I forbindelse med 80 års frigjøringsmarkering, formidler vi en historie om innsatsen under krigen til konduktør Lyder Ovesen fra Ny-Hellesund. Den er innhentet av Normann Liene.
– Jeg pratet med Lyder Ovesen flere ganger og prøvde å få ham til å fortelle fra krigen, men han unngikk det alltid. Det vil si – en gang fikk jeg ham litt på gli. Lyder Bernhardus var fra bruk 18 (”Butikken”, sønn av Antoni og Bendine) på Monsøya, Ny-Hellesund og var født 1912, forteller Normann Liene.
Søndag 6. august 1944 reiste den kjente motstandsmannen Oluf Reed Olsen (1918-2002), som opererte på Sørlandet en tid, til Oslo for å skaffe nye rasjoneringskort for kommende periode. Det ble også ordnet med ny kurerforbindelse. Det var konduktørene på NSB, Lyder Ovesen og Barcley Tveit, som kjørte på strekningen Kristiansand – Oslo.
Illegalt utstyr
Det var etter hvert blitt slutt på å sende illegalt utstyr som ilgods, og Tveit og Ovesen ble faste kurerer og tok med utstyr fram og tilbake til hovedstaden. Dette ble innlevert på en bestemt plass på Oslo V. Her hentet konduktørene sakene som de tok med til Kristiansand. Der ble utstyret satt inn på oppbevaringen, og kvitteringen ble lagt på avtalt sted. En gang hadde Ovesen med seg to sendere til Kristiansand.
Tenvig
Mens Reed Olsen var i hovedstaden, reiste også motstandsmannen Jan Tenvig dit med to originaltegninger som han hadde skaffet fra de tyske forsvarsverkene på Møvig. Disse tegningene fra Bauleitung Møvig ga militære opplysninger, men også en rekke interessante opplysninger over de enorme mengdene av norsk byggemateriell tyskerne hadde anvendt. Året før var Tenvig opplært til fotokopiering, og han utførte detaljert kopiering av begge kartene. Filmen ble så oversendt med kurer til Stockholm for videre befordring til London.
Flyktninger med toget
Tirsdag 15. august kom Reed Olsen tilbake til Kristiansand, og to dager senere var Tenvig på plass igjen. I mellomtiden hadde en motstandsmann ved navn Larsen drevet stasjonen, men etter ordre meget diskret siden den tyske aktiviteten var så stor.
En gang fortalte Ovesen at han hadde to flyktninger med toget da det ble kontroll underveis. Han skjulte da flyktningene under en haug med postsekker i brekkvogna, og de ble ikke oppdaget.
En annen gang ble han kontaktet i Kristiansand før toget skulle gå om han kunne ta med seg en flyktning til Oslo. Ovesen ble mistenksom og sa at han drev ikke med den slags. Senere viste det seg at det var en fra det tyske Gestapos hovedkvarter Arkivet i byen som hadde forsøkt seg.
Hemmelig sender
Etter noen ukers sending fra Øvrebø, ble hovedstasjonen den 30. august igjen flyttet til vestre delen av Vågsbygda. Det var den 147 meter høye Barlinddalsheia som igjen fristet som godt utkikkspunkt for trafikken på havna. Dessuten var den sørvestvendte fjellveggen en ypperlig reflektor for radiosignalene. Det var Reed Olsen og Tenvig som transporterte utstyret til stasjonen. Denne gang ble den lagt i dalen oppe på heia noe lenger vest.
Radioteltet ble satt opp omtrent på det høyeste punktet i dalen (ved Minneplata som siden er satt opp), mens boligteltet ble plassert litt lenger nede.
Vibratoren
To dager senere kom Larsen etter å ha stengt reservestasjonen samme dag. Det radiosettet som tidligere var brukt i Barlinddalen, hadde i mellomtida ligget bortgjemt. Det ble noen problemer med vibratoren da denne var blitt fuktig. Men etter å ha tørket den, var alt i orden, og trafikken gikk som normalt.
Også her var problemene strøm, og batteriene måtte lades titt og ofte. Men Rolv Christianssen på Fiskå sørget for at nyladede batterier ble plassert på den avtalte plassen vest for Skjebbetjønna. Det var en slitsom jobb med de tunge batteriene.
Mandag 4. september mottok stasjonen telegram med en rekke spørsmål om ubåtaktiviteten i Arendal, Kristiansand og Flekkefjord. Reed Olsen reiste med toget til Flekkefjord for å få rede på ubåtaktiviteten der. Den var minimal.
Ovesen ordner opp
To dager senere var han tilbake i leiren. Der hadde Larsen problemer med vibratoren. Viklingene var helt brent opp. På forhånd hadde de ordnet med reparasjonsmuligheter i byen, men det viste seg at det var umulig å skaffe kobbertråd. Det ville ta minst ei uke før senderen kunne være i orden. Stasjonen ble derfor igjen flyttet til Øvrebø hvor de hadde sender som gikk på strøm. Det fantes imidlertid en reserve-vibrator som lå skjult i Oslo. Konduktør Ovesen hentet den og tok den med til Kristiansand. Denne vibratoren står nå utstilt på Hjemmefrontmuseet i Rakkestad.
Disse to omtalte konduktørene er nevnt i Oluf Reed Olsens bok: Contact. På hemmelig oppdrag i Norge (1946), side 219. Reed Olsen ledet de to Secret Intelligence Services (SIS)-gruppene på Sørlandet: “Aquila” (1943) og “Makir” (1944).
