Magnus Ditlefsen og butikken i Høllen

Kåseri av Pål Repstad ved åpningen av utstillingen «Høllen – ei levende havn»

Fredag kunne Søgne historielag ønske velkommen til utstillingen «Høllen – ei levende havn», en utstilling som i tekst, bilder og fremvisning av historiske gjenstander forteller litt av Høllens rike, lange og ærverdige historie.

Ved åpningen holdt Pål Repstad et kåseri om Magnus Ditlefsen og hans butikk i Høllen som vi har gleden av å kunne viderebringe her.
God fornøyelse, dette er virkelig en fornøyelig beretning om livet som en gang var i Høllen.

 

Dette er fortellingen om en landhandel i Høllen, og om han som drev den det meste av det drøye hundreåret den eksisterte. Hans fulle navn var Fritz Magnus Ditlefsen, men vi barnebarna hørte ham aldri omtalt som noe annet enn Magnus Ditlefsen, ofte forkortet MD.

 

Han kunne være bestemt, og vi måtte være stille når han skulle høre værmelding og dagsnytt. Men for oss var han først og fremst Bestefar, en snill mann som vi mest forbinder med raus utdeling av smågodt fra butikkens rikholdige lagre. Inn i fortellingen kommer også Mormor, Sigrid Ditlefsen, født Føreid, som hadde viktige støttefunksjoner i forretningen. I mange år hadde hun butikkansatte i kosten på dagtid.

Det jeg sier i dette kåseriet er bygd ganske direkte på en tekst tre barnebarn skrev og som ble trykt i Årbok for Søgne historielag i 2018. Det var Ingrid Juell Moe, Per Magnus Stallemo og meg selv.

50-tallet
La oss ta en tur gjennom butikken på 50-tallet, da vi var barn. Dette er lenge før den lange disken tas ut i butikken og selvbetjeninga innføres. Det er Ingrid som har ført pennen på denne turen, men minnene deler vi alle tre. På lageret strømmet kaffelukta mot oss fra den store kaffekverna. På en hylle lå butikkens julepynt klar til gjenbruk i desember, og det glitret i girlandere.

Sekk på sekk med mel, sukker og mye annet
Bak neste dør, sekk på sekk med mel, sukker, havregryn, havrenøtter, melis, ris, kandis, aprikos, svisker, mandler og kaffebønner. I juleselskap eller andre ganger vi var flere samlet, havnet vi barnebarna her, lekte bom og gjemte oss bak sekkene i halvmørket. Det må erkjennes så lenge etterpå at vi forsynte oss diskret av never med havrenøtter, aprikoser og mandler. Kaffebønner var også populært å tygge i seg. Det var et annet lagerrom hvor det også hang saker og ting fra taket, blant annet trebunner til lærstøvler og tresko, tauverk og annet.

Grovt salt, tomkasser og tønner
Så kom vi ut i porten. Her var saltbua med grovt salt, tomkasser og tønner med saltet sild.  Selv silda var gjenstand for fristelse, for noen. I innkjørselen var det et innhukk hvor det alltid var fuktig. Isblokker lagret i savespon sto stablet sammen med parafin- og salmiakkdunker som måtte fylles på flasker med hevert og slanger. En utedo som ble brukt av personalet på butikken, var bakerst i porten. I tillegg til alle luktene blandet lyden av høns seg inn, for også Mormors høner hadde sin plass her og med en luftegård ut mot baksiden av huset.

Glasskapet fra Freia
Inne i butikken festa vi oss mest med glasskapet fra Freia. Riegel og Hasla i sølvpapir, Lohengrin og Melkesjokolade lå stablet oppå hverandre i fine firkanter. Det var sjokolade i løsvekt, det var seigmenn, det var tyggegummi, Tos, lakris, det var hyller med leker, med garn, med babytøy, glasstøy og kjøledisk.

Bestefar satt noen ganger på kontoret ved siden av med sine regnskap og lot oss leke butikk, gjemsel eller bare surre omkring, vel vitende om at noe forsvant inn i våre munner, men smilende og rolig lot han oss få være i dette eldoradoet.

Et stort arkiv
Kildene til denne beretningen er altså dels hva vi tre og andre barnebarn av Sigrid og Magnus husker fra oppveksten. I tillegg var min far, Laurits Repstad, statsarkivar i Kristiansand og interessert i lokalhistorie. Da butikken stengte i 1987 samlet han et utvalg dokumenter fra butikkdriften i Høllen og plasserte på Statsarkivet i Kristiansand som et såkalt privatarkiv, så der finnes to-tre hyllemeter med kopibøker, brev og trykksaker fra driften gjennom mange tiår.

Startet opp i 1860
Landhandelen i Høllen ble etablert av Magnus Ditlefsens far, Didrik Ditlefsen, som var fra Høllen, og en god venn som også ble Didriks svoger, Kervel Hansen fra Sangvik. Didrik var bare nitten år gammel da de gikk i gang i 1860. Kervel var fire-fem år eldre.

I mange år brukte de seilbåt for å hente varer i Kristiansand. Sjøen var hovedvei, mye mer enn landjorda. De skilte lag forretningsmessig i all vennskapelighet i 1869. Didrik begynte for seg selv med landhandel på Lunde. Den ble drevet av Didrik i mange år, deretter av sønnen Fredrik, og eldre Søgne-folk vil huske bygningen som den som rommet Handelslaget.

Kervel Hansen
I Høllen drev Kervel Hansen landhandelen i Høllen i nesten 50 år. Det kan se ut som om Magnus nærmest var forutbestemt til å bli kjøpmann som sin far. Han fikk sin første opplæring i farens butikk på Lunde, og gikk på Treiders handelskole i Oslo. Vel hjemme i Søgne igjen, da han var rundt 20 år, begynte som betjent i onkel Kervels landhandel i Høllen.

Dette var i begynnelsen av århundret. Livet hans var ikke bare arbeid. Han var som mange Lunde-gutter en god idrettsmann, gikk lange skiturer, hoppet på ski i en bakke på Eikestøl, var sportsfisker og drev med jakt.

Kjøpte forretning i Høllen
I 1908 kjøpte Magnus Kervel Hansens forretning i Høllen. Året etter giftet han seg med Sigrid fra gården Føreid eller Føre i Søgne. I mange år hadde hun ansatte i kosten. Men ikke bare slekt, forretningsforbindelser og ansatte ble tatt vel imot av Mormor i andre etasje over butikken. Fanter gikk aldri tomhendt fra kjøkkenet hennes.

Magnus kalte sin nyervervede virksomhet Land- og skipshandel. Det var mye mer enn en kolonialhandel eller dagligvarebutikk. Kvitteringsblokkene for frakt fra de første årene viser flittig båtkontakt mellom Høllen og Kristiansand, oftest med rutebåten «Søgne». Kasser med tomflasker gikk til bryggeriet i byen, og kom tilbake med brus og øl. Fra byen kom også apotekervarer, lampeglass og kolonialvarer. Landbruksvarer ble kjøpt fra lokale bønder og solgt i butikken. MD fikk tak i spesialkonstruerte eggkasser som beskyttet eggene, og sendte nylagte egg med båt til faste kunder i byen. Han kjøpte smør fra Finsland og ved fra mange skogeiere i Søgne, og solgte eikeved så langt som til Stavanger, igjen fraktet sjøveien.

Bygningsartikler
Bygningsartikler ble en viktig del av salget. MD fikk Dalen Portland sement fra Hans Johnsen i byen, og fraktebåter brakte murstein, drensrør og takstein til lagerbygget ved brygga innerst i Høllefjorden. Det meste kom fra Fredrikstad forenede teglverker. Han solgte sprengstoff, og alle salg av slikt farlig stoff ble ført møysommelig inn i en egen protokoll. Da Nygård skole ble bygd i 1923, leverte MD murstein, sement og malervarer. Allerede i Kervel Hansens tid kunne kunder levere ull, såkalte filler, fra utbrukte tepper og lignende. Dette ble samlet opp og sendt til Flekkefjord Uldvarefabrik, som kvitterte med nye tepper og andre produkter. MD fortsatte denne servicen i mange tiår. Det breie vareutvalget jeg har beskrevet, holdt seg stort sett så lenge Bestefar drev butikken.

Ble utvidet jevnt og trutt
Virksomheten ble utvidet jevnt og trutt, men fulgte selvsagt konjunkturene ellers i lokalsamfunnet. Mellomkrigstida var hard for mange. Kopibøkene er fulle av høflige purrebrev fra MD på utestående beløp. Høllen Skipsverft eller «Verven» var nærmeste nabo, etablert i 1890, med mange ansatte og skiftende ordretilgang. I mars 1927 skriver MD til sin eldre halvbror Richard, som hadde slått seg ned i Sandnes: «Her er ellers meget stille i Høllen; verven har stået i lang tid, nu har de lidt at gjøre igjen. I forretningen er her også stille.»

Skjøt inn egne midler
På 1920-tallet kunne Magnus og Sigrid skyte inn midler i forretningen etter en arv fra O. R. Føreid, kjøpmann og skipsreder i Grimstad, som var ugift og velstående. Den strenge pietisten testamenterte atskillig til sin niese. Sigrid og Magnus overtok også fra O. R. Føreid en Cadillac som kunne vekke oppsikt langs gårdsveiene i Søgne. På Brødrene Repstads Karosserifabrikk på Lunde, lokalt kalt «Smia», fikk MD montert en bagasjekasse bak på Cadillacen, slik at bilen ikke bare var til stasbruk. Dens registreringsnummer, K-744, ble beholdt da MD kjøpte ny bil i 1934, en stor seks seters Reo som han beholdt helt til han døde. Noen husker den kanskje. Etter hvert ble det en serie av varebiler og lastebiler. Dels kjørte han selv, dels ble varer hentet inn og brakt ut av en serie betjenter i årenes løp.

Var agent Storebrand
Magnus var også aktiv utenfor sin egen forretning. Han var agent for Storebrand forsikringsselskap i mange tiår, og assurerte blant annet naboen, skipsverftet. Han investerte i aksjer, og var med og etablerte Sørlands Margarin i 1935, der han også var styremedlem.

Han var et arbeidsjern. Men livet var mer enn arbeid, det var ikke minst friluftsliv. I 1930 fikk han hunden Rapp, som fulgte ham trofast som jakthund, og samtidig var lekekamerat for de seks døtrene som kom til mellom 1910 og 1927. «Rap er meget flink og mild; børnene holder slig leven med den,» skriver han til broren Georg i februar 1931, og forteller at han har skutt seks harer. Georg bor i Brooklyn med sin Anna på dette tidspunktet. Han var ingeniør og arbeidet blant annet i firmaet til oppfinneren Edison. Brevet fra MD er skrevet bare fire dager før en dramatisk opplevelse, som preger familiens liv lenge etter – butikk og bolig brenner ned til grunnen.

– Det brenner!
En ettermiddag i februar 1931 sitter Magnus på kontoret. Han er femti år og godt etablert som respektert forretningsmann. Han hygger seg som vanlig med sin pipe, men selv gjennom duften av «Tre Roser»-tobakk merker han en annen duft. Det lukter svidd! Brent treverk! Hvor brenner det?

Han går til vinduet og ser at det kommer røyk ut fra andre etasje i hans eget hus. Full fart opp trappen, og der ser han straks at det siver røyk ut fra et lite soverom. I det han åpner døra, velter røyken ut. Han roper «Brann!» så de andre i huset skal høre det, triver det lille brannslukkingsapparatet, en Minimax, og prøver å komme seg inn i rommet. Men røyken er så tett at han ikke kan se, og varmen så intens at han må komme seg ned og ut.

Brannvesenet i Kristiansand blir varslet. Fra skipsverftet og fra Høllegata strømmer folk til. De må straks gi opp andre etasje, men får ut det meste av innbo fra boligdelen i første etasje og mye av varebeholdningen i butikken.

Brannen spredte seg
Men hvor er barna? De største bor ikke hjemme, men hvor er de to minste? Heldigvis, de er hos venner i nærheten. Snart er hele huset overtent. Men vinden fra sør sender ildtunger og gnister oppover gata. Nabohuset, der byggmester Kristensen bor, tar fyr, og senere begynner det å ryke fra skipper Toftelands. Der strekker de brannseil over bygget og pøser på med vann hus. Noen løper til og fra Høllebukta med bøttene. Men en stund ser det håpløst ut. Skal hele Høllen bli lagt i aske, enda verre enn det som skjedde i 1888 da ti bolighus brant ned?

Så, endelig, en time etter at brannvesenet ble varslet, kommer de fra byen med brannsprøyte montert på lastebil. Da redder de skipper Toftelands hus. Men butikken og boligdelen til Ditlefsens er totalt nedbrent. Likeså Kristensens hus.

Ingen kom til skade
Noen høns brant inne, men ingen mennesker kom til skade. Lensmann Olsen gjorde dagen etter undersøkelser i ruinene, og kunne bare anslå at det hele nok hadde startet i sikringsskapet i det lille soverommet. Det var ikke tale om at noen hadde vært uforsiktige med lys eller varme.

Fire dager etter brannen åpner Magnus en provisorisk landhandel i den lagerbygningen ved Høllebukta der lastebilen og privatbilen sto. Mye av varebeholdningen var reddet ut. Som agent for Storebrand hadde nok Magnus sørget for fullverdiforsikring av eiendommene.

Dermed var det om å gjøre å komme i gang med gjenoppbyggingen. Broren Georg sender flere brev fra USA etter brannen med råd og vink om innredning: «Bad maa du selvsagt indrede, og kunde du faa et vandkloset der, vilde du ha en uanet bekvemmelighed.» Georg er også opptatt av at det mot sør bør komme en staselig inngang til en stor hall. Vi skal ikke se bort fra at den sydvendte verandaen båret oppe av solide søyler er inspirert av Georgs inntrykk fra amerikansk byggeskikk.

Dramatiske hendelser under krigen
Krigen kom, og førte med seg både hverdagsproblemer og mer dramatiske hendelser for familien Ditlefsen. Til det hverdagslige hører vareknapphet, og stadig mas fra kunder. «Jeg har røkt fra 20-aarsalderen,» skriver en nødstedt og røyksugen kunde, og får vennlig men tydelig svar om at kvoter må respekteres.

Midt i det mørke kan MD etter hvert koble av fra travelhet og bekymringer på egen hytte. Han sykler med sin datter Signe, min mor, til Kleivset, og sammen finner de en egnet tomt, tilbaketrukket fra veien, med utsikt over det langstrakte Kleivsetvannet. Han kjøper ni mål med skogstomt av bonden Severin Kleivset for kr 500 kontant, med fiskerett til hele vannet, og i 1941 står hytta ferdig.

Det blir en base for harejakt, og for fiske med oter, garn og fluestang etter skjebbe og aure. Det blir også et sted for romantiske treff. De seks døtrene begynner å få beilere, og hytteboka forteller om spøk og spenning. Jeg og Kari overtok hytta  fra mine foreldre for femten år siden, og nå er den skjøta over til våre to barn, som er fjerde generasjons eiere.

Ble arrestert to ganger
Under krigen blir Kleivset også en base for uformelle treff menn imellom, der de kan drøfte mulighetene for et fritt Norge. To ganger under krigen blir MD arrestert, og blir forhørt av Gestapo på Arkivet. Han ble sittende inne noen uker i alt, på Arkivet og i en fangeleir på Dalane. En grunn til at han ble arrestert, var trolig at han forsynte fire unge gutter med mat og annet utstyr da de i september 1941 dro i en 21 fots båt fra Søgne til England. Drømmen var å melde seg til aktiv kamptjeneste. En av guttene var Frank Åvik, butikkbetjent hos Ditlefsen. En annen var Einar Kristiansen fra Høllen, senere høyt dekorert for omfattende krigsinnsats.

De første årene etter krigen var preget av vareknapphet og rasjonering, på en måte som er vanskelig å forstå i vår tid. Så sent som i 1947 hadde MD en omfattende korrespondanse med myndighetene for å forklare at han trengte en ny skrivemaskin, fordi tyskerne hadde konfiskert den gamle under krigen.

Mange måtte legge ned
Det var mange små landhandler på små steder i Søgne, men i etterkrigstida gjorde fraflytting og økte lønnsomhetskrav at mange av dem la ned. Det gjaldt blant annet i Borøya og Ny-Hellesund. For butikken i Høllen betydde dette økt omsetning til øyene, både til fastboende og til det økende antallet sommergjester.

Jeg hadde sommerjobb i Bestefars butikk rundt 1960 hvert år fra jeg var tolv til jeg var sytten, og ved siden av å sette varer inn i hyller og skuffer, fylle bensin fra pumpa ned mot sjøen, veie opp poteter, kaffe og annet var en viktig del av arbeidet å samle sammen varer ut fra handlelister som ble ringt inn til kontoret, legge dette i kasser, skrive faktura og kjøre kassene med håndkjerre ned til Hellesundsbåten, som hadde anløp tre ganger i løpet av arbeidsdagen.

Mange sommergjester
Sommergjestene sto for en anselig del av årsinntekten i butikken, og MD strakte seg langt for å skaffe fra grossist de varene sommergjestene ønsket, og som ikke alltid tilhørte det sørlandske hverdagsforbruk. Jeg husker at Bestefar kunne riste på hodet nokså oppgitt over sommerkunder som ville ha blodappelsiner eller akkurat den typen majones.

Forholdet til andre kjøpmenn var avslappet. De var konkurrenter, men kunne også samarbeide og drøfte felles problemer. I etterkrigstida hadde nok MD mest kontakt med Torleif Kittelsaa, som drev butikk på Stausland, og Ove Vallesverd, som hadde sin kolonial lenger oppe langs Hølleveien. MD var ikke av de mest taleglade, han var ganske lavmælt og stillferdig, men han hadde et stort nettverk. Med oppvekst på Lunde og bosted i Høllen behersket han både den folkelige væremåten på Lunde og den litt mer forfinede stilen i Høllen.

Nøkternt i hytteboka
Vi tre som har skrevet om bestefar og butikken, husker bestefar som en gammel mann, men også som en sprek mann for alderen. Kleivset var stadig et viktig fristed. Men også der var det arbeid. Det er mange nøkterne innførsler i hytteboka:

15/6-53 Fernisert gulvene! MD.

29/4-61 Båten er kitta og georginene satt. MD.

Senere samme år blir han rent ordrik på tur med en nevø og god venn:

Finfin tur. Ca 50 sjebber og 20 ørret.

 

Det er det siste han skriver i hytteboka. Bestefar var fremdeles yrkesaktiv i nesten alle de årene vi husker ham. De siste årene overlot han mer til handelsbetjent Bjarne Lund, en munter setesdøl, og trofaste Synnøve Jensen, som alltid hadde vært der som butikkdame, slik vi opplevde det. Men MD hadde fremdeles ansvaret for kontor og regnskap, og tok gjerne et tak både med salg av servelatpølse, bensin og tunge sekker med kunstgjødsel og sement.

Døde i 1962
Han drev butikken helt til han var omtrent åtti, og døde kort tid etter, i 1962. Det var som om arbeidet hadde holdt ham oppe, og at han sank litt sammen da det var slutt. Han overdro butikken til Kjell Lohne, gift med Aase, yngste datter til Sigrid og Magnus. Kjell drev butikken videre under navnet «Magnus Ditlefsens Eftf.» til det ble holdt opphørssalg sommeren 1987, og det store huset i Høllen ble solgt. Både butikk og lager ble ombygd og seksjonert til leiligheter. Da hadde virksomheten vært i sving siden 1860. I mange tiår hadde det vært livlig på butikken om sommeren, med mange sommergjester i Høllen, i Ny-Hellesund og Borøya, og tilsvarende stille om vinteren. Dette er også fortellingen om en generell samfunnsutvikling, der de store kjedene etter hvert gjorde det trangt for frittstående kjøpmenn.