt Kleppland sentrum for heile det veldige området. Fra tidlig på 1500-tallet ble det Høllen som ble sentrum i Søgne, og her ble det Tingstue.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Didrik Ditlefsens barkebu
Lunde – sentrum i bygda fra 1780-tallet
Men fra 1780-tallet kom de som styrte endelig til fornuft – de gjorde Lunde til sentrum i bygda – noe som varte fram til 1974, da senteret ble flytta til Tangvall. Der kom det også noe så fint som rådhus!
På den tida var egentlig Tangvall bare et forblåst veikryss på ei svær slette og med ei sag, et forsamlingshus, en butikk, et par små kafeer og masse lange tyskerbrakker fra krigens dager. Men hvordan er det nå? Der oppe kan vi kun se den blå himmelen, bare skyskrapere, er vi kommen te Manhattan? Godt vi ikke har slike gigantbygg på Lunde!
Tilbake til Lunde som Verdens sentrum: Jo, om vi nå skrur tida tilbake 65 år, så ble Søgne virkelig kalt Verdens sentrum, denne bygda langt ute på landet der som lite og ingenting egentlig skjedde. Det var langt te Byen, men om du ”måtte derte”, så kunne du riktignok ta bussen, ruta som vi kalte den – med lokale sjåfører som stadig prøvde å kjøre utenom de verste telehivane. Ellers passa alle i Søgne sin daglige dont. Da var Lunde altså det virkelige sentrum i Søgne. Dermed var jo også Lunde sentrum i Verdens sentrum! For i forbindelse med Rockefeller-bryllupet fikk virkelig Søgne denne betegnelsen. Lunde VAR Verdens sentrum!
Artikkelen fortsetter under bildet.
En av journalistene som dekket bryllupet mellom Anne Marie Rasmussen og Steven Rockefeller brukte gravstøtten ved Søgne hovedkirke som kontorpult
Da 200 journalister kom til Lunde
For alt dette skjedde jo egentlig på Lunde! Kjerka, hvor alt foregikk, den er jo her! Det kom rundt 200 journalister fra mange land. Som 10-åring, så gikk jeg omkring på kjerkegården og så på alt dette. Et uvirkelig, eventyrlig kaos. Alle 200 venta nemlig utenfor kjerka for å få fotografert og beskrevet begivenheten i det øyeblikk det nygifte brudeparet kom ut av kirka. En italiensk fotograf kunne ikke vente: Han snek seg inn i kjerka på forhånd og gjemte seg i ovnen. Men det ble oppdaga og en håndfast politimann kasta ham ut. Likedan gikk det med en annen italiener som jobba for et amerikansk magasin. Han prøvde å trosse tausperringene! Enkelte amerikanske journalister satte til og med skrivemaskinen sin på gravstøttene og stod og skreiv der. Vi stod og så på, reint forundra.
Svart av folk! Av forvedne folk. Egne oppsatte busser kom helt fra Tvedestrand og Stavanger. For et liv der var. Alt dette eventyrlige kaoset kan dere lese det meste om i det kommende septembernummeret av vårt utmerkede bygdeblad Fritidsnytt.
Hvordan så det ut akkurat her da for 65 år siden, i 1959? Jo, akkurat her på tomta (parkeringsplassen tvers over butikken ”ElMa” på Lunde) stod opprinnelig Tinghuset, et stort dobbelthøyda hus. Der oppe var Tingvollen (der bygningen vi kaller ”Søgneruta” står, ”Tappen”). Tinghuset ble revet ca 1900, da kom det som siden ble til Herredshuset. Det var egentlig et bolighus hvor det ble drevet butikk. Søgne herred kjøpte huset i 1909 og gjorde det om til legebolig for legene Heldal, Falck, Torp, Øverland og Eikeland. Men tidlig på 1950-tallet ble det til et virkelig herredshus: For da doktor Rohde kom hit, kunne han flytte inn i en egen og ny flott legebolig, den stod der oppe som Coop-en nå er.
Herredshuset ble etter hvert ganske fylt opp med kontorfunksjonærer av ymse slag, små kontorer med skråtak. Her kunne alle som ville, også egentlig vi smågutter, komme inn til for eksempel ordfører Jørgen H. Lohne. Han var fra partiet Venstre som hadde reint flertall i bygda. Andre i huset var for eksempel skatteoppkrever Torleiv Lunde, herredskasser Arthur Jensen og skoleinspektør Johan Akselsen. Han fikk siden ei hyggelig kontordame, Signe Amundsen. De to sistnevnte holdt til i 2. etasje på gavlen ut mot hovedveien, det var riksvei 40 eller Sørlandske hovedvei. Veien ble lagt om under krigen, over jordene bak husrekka og rett fram mellom omtrent Mølls hus og Kaffistova. Gamle Lundevei er egentlig den gamle riksveien. Huset her i sør for parkeringsplassen var skysstasjonen i sin tid. Der kunne postrytteren eller siden mannen med postkjerra bytte hester.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Kaffistova – Lundes høyeste trebygning
Kaffistova – Lundes høyeste trehus
Der borte på vestsida av Leirebrua, kloss i, var Kaffistova, Lundes høyeste trehus og på ei bittelita tomt, Det hadde tre etasjer og et veldig spisst tak. Og der regjerte snille Kristine Kjelland som blant annet tok imot omreisende handelsreisende til overnatting. Du skulle ha sett når hun hadde vask på alle lakenene og de hang i ei lang snor over elva. Der inne venta også som regel en eller annen fyr med sin kaffikopp og som venta på buss- (”rute”)-transport, han hadde en litt annerledes dialekt enn vår og skulle til en eller annen plass i Lundes store omland, ytterkretser, som alle de stedene offisielt ble kalt.
Her hos Kristine kunne guttene prøve seg på å få kjøpt røyk om de trengte noen South State og ikke bare høy eller eikeblader til smugrøyking, de kunne spille på jukeboks, en enkel melodi for 25 øre: At ikke Kristine ble drittlei av Jim Reeves sin ”I love you because”, Elvis sine ”Are you lonesome tonight” og ”Love me tender” og Pat Boones ”Love letters in the sand”?
På vinterkvelder klokka ni var Kaffistova i fjernsynets barndom sprengfullt av ivrige, røykende og svettende folk i varme vinterklær, for de skulle se Harald Grønningen og skigutta på Sportsrevyen, alle stod helt stille og tettpakka og stirra på et frimerke av en TV-skjerm oppe på hylla over disken, og en kunne knapt se de raske skifigurene bevege seg i ”frimerket” bare for sigarettrøyk. En kunne kutte lufta i firkanter og hive den ut av døra, så tett var det. Like utenfor var der også alltid folk, stedet ble kalt ”Sjellanøde” – dvs. sjeldent øde.
Så hadde vi Handelslaget tvers over Kaffistova med bestyrer Magnus Kimestad, der kunne du få kjøpt alt like fra kraftfor til kyrane, kandissukker i lange tråder i en brun pose, bambusstenger som vi gutter kunne bruke når vi fiska her i elva (mye aure der!), og Haugens butikk med tilsvarende utvalg var der borte tvers over Skysstasjonen og like nedenfor den gamle telefonsentralen hos Anna Dahl. ”Lauritz’ plass” her ved elva er oppkalt etter Lauritz Solås, en virkelig arbeidsmann som bodde i tredje etasje tvers over Haugen hos Cecilie Knibe, han satt ofte som pensjonist på plassen sin og koste seg der i sola. På samme plassen tippa de på 1800-tallet trematerialer fra det store sagbruket i Tverråna, de ble sendt med slupper til Danmark. Her like ved elva var der hele 5 barkemøller for eikebark til garving av bomullsgarn og kyrehuder. Mye trafikk i elva!! Alle bådane hadde sin egen motorlyd, en kunne lett høre hvem som kom.
Der nede vest for Kaffistova var Norges eneste flydannes kafe med Maren Birkeland, et uvanlig menneske med et stort volum. Av og til hang der en håndskreven lapp på døra at kafeen var stengt og Maren var bortreist, men en kunne likevel bare ringe på om en skulle kjøpe bensin eller levere varer. Men hun var snill som lot meg fiske i Lundehølen fra balkongen, og i kjelleren var det et ishockeyspill som kosta 25 øre hver gang, men noen gutter av den ukjurne sorten oppdaga at det gikk like godt om en stappa på en ettøring. I kjelleren samme sted hadde selveste Willy Brandt – som da var politisk flyktning fra Tyskland – holdt politiske kurs på vegne av Arbeiderpartiet rett før Krigen. Men i alle fall, du skulle sett hvor bratt det var å komme opp i kafeen når der var flom i elva! Tvers over her ved parkeringsplassen var bakeriet, som jeg som liten gutt kalte Bollehuset. Nå er det ”ElMa”; El-len og Ma-gnus Bentsen fra Stølen startet den.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Brødrene Repstads Karosserifabrikk i 1953
Brødrene Repstads Karosserifabrikk
Der oppe ved veien var som sagt Søgneruta og ”Tappen” der Olav Bygland regjerte. Lenger oppe, utenfor Pølsestredet og slakterforretningen til Eikestøl var ”Smia”, Brødrene Repstads karosserifabrikk, med 100 mann som laget 100 busser i året. For et liv! Fabrikken lå på Eig, nå er det Gyli plast. Nær ved, men på Lundesida av Føssa, den store bekken, var postkontoret med Sofie og Borgny, det åpna klokka to og der var lang kø, alle måtte hente avisen og posten sjøl på den tida. Der kunne vi ”dolle” Halvdan Bendiksen om en kjeda seg i køen, Halvdan var alles yndling og særlig barnas, en herlig original som trofast leverte posten til folk østover langs veien. Han var faktisk verdens eneste Overpostmestergeneraldirektør. Hva er det så å ”dolle”? Jo, det er å presse tommelen i ryggen på en mann og si: ”Doll!” Dolla vi Halvdan, løp han etter oss, og når han fant oss i køen, så o han hjertelig og sa: ”Å begje mæ dæ, di nisse du æ”!
Artikkelen fortsetter under bildet.
Arbeidsstokken på Brødrene Repstads Karosserifabrikk ca 1934
I dette herlige miljøet løp vi gutter fra bondegårdane på Eig forundra rundt og sugde til oss alt dette rare. For det var jo her på Lunde det skjedde noe.
Men nå er den tilmålte tida for skrøninga snart over, jeg skulle så gjerne ha holdt på et par timer til, men nå må jeg avslutte og tar til slutt med et par episoder.
(Jeg fortalte med flere ord om Kai Grindlands bil, han jobba i Herredshuset. Bilen hans trilla på elva.)
Så fortalte jeg om Salmakerverkstedet i Smia, der de laget stoler til bussene. Der måtte vi gutter opp en gang i mellom for å bomme bittegrann skinn til pløsa til steinspretterten. Men før vi fikk utlevert noe, måtte vi hver gang stå ”skolerett” for sjefen, Ammund Kjelland og med et digert glimt i øyet få noen antatt viktige oppdrag: Da ville alle de andre som jobba der høre på, more seg litt og få seg en velfortjent pause, det var Børre Knudsen, Magne Sørensen, Ejvind Larsen og Guttorm Eftestad. Og det ærendet som absolutt måtte utføres før vi fikk noe skinn, det bestod i å gjøre ærender for Salmakerverkstedet – å gå ned til Kristine på Kaffistova og kjøpe en boks med sleggefett, dessuten kjøpe for 50 øre i grønn overledning – og med det samme måtte vi ikke glømme å få med oss nøkkelen til svangerskapet.
Jeg ønsker dere alle god fornøyelse på sommermarkedet!
Jostein Andreassen med kåseri om Lunde «før i tia»
